Enhet – med hverandre

En dag treffer de på en elev av Jesus som heter Filip. Julia og Filologus er nysgjerrige, og Filip er mer enn villig til å fortelle alt om Jesus. Og snart sier Filip, som har fulgt Jesus som disippel i over tre år: «Det siste Jesus påla oss å gjøre, var å vinne personer av alle folkeslag som disipler. Er dere, Julia og Filologus, villige til å bli disipler, gjøre Jesus til Herre, følge ham gjennom livet? Det kan koste. Judeerne vil kverke Jesus-sekten i fødselen, hvis de makter det. Men jeg forkynner dere sannheten og et evig håp.»
 
«Ja, vi er villige,» sier de unge Julia og Filologus. De lar seg døpe av Filip, og fra nå av møtes de stadig med andre disipler for å få undervisning og opplæring om den nye Veien. De får oppleve den første pinsedagen, med Peters mektige tale, der tusener blir lagt til menigheten. 

Kom med ett sinn sammen

Legen Lukas skriver om hva som hendte, og han forteller i Apg 2,46: «Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold.» 
 
Det som Julia og Filologus får oppleve, kan samles i disse ordene: Disipler som kommer sammen, og måltidsfellesskap. Og litt før forteller Lukas at holdepunktene for dem er apostlenes lære, dvs. undervisningen fra øyenvitnene til det som har skjedd, videre fellesskapet, nattverden og bønnene. Apg 4,32: «Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel. Og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles.» 

Felles eiendom ble ikke noen varig løsning, men de kristne sluttet aldri med å hjelpe hverandre, låne til hverandre og vise praktisk kjærlighet.
 
Til verdenshovedstaden Roma

Senere flyttet Julia og Filologus til verdenshovedstaden Roma. Der dannet de sammen med andre et kristent husfellesskap. Da apostelen Paulus skrev brevet sitt til menigheten i Roma, skrev han i Rom 16,15: «Hils Filologus og Julia, Nereus og hans søster og Olympas, og alle de hellige hos dem.» 

Jeg har bare fantasert om at de begynte som disipler i Jerusalem, men de er i hvert fall historiske personer i Roma. Her nevnes fem blant tusenvis som hadde gjort Jesus til Herre og fra nå av ville være disipler.
 
Hvorfor ble Filologus og Julia disipler? Jeg kan naturligvis ikke vite sikkert. Men jeg tror ikke de bare fikk lyst til å være med på noen spennende opplevelser, som kunne gi dem gode følelser. De ble overbevist av sannheten. 

Sannheten

Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Ethvert menneske med oppblåst selvfølelse kunne si noe slikt. Men Jesus sa han var ett med Gud, og han beviste det. Han kastet til side all tvil ved å lide døden på kors for synden vår og stå opp fra de døde etter tre dager. 
 
Overfor sannheten har du bare å bøye deg og ta imot. Hvis ikke, lever du på en løgn, og det kan ta fra deg all kraft i livet. I sannheten fra Jesus ligger kraft, og Guds kraft forvandler mennesker.
 
Visjonene av Julia og Filologus, Nereus og søsteren og Olympas gir en lengsel: Tenk om vi kunne oppleve et slikt disippelfellesskap i vår egen tid? 

Hva med deg?

Du er ikke kommet til verdenshovedstaden Roma. Men du bor på et sted der mange kristne har muligheter til å komme sammen. Hvordan kan dette fellesskapet bli til en virkelighet i dag?

Vi må lære mer fra Bibelen, særlig om et fellesskap som verden til da ikke hadde sett maken til. Det var en åndelig enhet som bare Gud kunne skape.
 
I Efeserbrevet oppmuntrer Paulus dette fellesskapet ved å si, Ef 4,1–4: «Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall.»
 
Vandring

Her er mye å peke på. Dere har fått et ufattelig stort kall: Å vandre i sporene etter Jesus, og samtidig med Herren ved vår side. Som disipler. Vandre da på en verdig måte, skriver apostelen – en måte som matcher 

Jesus. Og hva særpreget Jesu måte å opptre på? Hva er verdig for ham? 

Ydmykhet og mildhet, tålmodighet og å bære over med hverandre, skriver Paulus. Jesus sa selv, Matt 11,29: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» Det er en hvile for dere å ha slike holdninger, sa Jesus. Og så dette sterke utsagnet fra Paulus: «Dere er ett legeme og én ånd», for dere er kalt til det samme håpet.
 
Åndens enhet

Så ta da vare på Åndens enhet i en fred som binder sammen.
 
