Stor kjærlighet – trangt hjerte

Måtte han virkelig legge nakken på hoggestabben eller hodet i løvens munn?
 
Men det var nok ikke bare frykt som dominerte Jonas. Han mente at det ville være nytteløst å nå inn til slike hardbarkede mennesker. Dessuten var de ufyselige og brutale, ingen likte dem. Jonas hatet dem og så heller at de ble utryddet enn at de begynte å tro på Herren. 
 
Så hadde Gud gjort to undere. Først gjort en hardhjertet profet myk. Så skapt en enorm folkevekkelse i Ninive. Dermed burde vi vel kunne synge: «Og alle hjerter gleder seg»?
 
Men nei. Hør fra Jonas bok, kapittel 4: «Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm. Han bad til Herren og sa: Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor flyktet jeg til Tarsis så fort jeg kunne. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde. Så ta nå, Herre, mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.»
 
Hvorfor denne reaksjonen? Hvorfor så sint? Jeg tror svaret er: Jonas kom til å få ødelagt sitt gode navn og rykte som profet. Han hadde forkynt at Ninive skulle gå under innen 40 dager. Alle i Israel, inkludert han selv, ville bli lykkelige om erkefienden ble utslettet fra jordens overflate. Men så ombestemte Gud seg! Herren var god mot de brutale! 
 
Egoisten Jonas viste seg frem helt usminket. Han ble så sint at han ville dø. I stedet for å hoppe av glede for at han hadde lykkes, begynte han å sutre. 
 
Det kan være en psykologisk side ved dette. Jonas var psykisk og fysisk tappet etter å ha vandret gatelangs i Ninive mens han ropte et ord til advarsel. Det lå en ørken mellom Ninive og hans eget land. Kanskje hadde han fått solstikk? Det står i hvert fall i vers 8: «Og solen stakk Jonas i hodet så han var helt forkommen.» 
 
Men det var nok helst en åndelig grunn til at han ble så sint. Han var vred på Gud. Herren hadde forandret mening og sviktet ham. Ordene han bar fram, viste seg ikke å være sanne! Hvordan kunne han i fremtiden stole på Gud og budskapet han ga? Han følte seg mislykket og sviktet.
 
Åndelig umodenhet

At Jonas var trett og nedfor, er én ting. Men han viser en åndelig umodenhet som er temmelig sensasjonell. En moden kristen har en tro på at Herren aldri vil svikte sine barn. Mesteren i lidelse, Job, sa: «Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham» (Job 13,15).
 
Det hadde ikke gått inn hos Jonas at Gud alltid opptrer i samsvar med sitt eget vesen. Kanskje han hadde skjønt det, men mislikte det sterkt. Bibelen er klar nok. Profeten Jeremia siterte Herren og skrev: «En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det» (Jer 18,7–8).
 
Det var nettopp det som skjedde i tilfellet Ninive. Det var et ondt, voldelig, avgudsdyrkende samfunn som Gud truet med å ødelegge. Men så var landet blitt til en ydmyk, botferdig og gudfryktig nasjon. Herren gir seg selv rett til å benåde den som vender om, kvinner eller menn, grupper eller nasjoner. 
 
Guds kjærlighet og nåde omfatter alle mennesker, selv om vi har fordommer mot enkelte folk. Jonas fremviste et hjerte fullt av intoleranse. Han hadde fullstendig mistet perspektivet. Han var rasistisk og sjåvinistisk og jeg vet ikke hva.
 
Hva skal vi si om en slik holdning? Det er ikke nødvendig at vi sier noe, for i fortsettelsen ser vi inn i Guds hjerte, vi opplever hans tålmodige sjelesorg.
 
Vers 4: «Men Herren sa: Er det med rette du er så harm? Jonas var gått ut av byen, og hadde satt seg østafor den. Der hadde han laget seg en løvhytte og satt i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. Da lot Herren Gud et kikajontre vokse opp over Jonas for å skygge over hodet hans, så han kunne bli fri fra sitt mismot. Og Jonas hadde stor glede av kikajontreet.

Men dagen etter, da morgenen brøt fram, lot Gud det komme en orm, som stakk kikajontreet så det visnet. Og da solen stod opp, sendte Gud en het østavind. Og solen stakk Jonas i hodet så han var helt forkommen. Da ønsket han seg døden, og sa: Jeg vil heller dø enn leve!

Men Gud sa til Jonas: Er det med rette du er så harm for kikajontreets skyld?

Han svarte: Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø.

Da sa Herren: Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse – det ble til på en natt og ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr!» (Jon 4,1–11).
 
