På flukt fra kallet

Profeten Jonas’ bok består av bare 48 vers. Den er bygd opp som en novelle, tettpakket av følelser og brytninger. Likevel er den ikke et eventyr. Det vi leser om, har hendt. 
 
Boken handler ikke om en hval. Det fortelles om en stor fisk eller et havuhyre. Bare tre vers omtaler denne skapningen. I resten av boken forteller Jonas sin historie, om sine kamper, kall og ulydighet. Det handler om å få nye sjanser. Den som gir oss nye sjanser, er Gud. Kan det hende at folk har stirret så mye på den store fisken at de har glemt å se den store Gud i denne boken?
 
Novelle eller fakta?

Vi spør om profeten Jonas’ bok: Har vi å gjøre med en allegori, en lignelse eller en historisk beretning? Kort vil jeg si: Alle andre lignelser i Bibelen er anonyme – personene er ikke navngitt. Jonas er en historisk person. Han er omtalt i 2 Kong 14,25, med navn, slekt og adresse.
 
For meg veier det tyngst at Jesus ser på boken som historisk. Han bruker den som en peker mot seg selv i Matteus 12,39–41: «Men han [Jesus] svarte og sa til dem: En ond og utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas’ tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte. Menn fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekt og fordømme den. For de omvendte seg ved det som Jonas forkynte – og se, her er mer enn Jonas!»
 
Jesus knyttet boken til sin egen oppstandelse fra de døde. Mennene fra Ninive kan ikke stå fram på dommens dag hvis de bare er figurer i et eventyr. Jesus bekrefter dermed Jonaboken og sier at det som hendte, er som et tegn. Det var et under som en må ta stilling til, for eller imot, tro eller ikke tro. Kanskje det da ikke er så rart at den er den mest motsagte boken i Bibelen?
 
Inndeling av boken

Jonas’ bok er enkelt og klart oppbygd. Ser vi den som en beretning om Jonas, blir inndelingen slik: 

Kapittel 1: Jonas er ulydig. 
Kapittel 2: Jonas kommer til seg selv. 
Kapittel 3: Jonas er lydig. 
Kapittel 4: Jonas blir sur.
 
Ser vi boken som en fortelling om Gud, blir inndelingen slik: 

Kapittel 1: Gud utvelger og styrer. 
Kapittel 2: Gud beskytter. 
Kapittel 3: Gud fullfører sin plan. 
Kapittel 4: Gud viser omsorg.
 
Dermed viser boken også fire stadier mennesker kan være i: 

Kapittel 1: Avvisning av Gud. 
Kapittel 2: Utforbakke fra Gud. 
Kapittel 3: Omvendelse til Gud. 
Kapittel 4: Fortsatt syndere.
 
Kallet til Jonas

Vi leser vers for vers fra Profeten Jonas’ bok, fra kapittel 1, vers 1: «Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn.»
 
Her ser vi at Gud gjennom ordet sitt kaller konkrete personer til konkrete steder til konkrete tider. Det gjelder ikke bare predikanter. Han kaller ikke bare de dyktige, han dyktiggjør dem han kaller. Jonas fikk høre at han skulle la sin røst lyde i en by langt borte, verdensbyen Ninive, grunnlagt av Nimrod, en by der folket var kjent for sin grusomhet. Byen lå i det vi i dag kaller Irak. 
 
Hvordan Jonas fikk kallet, står ikke. Fikk han det ved å høre en stemme? Hadde han en visjon? En drøm? Eller var det et kall som ble lagt sterkt inn på ham, nesten som en tanke som tok sterkt tak i ham?
 
Jeg vet at Herrens ord kan komme til oss også i dag. Da må vi lære oss å skjelne mellom Guds ord og tvangstanker, mellom Jesu røst og svermerisk føleri. Hebreerbrevets forfatter skrev: «Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen» (Heb 1,1–2). Gud taler gjennom Jesus. Alle religiøse opplevelser må prøves, avsløres og eventuelt bekreftes av Jesu navn. De må tåle å granskes i det mektige lyset fra Guds rike. Jeg sier ikke dette for å gjøre det vanskelig. Blir du tilskyndet til å gjøre noe godt for andre i Jesu navn, så trenger du ikke all verdens stadfestelser. 
 
Jeg legger ellers merke til at det ligger et imperativ i kallet, det handler om en kommando. Jonas skulle ikke være opptatt av om han lyktes eller ikke. Han skulle bare være lydig. Han skulle påpeke syndene i Ninive. Tror du det var noe lettere å gjøre det da enn nå? Ninive-folket var kjent for å være kjappe til å kutte hodet av hverandre, de fant på grusomme straffer, men det verste var at de avviste Gud. Jonas ble kalt til å påpeke synd. Og det blant et folk som ingen av jødene likte. De var på en måte konkurrenter i Midtøsten. Nei, det var ikke noe behagelig kall.
 
Kallet blir avvist

Jonas ville slett ikke adlyde. Han burde ha lært av Jesaja, da han hørte Herrens røst som sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jesaja svarte: «Se, her er jeg, send meg!» (Jes 6,8). Men det svarte ikke Jonas.
 
Hør hva som står om Jonas, fra vers 3: «Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ombord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.»
 
