Nærmere Far

Far sender henne ikke én sjekk i september og overlater henne så til seg selv. Nei, faren ber datteren om å ringe og skrive hjem regelmessig for å be om penger. Datteren vet at hun vil få pengene, faren vet at han kommer til å gi dem, men begge setter pris på det fellesskapet som kontakten gir, at den ene ber, og den andre gir. En klok datter vil ikke synes det er ydmykende. Hun vil ikke bruke for mye. Og en kjærlig far vil gjøre alt han kan for å fylle datterens behov.
 
Knytte oss til Gud

Det viktigste med bønn er å knytte oss til Gud. Vi trenger fellesskapet med ham. Vi trenger å ha den nære kontakten for å forstå hva Gud har på hjertet. 
 
Jesus lærte oss om bønnen, og det skal vi samle tankene om nå. Vi leser fra Bergprekenen Jesus holdt, fra Matt 6,6–13:
 
«Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare. Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.
 
Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.»
 
Som enkeltpersoner

Jesus har ikke noe imot bønn i fellesskapet. Han lærer oss å be med formen «vi» og «oss». De første kristne var svært trofaste med å be når de var samlet. Men her i Bergprekenen gir han oss en formaning som enkeltpersoner. Han peker på en fare, det vi kunne kalle utstillingsbønn. At vi foredrar lange, tomme bønner som mer er prekener til mennesker enn ønsker overfor Gud. 
 
Det ble sagt til en som ledet i bønn på et møte: «Du burde ha snakket høyere. Jeg hørte ikke et ord av hva du sa.» Svaret lød: «Jeg snakket ikke til deg.»
 
Dette var naturligvis både riktig og galt. Er vi felles om bønn, bør vi høre hverandre. Men det er noe rett. Vi ber ikke for å høres av mennesker. Jesus legger stor vekt på lønnkammerbønnen, bønnen i det skjulte, den korte bønnen, den bønnen som viser tillit til Guds omsorg.
 
Lønnkammeret

Gå inn i lønnkammeret ditt, sier Jesus. Andre bibelutgaver sier bare «inn i ditt rom». Gå et sted du kan være for deg selv, enten det er inne eller ute.
 
En av oldefedrene mine bodde på en liten plass i Østfold. Han hadde sitt bønnested ved en stubbe bak skjulet. De fortalte at det aldri vokste gress der han knelte ned. 
 
Jeg møtte en merkelig kvinne under en misjonsgeneralforsamling. «Hvis de som sitter på kammersene rundt om, legger ned, kan en stenge hele misjonen,» sa hun. 
 
Har du fått deg et lønnkammer eller et bønnested? Det trenger forresten ikke være noe bestemt sted. Isak gikk ut i naturen om kvelden for å få en stille stund (1. Mos 24,63). Du trenger ikke et minikapell eller et husalter, selv om det kan være til hjelp. Det trengs heller ikke mange ord. «For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham» (v. 8). Bønnen er først og fremst å overgi seg selv til Gud og holde oppe kontakten med ham.
 
Forkynneren Phillips Brooks har skrevet: «Den duggen som faller stille om natten, får gresset og avlingen til å gro – mer enn kraftige regnskyll om dagen. På samme måte vil bønn i stillhet gjøre mer for veksten i menneskehjerter, enn offentlige og åpne religiøse plikter. De blir så ofte iblandet sol og vind fra stolthet og hykleri.»
 
Bekrefte dypt i hjertet

Å be er å bekrefte dypt i hjertet mitt at jeg vil være et barn av Gud. Jeg sier Fader vår, eller Vår far. Legg merke til et lite barn som ber om noe. Det tenker ikke taktisk. Barnet er ikke opptatt av å formulere seg lurt eller inderlig. Barnet er opptatt av personen som hører, hjertet som har omsorg, Far som alltid før har vist sin kjærlighet.
 
Gud lar seg ikke imponere av fine ord eller varierte uttrykksmåter. Men han legger merke til om vi er oppriktige og hengivne. Nøkkelen åpner døren, ikke fordi den er så pen, men fordi den passer i låsen.
 
Forsake den onde

Når jeg tiltaler Gud som Far, sier jeg også: Jeg forsaker djevelen og det onde. Jeg holder meg til Far i himmelen. Det blir som en omvendelse av sinnet mitt, en ny innvielse hver gang jeg løfter bevisstheten og tankene til Herren. Livet handler ikke om meg. Jeg må stadig gjøre det klart for meg selv at Far står i sentrum. De tre første bønnene uttrykker det så tydelig:
 
– La ditt navn holdes hellig! Helliget vorde ditt navn. Da er det kjære Jesu navn mye viktigere enn at min egen person blir æret.
 
– La ditt rike komme! Da er det mindre viktig med det som jeg prøver å bygge opp for meg selv her i verden.
 
– La din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden. Da vil jeg ikke sette min egen vilje først. ’Din vilje, Herre, er viktigst.’
 
Guds navn

Når vi ber om at Guds navn må holdes hellig, så innebærer det at vi selv vil ære dette navnet, og vi ønsker at alle ærer det. I seg selv er Guds person stor og majestetisk, men vi ber om at vi må skånes for blasfemi og vitsing med det hellige. Dessuten ber vi om at Guds ord må møtes med respekt, bli forkynt rikelig og bære frukt over hele verden.
 
