Hva én person kan bety

I Bibelen lærer vi om Moses, David, Ester og Nehemja. Jeg tar gjerne med Jonas på den listen. En av de største folkevekkelsene i historien kom til Ninive, og Jonas ble redskapet Herren fikk bruke.
 
Han var ikke villig straks til å være predikant i byen som var kjent for mye hardhet og vold. Men Gud ga ham ikke opp. Jonas fikk en ny sjanse. Vi leser fra Jon 3,1: «Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskapet jeg taler til deg. Og Jonas stod opp og gikk til Ninive, som Herren hadde sagt. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.»
 
Det kan være at mellom kapittel 2 og 3 i Jonaboken var Jonas i en tilstand da han stilte spørsmålet: Ville Herren bruke meg mer? Kanskje du spør om det samme etter et nederlag. Nå har vel Gud parkert meg på sidelinjen for resten av livet? Sannheten er at Herren kommer med nye muligheter for oss, det gjelder bare at vi som menn og kvinner griper dem. Ja, han kommer mange ganger. 
 
Noen sier: «Nå da jeg sviktet, har jeg gått glipp av det beste som var lagt opp for meg.» Før vi synker ned i en slik hengemyr av skyldfølelse, må jeg spørre: Hva vet du om det? Les om Samson, David eller Peter. De bommet grovt. Men ikke noe av det de gjorde, var utilgivelig. Det som ikke kan tilgis, er om vi trassig og utrettelig avviser å ta imot Guds nåde.
 
Jonas hørte et nytt kall fra Herren. Nå ble han drevet av Ordet. Han hadde gått gjennom en omvendelse. Holdningen ble ny. Tenkemåten og følelsene ble nye. Og så ble handlingene nye. 
 
Jonas forkynte Guds budskap, ikke det som menneskene likte å høre. Forkynnelsen hans brakte folket ansikt til ansikt med syndene deres, og med Guds vilje for livet. Jonas sto under en hellig forpliktelse til å bringe frem Herrens ord. Gud hadde kastet ham i dypet og reist ham opp igjen for å gjøre ham villig. Nå var han blitt levende overfor en ny virkelighet og en ny lydighet.
 
Det er verdt å tenke over kristen forkynnelse ut fra det vi leser her. Prater vi uforpliktende om Gud? Kåserer vi om tro? Er vi mest opptatt av religiøse følelser? Prekestoler er ikke en privat plattform for en religiøs egotripp, eller for å bære fram egne meninger eller politiske synspunkter. Paulus skrev: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære» (2. Tim 4,2). I kapitlet før har han skrevet at «hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (2. Tim 3,16). Bruker vi hele Skriften? Bruker vi den til det den er skapt til?
 
Advarsel

Jonas bar fram et budskap som skulle advare. Jonas forkynte til omvendelse. Han ga dem tid til å vende om. Han forkynte bare én setning, men den var til gjengjeld gitt av Herren: «Om førti dager skal Ninive bli ødelagt» (v. 4). Gud er bestemt og myndig, han ønsker forkynnere som ikke står i veien for ham. 
 
Vi regner med at et budskap om dom bare skremmer menneskene bort fra kirken og kristne fellesskap. Men de sterkeste vekkelsene i historien begynte med at folk fikk et møte med en hellig Gud som dømmer synden. I dag blir vi preget av en slags universalisme som forutsetter at alle blir frelst, vi havner i himmelen uansett. Men er det i samsvar med Herrens ord?
 
Det er verdt å merke seg: Jonas selv vendte om. Da fikk han bli et redskap til at en hel, stor hedensk by omvendte seg. Den var ikke bare stor i omfang og folketall. Men den var stor for Gud, står det. Den betydde mye for ham.
 
Vekkelse

Det ble hva vi kaller vekkelse. Hør fra vers 5 i kapittel 3: «Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små. Da saken kom Ninives konge for øre, stod han opp fra sin trone og la kappen av seg. Og han svøpte seg i sekk og satte seg i støvet. Han lot rope ut i Ninive: Etter påbud av kongen og hans stormenn, skal verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, spise noen ting! De skal ikke smake mat og ikke drikke vann. Men de skal svøpe seg i sekk, både mennesker og dyr. De skal rope til Gud av all makt, og vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender. Hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne. Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.»
 
Det står ikke at folket trodde på Jonas. Nei, de trodde på Gud. Bibelen sier: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord» (Rom 10,17).
 