Setningen begynner med et markant ord: Men. Flere ord og uttrykk beskriver hva han gjorde. Han reiste seg, han flyktet. To ganger står det: Bort fra Herrens åsyn. Ninive lå mot øst. Jonas flykter rett vest. Joppe er samme by som den nåværende Jaffa. Derfra ville han dra antakelig til den greske havnebyen Tartessos, den byen de visste om som lå aller lengst bort fra Israel, antakelig i Spania. Det minner om Jesu lignelse om den bortkomne sønnen, som på trass dro til et land langt borte. Båten var klar for avreise.
 
Hvorfor flyktet han? Var han redd for det ukjente? Redd for å bli upopulær om han dro til erkefienden? Brydde han seg ikke om Ninive-folket? Den egentlige grunnen var nok at Jonas kjente Gud, at Gud ville gi nåde og tilgivelse etter at de der øst var blitt bevisste på syndene sine. Og ville virkelig Gud finne på å gi nåde til disse grusomme hedningene?
 
Nå går det nedover

Nei, nå ville han dra sin egen vei, bort fra Gud og oppgaven. Han var ulydig, og han sto fast i denne trassen, selv om han sikkert måtte betale mye for en båtbillett til luksusbyen Tarsis. Det mest kostbare en person kan gjøre, er å løpe fra Herren. Det gjelder også i dag. Vi har sett eksempler på brutte hjem, rusmisbruk og pengejag. Det kostet så mye mer enn det smakte.
 
Innerst inne visste nok Jonas at det ikke nytter å flykte fra Gud. Adam og Eva gjemte seg i hagen, men Gud fant dem. Kain drepte broren Abel, Gud talte til ham fortsatt. Ikke tro at du heller kan flykte fra Herren. Jonas «fant et skip», han hadde nok bevisst lett etter en fluktmulighet, men det var ikke så vellykket.
 
Det er en bevegelse bort og ned i det som skjer. Jonas dro ned til Joppe, ned i skipet, ned i skipets nederste rom, ned i sjøen, ned i fiskemagen, ned i dypet, hele tiden bort fra Herrens åsyn. Ulydighetens sti går i en spiralbevegelse nedover. Ingen er egentlig på vei oppover hvis de trosser Herren.
 
Jonas’ bok er en bok som kaster flomlys over evangeliet og Guds store kjærlighet. Herren gir oss ikke opp. Jonas betalte masse penger for å kunne reise til Tarsis. Gud har betalt prisen for oss på Golgata. Reisen med Herren i lydighet er gratis.
 
Storm som redningsoperasjon

Herren kastet ikke Jonas på den åndelige skraphaugen, men satte i gang en redningsoperasjon. Den ble så original at bare Gud kan finne på noe slikt. Vers 4: «Men Herren sendte en sterk vind ut over havet. Det ble en stor storm på havet, og skipet holdt på å bli knust.» Det står i grunnteksten: «Skipet tenkte på å knuses.» «Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet. Men Jonas var gått ned i skipets nederste rom og lå i dyp søvn.»
 
Innbarkede sjøfolk var livredde. Jonas var likegyldig og sov på skipets bunn. Utrolig at han klarte å sove! Alt var lydig mot Gud her, sjøen, stormen, skipet, loddet som ble kastet. Bare ikke Jonas. Han var blitt følelsesløs, som Paulus snakker om i Efeserbrevet (Ef 4,18–19). 
 
Det gikk mot en forferdelig katastrofe. Alt fordi en mann avviste Guds kall. Nå sov han. En følger ikke med når en sover. Noen måtte vekke ham. Også i dag er det mange mennesker som ikke vet at de sover midt i stormen. Krisen for Jonas var at han var helt fornøyd med å sove. 
 
Men Gud hadde ikke gitt ham opp. Nå sto profeten i sentrum for Guds oppdragelse. «For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av» (Heb 12,6).
 
Jonas var den skyldige

Fra vers 6: «Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvordan kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje han vil tenke på oss, så vi ikke går under. Og sjøfolkene sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas.» Kapteinen var gudfryktig og oppfordret til bønn til Israels Gud. Mannskapet gjorde det som de syntes de måtte gjøre.
 
Vers 8: «Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss? Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du? Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land. Da ble mennene grepet av stor redsel og sa til ham: Hva er det du har gjort! – For de visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn. Det hadde han fortalt dem.»
 
Kapteinen trodde på å be, Jonas ville ikke be mer. Kanskje han ikke klarte det. Han hadde ikke sagt til noen hvem han var og hva han trodde på. Men nå fikk Herren hedenske sjøfolk til å legge press på Jonas: Han måtte nå bekjenne hvem han var og hvem han trodde på. Siden Jonas ikke hørte på Gud, ble han nå tvunget til å høre på stormen og sjøfolkene.
 
Gud ryster oss våkne

Beretningen her er en sterk skildring av et menneske som forherder seg og ikke vil høre på Gud. Det er som om Gud overgir ham til å oppleve vonde ting for å ryste ham våken, om mulig.
 
Disse ti første versene av kapittel 1 i Jonas’ bok er et kall til oss om å våkne opp av søvnen. Alarmen lyder. Vekkerklokken gir lyd fra seg. 
 
Takk Gud for stormen. Stormen var et tegn på at Herren ikke var ferdig med Jonas ennå. 
 
Det er Gud som har sendt stormen i livet ditt. 

Er det litt for dristig sagt? 

Kanskje. 

Jeg vet ikke alt om hvordan Gud styrer verden. 

Men jeg leser Bibelen slik at Gud har all makt i himmel og på jord.
 
Jonas måtte til slutt bekjenne: «Jeg er en hebreer.» 
 
Kan jeg få spørre: Hvem er du?

OPL128