Med Far – Aldri alene
Da Elvis sluttet å synge, spurte medarbeideren hvordan han følte seg. Svaret kom fra en av de mest berømte og populære personene i verden, og det var høyst overraskende. Han svarte med bare ett ord: «Alene».
Gjennom årene siden har millioner av mennesker foretatt en pilegrimsreise for å besøke hjemmet til Elvis. Alt han rørte ved, er blitt samleobjekter. Likevel følte Elvis seg alene. Hvis det er sant om popstjernen, er det nok sant om mange vanlige mennesker.
Gått ut på dato
Kanskje du også svarer «alene» på spørsmålet om hvordan du føler deg. Da håper jeg du får se at Jesus Kristus har gjort at det svaret faktisk har gått ut på dato. Jesus forlot himmelens praktfulle bolig for å bli som en av oss. Etter at han har fullført frelsesverket og stått opp fra de døde, er han blitt en venn, som aldri vil svikte. Alt vi har omkring oss, vil en dag blekne og forsvinne, men Jesus elsker barna sine og forsikrer at vi aldri vil gå alene i folkehavet.
«Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere,» sa Jesus til disiplene sine (Joh 14,8). De ble redde da de skjønte at Jesus ville forlate dem og dra tilbake til himmelen. En stor gave Jesus ga til alle som tror på ham, er at vi kan regne den treenige Gud som Far. Gud er Far, Den Hellige Ånd åpenbarer farshjertet. Jeg kommer selv til dere som Far, sier Jesus. Hele treenigheten er engasjert i å komme nær oss.
Tre vers om å få være barn
Apostelen Johannes ble grepet av denne tanken om Gud som Far. Jeg vil nå stoppe opp litt for tre vers han skrev i kapittel tre i det første brevet sitt. Jeg tar det vers for vers og siterer først vers 1: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss at vi skal kalles Guds barn, og det er vi» (1. Joh 3,1–3).
Det er en stor og rik sannhet. For mange er tanken på Gud som far blitt knaggen de henger kristentroen sin på. I bønnene sine tiltaler de Gud med «Kjære Far». De blir ikke trette av å takke for at de får være Guds barn.
Den danske biskopen Kai Jensen forteller om en kvinne som sa at ofte når hun skulle be, kom hun ikke lenger enn til de to første ordene i bønnen Fader Vår. «For,» sa hun, «da begynner jeg å tenke på hva det betyr at jeg lille menneske skal få lov å kalle Gud i himmelen med det navnet ’min Far’. Og da får jeg så mye å takke for.»
Har du hatt en god far ved siden av en god mor, vet du at han kan vise seg fra mange sider. En far kan ha både feil og svakheter. Men den gode far er både sterk og mild, rettferdig og kjærlig.
Fullkommen og uten feil
Slik er det også med vår himmelske Far, bare at han er fullkommen og uten feil. Han har en rekke egenskaper som innebærer våkenhet og temperament, kjærlighet til sannheten og rettferdigheten. Derfor vet han å kunne sette oss på plass, og gi oss nytt mot når vi kjenner oss slått ut. Som én har sagt: «Gud har uttalt det verste som kan sies om meg – Han kalte meg en synder. Men Gud har også uttalt det beste som kan sies om meg – Han kalte meg sitt barn, når jeg tror på Jesus Kristus.»
Da Jesus sa at han ikke vil etterlate oss farløse, så innebærer det mange ting. Alt som handler om våre liv, kan sprike i mange retninger. Syndene våre, skammen vår, skyldfølelsen kan bli som uoverstigelige hav. Du kan bli troløs og venneløs, motløs og håpløs. Men én ting kan du ikke bli: Farløs.
Hvordan kan vi bli Guds barn? Apostelen Johannes svarte i første kapitlet av evangeliet han skrev: «Alle dem som tok imot ham [altså Jesus], dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12).
Åpningen inn til farshjertet i himmelen får vi ved å ta imot Jesus. Han er frelseren, ja, også nøkkelen som åpner himmelen for oss.
Tro og ta imot samme sak
Når det her snakkes om å ta imot Jesus, står det i den parallelle setningen: «de som tror på hans navn». Å ta imot Jesus er å tro. Å tro er å ta imot Jesus.
Hvordan kan vi gjøre det rent praktisk? Vi kan si det halvhøyt i bønn. Gjerne be sammen med en kristen. Ta imot dåpen og nattverden. Har du tatt imot ham og ønsket ham velkommen inn i livet ditt på en personlig måte, da eier du en personlig og levende tro.
Dermed er du ikke fremme ved målet. Men du har begynt på en livslang læretid, i et fellesskap der vi stadig bekjenner at vi tror på Jesus og tar imot ham igjen og igjen.