En rekke små detaljer avslører Jonas sine negative holdninger. Han hadde gått ut av byen. Burde han ikke vært der inne og drevet med opplæring og veiledning? Nå var folket som sauer uten hyrde. Han hadde satt seg ned i passivitet under en selvlaget løvhytte. Jeg er sikker på at kongen med glede hadde tatt imot ham som gjest på slottet. 
 
Noen av oss har av og til gått ut fra steder der vi i faktisk skulle ha gått inn. Vi flyktet i stedet for å legge en omsorgsfull arm om skulderen til noen som trengte oss.
 
Hele byen Ninive gledet seg over frelsen og velsignelsen de hadde fått opplevd. Bare én person ville ikke ta del i gleden, men holdt seg utenfor.
 
Her driver Herren sjelesorg mens han spiller på sine små tjenere i skaperverket. Et kikajontre, eller en ricinus-busk, vokste opp fort og visnet deretter like fort. En orm eller mark hadde stukket det. «Dagen etter sendte Gud en orm.» Er det ikke herlig? Da kan han sende deg og meg også!

Jonas blir lykkelig over småtteri og tilsvarende ulykkelig over småtteri. Men hvorfor har han ikke omsorg for Ninive, den store byen, med masse barn, med mange nyttige og snille dyr, og fremfor alt en masse mennesker som bærer Guds bilde? Jonas var ikke glad for at tusener ble frelst, men han hadde «stor glede» og var svært så lykkelig over en skyggefull busk.
 
En tikronemynt kan skygge for sola, om du holder den nær nok. En sur person mister sansen for proporsjoner. Jonas var bare opptatt av om han selv hadde det bra. Kan det være at vi er blitt mer glad i den lille ricinus-busken vår enn over det som virkelig gjør Gud glad?
 
Jeg vil prøve å oppsummere litt hva som skjer her:

1. Gud viser tålmodighet

Gud spør forsiktig: «Er det med rette du er så harm?» Har du rett til å være så sint? Han stiller et spørsmål som får Jonas til å tenke. Mange sjelesørgere ville bare sagt: Vær sint. Vær sann mot dine egne følelser. Andre ville sagt: Du har ingen grunn til å være sint. Men Gud verken godkjente eller avviste. Han bare lyttet. Er det ikke forunderlig?
 
Når Gud ikke gir opp Jonas, så gir han neppe opp deg og meg heller. For det er en masse av Jonas i oss alle. 

2. Gud beskytter

Kikajontreet vokser opp kjapt og beskytter litt, men så dør det. Slik er det ikke med Gud. Han er fra evighet til evighet. Jonas var dum som stirret så mye på den veike planten i stedet for å se på Herren.
 
Nå har Gud vist Jonas noe i naturen, så i vers 9 kan han gjenta spørsmålet: «Er det med rette du er så harm for kikajontreets skyld?» Har du grunn til å være sint, Jonas?
 
Jonas trengte en orm, en mark, som stakk hull på den skrøpelige gleden hans. Hele tiden var Jonas under Guds beskyttelse og oppdragelse.

3. Gud unnskylder

Det er som om Herren sier: Jonas, har du glemt hvordan jeg har tatt meg av deg? Jeg kunne ha avskrevet deg da du flyktet til Tarsis, men det gjorde jeg ikke. Jeg trengte ikke å la laget en stor fisk til å plukke deg opp fra sjøen, men det gjorde jeg. Jeg var tålmodig og tok meg av deg. Syns du ikke jeg kan få lov til å tenke tilsvarende overfor de mange dyrene, barna og voksne i Ninive? 
 
Vi får en gjenklang av dette i Herrens ord i Efeserbrevet 4,30–32: «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!»
 
Et slikt ord er verdt å bruke til å speile seg selv i. Er du og jeg preget av bitterhet, mot mennesker eller mot Gud?
 
Så slutter altså boken med et utropstegn, som like gjerne kunne vært et spørsmålstegn. Gud lar det henge i luften: Har jeg ikke lov å vise medynk med mennesker, selv om du ikke liker dem?
 
Gud får siste ordet. Ble Jonas overbevist? Fikk han hjelp til å skifte holdning? Ble han frelst? 
 
Jeg tror han fikk det, og han fikk nåde til å skrive en hensynsløst ærlig bok om seg selv og sin dårskap. 

Da jeg var ung, kalte jeg Jonas en slask. Nå syns jeg det er litt sterke ord. Slask eller ikke, han hadde i hvert fall en stor Gud, som gjerne også vil være din og min Gud.

OPL131