Derfor er det så viktig at du og jeg kommer i et rett forhold til Herren og bruker ordet hans. Da skjer det noe med dem omkring oss. En Jonas snudde seg rundt, vendte seg mot Herren, og en hel by ble frelst. En kvinne ved en brønn drakk av det levende vannet Jesus ga henne, og hun brakte hele landsbyen Sykar til Jesus. Noen redde disipler var samlet i den øvre salen i Jerusalem, de møtte den levende Jesus, og bare få dager etter ble tre tusen frelst.
 
Det er verdt å se nærmere på hva som hendte i denne Ninive-vekkelsen.

1. Folket trodde

De trodde at Herren talte til dem gjennom profeten. Så trodde de på ordet. En enkeltperson kan gi gnisten som får tusener til å våkne og komme til tro.
 
Også dyrene nevnes. Kanskje det var et tegn på at folk i Ninive tok troen på alvor. Den måtte omfatte alt som har liv og sjel i seg. Å kle dyra i sekk og aske var ikke dyreplageri, men uttrykk for omsorg for alt levende. Det er småpussig, men vakkert, når du tenker over det.

2. Folket fastet

Folket i Ninive kombinerte tro og bønn med faste. De ble opptatt av åndelige spørsmål. Hjertene ble forandret. Herren har sagt at enkelte ting skjer ikke uten etter bønn og faste (Matt 17,21). Kanskje det gjelder enhver dyptgripende vekkelse?
 
Hva er å faste? Det er at en frivillig avstår fra mat for en tid, for å komme inn for Guds åsyn i inderlig bønn. En kan avstå fra andre ting også, fra fjernsyn, facebook, festing, fellesskap med andre osv. Faste er ikke noe som gir oss stjerner i kronen, men konsentrasjon i sinnet. Nehemja fastet, dronning Ester fastet, Jesus fastet, de første kristne fastet. Det er ikke noe poeng å gjøre det kjent eller skryte av det, men praktisere det slik at bare Herren og du vet det.

3. Folk forsaket 

De sa nei til holdninger og vaner de hadde lagt seg til. De sluttet med å gjøre onde ting. Kongen sa til folket sitt at alle skulle «vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender». I enkelte oversettelser står det at de skal vende seg fra den vold som henger ved hendene deres. Ninive var kjent for sin kyniske og harde bruk av vold. Både store og små ble grepet av det nye, ikke bare fordi kongen ga sin befaling, men fordi Den Hellige Ånd var virksom.
 
De angret og var lei seg for det de hadde gjort. Angeren kan lede til omvendelse, men det er ikke selvsagt. At en ber om unnskyldning, og at en ønsker noe ugjort, er bra, men det er ikke det samme som å vende om. Det er heller ikke nok med gode beslutninger eller ytre reformer. 
 
Omvendelse er en forvandling av sinnelag og holdning, som fører til forandring i hjertet, som igjen fører til forvandling i livet. Vi ser det tydelig her blant ninivittene. 

4. Folk fikk tilgivelse

Vers 10: «Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.» Dette ble resultatet av vekkelsen. 
 
Angrer Gud? Forandrer Gud mening? Står det ikke i Bibelen at han nettopp ikke gjør det? Jakob skriver om Gud, som han kaller «Lysenes Far»: «Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge» (Jak 1,17). Og i fjerde Mosebok leser vi: «Gud er ikke et menneske så han skulle lyve, heller ikke et menneskebarn så han skulle angre. Skulle han si noe og ikke gjøre det? Skulle han tale og ikke sette det i verk?» (4. Mos 23,19). Kan Gud ombestemme seg?
 
Svaret er både nei og ja. Gud forandrer ikke sitt vesen, for han er Gud, og ikke et menneske. Han er uforanderlig i sin nåde. Men når det gjelder straffen, snudde Gud da folket i Ninive vendte om fra det onde de hadde gjort.
 
Kanskje folket i Ninive siterte fra Jesaja 12: «På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg» (Jes 12,1). Ordet fra Herren hadde tuktet, nå trøstet det.
 
Kan dette skje igjen? 

Ja, jeg tror det. Det begynner med Guds folk, som kommer i prøvelse. Det fortsetter med forkynnere som taler Guds ord. Det fullendes når Ånden skaper ny innstilling i hjertet.
 
I Salme 85 synger Korahs barn: «Omvend oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet! Vil du for evig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt? Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede seg i deg? Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse!» (Sal 85,5–8).
 
Også profeten Jesaja har lært oss å be om vekkelse: «Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned …» (Jes 64,1).
 
Ett menneske var nok. Det kan være nok i dag også.

OPL130