Guds rike

Når vi ber om at Guds rike må komme, er vi klar over at det vil komme uansett. Men tenk om det passerer oss uten at vi får del i det! ’Far, bygg ditt rike inne i meg!’ Og så tenker vi på de mange folk og folkegrupper, slektninger, enkeltmennesker, naboer og arbeidskamerater. ’Gi dem en plass i riket ditt, Herre Far!’
 
Guds vilje

Guds vilje skjer uansett. Men ’la din vilje skje i livet mitt’. Jeg vet om en god bønn fra Salmenes bok i tråd med dette ønsket: «Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!» (Sal 86,11). I en gammel salme lyder bønnen: «Bøy vår vilje, smelt vår tross.» Vi ber, som Luther sier, «at Gud vil bryte alle onde planer og all ond vilje, så Guds gode vilje skjer på jorden som i himmelen».
 
Gaver for vårt ytre liv

Først etter disse innvielsesbønnene kommer ønskene om det som konkret gjelder oss her i verden. Når vi ber om daglig brød, ber vi om at vi og alle får det vi trenger, og at vi lærer oss å ta imot alt med takk. Luther nevner «slikt som mat og klær, hus og heim, arbeid og helse, gode naboer og trofaste venner, et godt styre, rett og fred på jorden».
 
Gaver for vårt indre liv

Dette gjelder hva vi trenger for vårt ytre liv. I den neste bønnen ber vi om gaver for vårt indre liv. Og der står aller først å få leve i tilgivelsen. For oss er det ikke alltid så viktig. Men for Far i himmelen er det viktig at vi lever i et oppgjort og ordnet forhold både i forhold til ham og til vår neste. Vi synder daglig, og vi fortjener straff for det. Men så møtes vi av Guds nåde for Kristi skyld. «Du får koma til Jesus når gale det gjekk, du får koma for tusende gong.» Når dette synker inn i oss, kan vi ikke la være å «tilgi alle som synder mot oss, og gjøre godt mot dem».
 
Fristelse

For noen er det et problem med bønnen: «Led oss ikke inn i fristelse». Gud frister ikke, står det i Bibelen: «Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen» (Jak 1,13). Men han kan prøve oss. Og den onde kan utnytte situasjonen til å prøve å få oss til å vende ryggen til Gud. «Overlat oss ikke i den ondes vold,» er det forsøkt oversatt. Luther sier i katekismen: «Vi ber her at Gud må verge oss og hjelpe oss, så ikke djevelen, verden og vårt eget kjød får lokke oss til vantro, fortvilelse og andre synder, men at vi må vinne seier og holde fast på seieren.»
 
Og så ber vi om at Far i himmelen vil redde oss ut av onde ting som gjelder kropp og sjel, slik at vi blir bevart helt frem til det evige livet.
 
En bønn etter Guds hjerte

Når vi ber bønnen Fader vår, kan vi være sikre på at vi ber om nettopp det som Far i himmelen ønsker for oss. Hvorfor er vi ikke mer ivrige til å be? Hvorfor går vi ikke gjennom Fader vår i tankene både sent og tidlig? «Vårt slektsledd bruker jevnt over mer tid på tannbørsting enn på bønn,» skrev Georg S. Geil.
 
Tenk at vi har fått retten til å be! Én har skrevet at «det er med en kristen som fuglen: Vi har vinger, en kristen har bønnens vinger. Ser fuglen en fare, kan den straks ta til vingene. Knekker greina der den sitter, hva gjør det, når en har vinger! En kristen har på samme måte en utvei fra alt ved å be i Jesu navn.» 
 
Vente på svar

Vi må ofte vente på bønnesvar. Som én har sagt: «Noen bønner har en lengre reise enn andre, men de kommer tilbake med en rikere last til slutt, så den som ber, vinner på å vente på svar.» «Det er svar underveis, engler kommer med bud,» synger vi i sangen om de foldede hender.
 
Det er skrevet mye fint om bønn. Jeg siterer fra predikantenes fyrste, Spurgeon: «Hva er behovet mitt i dag? Jeg har bare å be. Jeg må visstnok be med iver, men ikke som om jeg trengte å tvinge meg frem for å presse ut av min Herres hånd en uvillig gave, for han gir frivillig. Det var av egen fri vilje han ga oss sin Sønn. Ingen ville noensinne finne på å foreslå at han skulle skjenke oss en slik gave. Ingen ville ha våget å be om den. Det ville vært altfor dristig. Herren ga frivillig sin enbårne Sønn. Kan du da ikke, min sjel, tro at din himmelske Far vil gi deg hva det skulle være, ja, alle ting? Din fattige bønn ville ikke makte noe overfor Allmakten, hvis det i det hele kan snakkes om makt fra vår side. Det er hans kjærlighet som går foran deg og brøyter vei. Han vil fylle alle dine behov.» 
 
Den samme Spurgeon har skrevet: «Vi kan ikke alle argumentere, men vi kan alle be. Vi kan ikke alle være ledere, men vi kan alle være bedere. Vi kan ikke alle være flinke med ord, men vi kan alle være fremragende i bønn. Jeg vil heller se deg enestående innfor Gud enn enestående innfor mennesker.»
 
La oss be:

Mitt hjerte vides ut av takk og bønner.
Du selv, o kjære Gud, dem ser og skjønner.
Jeg legger meg inn til ditt hjerte milde,
Der er jeg glad og still, gjør med meg hva du vil,
All nådens kilde!
  (Ukjent dansk forfatter)

OPL111