Hvordan da? Bibelen bruker bildet av et legeme, en kropp. Det er et bilde som ligger aller nærmest for oss, for alle har vi en kropp. Rom 12,4–5: «For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer.»
 
Det er mange lemmer eller organer på kroppen. De er spesialisert. De kan være til best nytte om de er gode på det de er skapt til. Tærne kan ikke gjøre jobben for fingrene. Et øre kan ikke erstatte en tunge. Ansiktsmuskler er flotte for å få til mimikk, men ikke særlig gode til å takle en håndball. 
 
Eric Liddell

Det er Gud som har skapt oss forskjellige i fellesskapet av disipler. Et lite sideinnspill fra skotten Eric Liddell, som vant olympisk gullmedalje i Paris, 400 meter løp i 1924. Han var en bevisst kristen, og søsteren hans sa at det kanskje var til skade for misjonskallet hans å drive med all denne løpingen. Han tok slike innvendinger alvorlig, så han nektet å konkurrere på søndager, og tapte nok en olympisk gullmedalje i 100 meter på det. Men Eric sa til søsteren sin: «Gud skapte meg slik at jeg kan løpe fort, og når jeg løper, føler jeg at han liker det.» 

Hva er det ved deg Gud liker? Finn det ut, og løp så av sted i tjenesten for Herren du også! 
 
Ulike nådegaver

Rom 12,6–8: «Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen. La den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. Den som er lærer, må ta vare på lærdommen, den som formaner, på formaningen. Den som deler ut gaver, må gjøre det med redelig sinn. Den som er forstander, må være det med iver. Den som øver barmhjertighet, må gjøre det med glede.»
 
Hva sier Paulus her? Guds nåde til frelse har vi fått utdelt likt. Men Guds nåde til tjeneste er forskjellig. For vi har fått forskjellige nådegaver. Så nevner Paulus profetgaven, tjenesten, undervisningen, formaningen, utdeling av gaver, være forstander og øve barmhjertighet.
 
Nådegaver i forlengelsen

Vet du hva jeg synes er interessant med disse gavene? Det er at de står i forlengelsen av tjenester vi alle er kalt til å gå inn i. Jeg skal gi to eksempler. 1. Kor 14,31: «For dere kan alle tale profetisk …» Hva for noe? Jo, det står slik. Det er ikke noe dramatisk ved dette. For hva er å tale profetisk? «Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst,» 1. Kor 14,3. Hvis du er med i fellesskapet og sier noe fra Herrens ord til dine kristne søsken, slik at de bygges opp, blir formant eller oppmuntret, eller trøstet, da taler du profetisk. Og hvis vi alle mer eller mindre gjør det, vil det vise seg at noen har fått gaven mer rikelig enn andre. Vi snakker om profetisk gave. Er du villig til å teste ut om du har den? Kan det tenkes at dere skal satse mer på delemøter i forsamlingen din, avdelinger av møtet der dere forteller kort om ord fra Herren som har gitt dere lys og veiledning, opplevelser av Herrens ledelse?
 
Et eksempel til. Gal 5,13: «Tjen hverandre i kjærlighet,» sier Paulus til alle disiplene. Hvis alle gjør det, kan noen komme til å nikke til hverandre og si: «Han har en gave til å tjene, hun har fått en tjenestens nådegave.» Nådegaven kommer som en forlengelse av noe vi alle er kalt til å gjøre.
 
Gaver

Poenget er at nåden til frelse er en gave, nåden til tjeneste er en gave. Du går glipp av en nåde hvis du trekker deg fra fellesskapet og tjenesten.
 
I dag er vi innstilt på å klatre, få oss nettverk, bli kjent, skaffe oss en posisjon, gjøre karriere. Det kan være både godt og galt. Bibelen minner oss hele tiden om tjenerholdningen og ydmykheten. Peter skrev: «Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde» (1. Pet 4,10). Dere er satt til å forvalte det som dere kan bidra med i fellesskapet. Alle har fått en nådegave. Bruk den i tjeneste for hverandre!
 
Sendte ut misjonærer

De første kristne sendte ut misjonærer. De innviet Paulus og Barnabas, senere mange andre. Paulus kunne rapportere, Fil 4,16–17: «Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere både én og to ganger det jeg trengte. Ikke så at jeg trakter etter gaven. Men det jeg trakter etter, er frukten av den, som rikelig skal komme dere til gode.» Misjonskollekter gir frukt, også i ditt liv, du som gir. 