Filips spørsmål
Fra den siste kvelden før Jesus skulle frem for menneskenes domstol, er det gjengitt betydningsfulle taler og samtaler. Et sted står det: «Filip sier til ham [altså Jesus]: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!»
Med disse ordene viste Filip at han hadde skjønt noe viktig. Blir vi kjent med Gud som Far, har vi ikke behov noe særlig mer.
Jesus bekrefter at Filip tenkte riktig. Men han påpekte at Filip likevel ikke hadde skjønt hovedpoenget: Faderen har stått fram i Jesu skikkelse. Faderen og Sønnen er ett.
«Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger» (Joh 14,8–10).
Undring
Johannes ble ikke ferdig med å undre seg, i 1. Joh 3,1–3: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi.»
Så føyer han til, i vers 2: «Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham.» Det fins en viktig grunn til kristendomsforfølgelse og baktaling av kristne. De kjenner ikke Gud som Far, de kjenner ikke Jesus, og derfor kjenner de heller ikke de kristne og hva som driver dem.
Men Johannes oppholder seg ikke lenge ved dette faktumet. Han skriver videre, Vers 2, i 1. Johannes brev: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli!»
Et dramatisk faktum er at det Gud eier, skal vi få. Og når vi ser ham med egne øyne, skal vi ligne på ham enda mer. Enheten med Herren blir ufattelig.
Eie sammen med Far
Det fortelles om en far som la til rette for at familien fikk flytte til en ny bolig. Der var forholdene større og bedre. Rommene var mer romslige. Vegg, tak og gulv virket mer forseggjort. De hadde allerede fått inn nye og bedre møbler. Yngste gutten i familien løp fra rom til rom og kastet blikket på alt han så. Forbløffet sa han til faren: «Er alt dette vårt, far? Og er alt sammen vårt?»
Gutten sa ikke «ditt, far». Og faren som fortalte denne opplevelsen, var ikke fornærmet for at sønnen uttrykte seg på den måten. Barnet var lykkelig fordi det visste at det som far eide, det eide også han. Og en viktig glede hos faren var at barnet regnet som så selvsagt alle de gode gavene som sine egne.
Slik er det når vi kommer til det evige riket som Jesus innbyr til. Barnet i Guds familie vil regne alt for sitt eget. Barnet får eie sammen med Far. Når Guds rike bryter inn, står vi ikke på avstand som fremmede og sier: «Gud, alt dette er ditt.» Nei, med stor takknemlighet kan vi si: «Dette og dette, det er vårt!» Barnet gleder seg over Fars rikdom. Far i himmelen gleder seg over å dele med barnet sitt og gi det av sin glede.
Bli ham lik
Men det handler ikke bare om eiendeler: I vers 2 i 1. Johannes, kapittel 3, står det: «Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.»
«Nå ser vi som i et speil, i en gåte,» står det i Bibelen. Speilene på den tiden var ikke av særlig høy kvalitet. Bildet var ikke tydelig. Det kunne rett og slett være litt gåtefullt. «Men,» sier apostelen, «da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent» (1. Kor 13,12). Da blir det ikke lenger et uklart bilde vi får av Gud, da blir det klart, og med en gjensidig kjennskap og et gjensidig fellesskap.
Rense oss selv
Johannes skriver i 1. Johannes 3, vers 3: «Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren.» Et nytt, rent liv har vi fått tildelt ved å tro på Jesus. Vi er blitt rettferdiggjort og tilgitt takket være det som Jesus ga oss med forsoningen på korset. Derfor vil vi også prøve å rense oss gjennom livets mange utfordringer, og Gud selv vil oppdra oss til å bli mer hellige og rene. Når vi kastes inn i vansker, ja til og med lidelser, har det som hensikt å oppdra oss. Gud behandler oss som barn, se Heb 12,7. Han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet.
Den erfarne troshelten George Müller skrev: «Vår himmelske Far tar aldri noe fra barna sine hvis han ikke tenker på å gi dem noe bedre og større.»
Om dette har Lina Sandell skrevet:
«Hva han tar og hva han giver,
Samme Fader han forbliver,
Og hans mål er dette ene:
Barnets sanne vel alene.»
Så ta til deg denne gode sannheten i dag. Du er aldri alene hvis du kaller på Gud som Far. I Jesu navn kan du nærme deg ham som sitter på tronen og styrer verden. I dette håpet er du allerede ren nok for Gud, og du kan leve i renselsen som Fars hånd tar seg av.
«Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden» (Ef 3,14), skrev apostelen Paulus. Ja, Faderen er et forbilde i alle slags gode foreldreforhold. Han er verdig all takk, ære og tilbedelse.
OPL127