Tjeneste for hverandre, enhet med hverandre, enhet med Jesus i tjenesten, dette er Bibelens bilde av fellesskapet. Derfor er jeg så takknemlig for å få være med i Misjonssambandet, for her opplever vi nettopp dette fellesskapet i så mange dimensjoner, på bedehus, misjonsforsamlinger, misjonslag, skoler, mediearbeid, og ikke minst tjeneste blant andre folkeslag.

Hvordan virkeliggjøre?

Hvordan kan vi virkeliggjøre enhet med hverandre, i et kristent fellesskap, i den settingen vi er nå? Hvordan ville en Filologus og en Julia opptrådt i det fellesskapet vi prøver å bygge fra i dag av?
 Jeg har gitt dere noen bibelske holdepunkter. Men jeg har lyst til å supplere med noen tanker om de sterke og svake sidene ved oss som lever i denne tiden.
 
Svake sider:

1. Vi lever i en ekstremt individualistisk tid. Jeg, meg, mitt er viktig. Jeg er mester for mitt eget livsprosjekt. Men Jesus snakker om å ta sitt kors opp og følge ham. Det innebærer at jeg ber med overbevisning: La ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje på jorden. Da må bare alt mitt komme i annen rekke.
 
2. Vi er ekstremt opptatt av opplevelser i dag. Det må skje noe spennende. De elektroniske mediene peprer oss med stimuli og kjappe sceneskifter. Vi klarer ikke å følge opp dette i det kristne fellesskapet. Enheten med hverandre krever tid til å lytte, tid til å snakke, tid for innlevelse og omsorg. Her er vi i vår tid litt funksjonshemmet.
 
3. Vi er ikke flinke til brobygging mellom generasjonene. Det står ikke alltid på vilje, men vi får det ikke til godt nok. Hele barne- og ungdomstiden er aldersinndelt. Mange har et litt fjernt forhold til foreldrene sine. Mange unge møter voksne og eldre med usikkerhet og fordommer. Voksne og eldre, på sin side, føler seg forlegne, de forstår ikke ungdomskulturen og alt det moderne tekniske. Kan vi finne veier for å bety noe for hverandre? Mange vil visst opptre som spørsmålstegn og utropstegn. Kan vi ikke legge vekt på å bli bindestreker?
 
4. For mange av oss har et for slapt forhold til troen. Vi har ikke kastet loss og gitt oss helt til Herren for å være disipler. 
 
Muligheter

Dette ble mye negativt. Men det er mange positive muligheter i denne tiden.
 
1. Gud har gitt oss en mengde tekniske hjelpemidler som kan lette kontakt og fellesskap. Sender du bibelord og oppmuntrende troshilsener på mobiltelefonen? Bruker du mp3-spilleren din for å lære mer om Herren? Bruker du pc’en til å nære deg av kristne nettsteder? Får multimedia-anlegget gi deg del i kristen informasjon og oppbyggelse?
 
2. Vi er blitt flinke i språk, 
 
3. Det er lett å ha kontakt med hele verden og reise overalt. Er du åpen for å si til fellesskapet: Jeg tror Herren har gitt meg et kall. Vil dere kalle meg til å satse og reise på vegne av dere? 
 
4. Vi har frihet til å leve annerledes. Det er ikke bare kristne som sier at vi lever i et samfunn preget av oppløsning og forfall. Hvilke holdninger viser vi da? Jeg møter unge kristne som ber til Herren Jesus: Hjelp meg å følge i fotsporene dine! Hjelp meg til aldri å drikke meg drukken av vin, for det fører bare til utskeielser, men å bli fylt av Ånden, som skrevet står (Ef 5,18). Hjelp oss til ikke å «være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep» (Ef 4,14).
 
Hverandre

Det er et vidunderlig, nokså anonymt ord i Bibelen som heter «hverandre». Det er brukt over to hundre ganger i Skriften. Hverandre er et program-ord for Guds folk. Det bør starte med at vi i forsamlingen møter hverandre med varme. Altfor mange praktiserer den uskrevne loven som gjelder i heiser: «Forbudt å snakke, smile eller ha øyekontakt uten skriftlig tillatelse fra ledelsen.» Noen av oss er egentlig sjenerte og har litt å overvinne. Så får vi jobbe med det. For her er noe viktig. 
 
Vi eier ikke hverandre. Men vi tilhører hverandre, som lemmene på en kropp. Og vi trenger hverandre. La oss bli ett med Kristus og hverandre. Rom 15,5–7: «Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære.» 

Den som er god mot deg, hvisker taus: – Vær sånn mot meg! Ta dere av hverandre!

OPL114