Så dere ikke snubler

Det gikk bra. Men jeg har lest en statistikk fra 2008 som forteller at én av fire nordmenn skadet seg ved å snuble i trapper, hull i bakken osv. siste året. 1,2 mill. personer snublet, melder Synovate. 
 
Jo, vi snubler alle fra tid til annen. Av og til i vår egen dørstokk, noen ganger «snubler vi i starten», som det heter. Da snakker vi om å snuble i overført betydning av ordet. En forfatter (Lars Saabye Christensen) skriver om en person at «selv har han nok med å snuble keitet og kompleksfylt gjennom dagene.» Har du vært i nærheten av å føle at du snubler deg gjennom dagene?
 
Bibelen sier ganske mye om det å snuble. Det vil jeg peke på i de nærmeste minuttene.
 
Bildet av å snuble åndelig sett, er i slekt med Bibelens bilde av å synde. Synder jeg, bommer jeg på målet. Jeg treffer ikke blink. Snubler jeg, havner ikke foten på rett plass. Hele kroppen faller fordi føttene ikke har klart å holde meg oppe i en uventet kollisjon med et eller annet.
 
1. Det er mange som snubler fordi de ikke vil høre på Guds tale i Bibelen. De støter seg på Ordet og mister balansen. Når Gud ikke synes å være slik de venter at han er, når de blir støtt, såret, bitre og så videre, snubler de. 
 
Apostelen Peter snakker om dette i 1. Peter 2,8: «Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt,» føyer han til. Det betyr ikke at de som ikke vil tro på Gud, er utvalgt til å gå fortapt. Men det betyr at snublingen deres er en følge av et hjerte som trosser Gud, som støter seg på ham, som ikke vil bøye seg for ham.
 
David var i en salme opptatt av at de som sier nei til Herren, de han kaller ugudelige, får problemer på grunn av at de avviser ordet. I Sal 64,9 skriver han at «Deres tunge får dem til å snuble. Alle de som ser dem, rister på hodet.»
 
2. Men også de som vil høre Gud til, kan komme til å snuble. Herrens bror Jakob skriver om å snuble i ord, Jak 3,2: «Og vi snubler alle i så mangt. Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme.» Har du opplevd at ord farer over leppene som du straks fikk lyst til å svelge igjen? Den er fullkommen, sier Jakob, som ikke av og til snubler i ord og sier ting som aldri burde vært sagt.
 
3. Kristne mennesker kan også snuble ved å komme i tvil. I Sal 73,2 bekjenner forfatteren, som het Asaf: «Men jeg – nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut.» Han mistet på en måte fotfestet for troen sin, fordi han ikke syntes Gud var rettferdig. Mennesker som trosset Gud, hadde det bra. Motsatt: Gudfryktige mennesker kunne ha det tungt, mente han å ha funnet ut, Var slikt rimelig? Det gikk på troen løs for Asaf. 
 
Men da han ved Guds hjelp fikk en anelse som et liv etter døden, ble det klart for ham at Gud ville balansere det hele i evigheten. Asafs nesten-snubling ble avverget av en større innsikt i Guds veier med menneskene.
 
4. Det verste er ikke å falle og så reise seg igjen, men å snuble og falle og bli liggende. Ordet snuble er ikke brukt i forbindelse med Demas, en av Paulus’ medarbeidere. Men det handler om en slags snubling likevel. Det hendte noe skjebnesvangert med troslivet hos Demas. Apostelen forteller i slutten av det siste brevet han skrev: «Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.»
 
En kristen kan snuble, falle og bli liggende hvis denne verdens verdier og tenkemåte blir større enn evangeliet om Jesus Kristus. Når vi stadig lar oss korrigere av Bibelen og kristen forkynnelse, vil det hindre oss i å snuble og bli liggende.
 
Derfor gjelder det å styrke oss i troslivet, arbeide på vår frelse, og gjøre kallet og utvelgelsen fast. Apostelen Peter skriver i det første brevet sitt, 1. Pet 2,11–12: «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dag når han besøker dem, fordi de ser de gode gjerninger dere gjør.»
 
Og 2. Pet 1,10: «Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble.»
 
5. Så er det noe som kan nevnes i forbindelse med det å snuble: Det hender at kristne mennesker får andre til å snuble. Det kan være noe vi gjør eller sier som får folk til å gli, falle og vende seg en annen vei. Vi kan vekke anstøt, som Bibelen kaller det.
 
Det mest dramatiske eksemplet på dette var Peter, som sa til Jesus at han ikke måtte dra opp til Jerusalem for å lide og dø. Da svarte Jesus, Matt 16,23: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» Peter ble der og da et talerør for Satan. Disippelen kunne ha fått Jesus til å snuble. 
 
Jesus sto imot også denne fristelsen fra Satan. Men at Peter kunne bli et talerør for den onde, bør få oss til å være ydmyke og varsomme overfor de svake og for dem som ikke tror. Tenk om vi blir til anstøt for noen, at vi blir snublesteiner ved måten vi opptrer på!
 
En Norea-lytter skrev til oss: «Jeg er redd for at jeg har blitt til anstøt for noen. Be om at alt må bli bra. Jeg vet ikke om jeg ber rett,» skriver denne kvinnen. Jeg tror hun ber rett. Vi kan gjøre det vanskelig for noen, ja, rett og slett synde grovt mot medmennesker uten å være klar over det selv. 
 
Men vi må ikke ta på oss all skyld om mennesker snubler, faller og vender seg fra troen. Peter skriver i 1. Pet 2,7: «For de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe.» Jesus selv er en stein de ikke-troende støter seg på og snubler i. Når vi bekjenner Jesus, bærer vi med oss noe av det anstøtet som fulgte Jesus den gangen, og som er knyttet til navnet hans nå.
 
6. Vi forstår ikke alt som skjer når mennesker blir brikker i en kamp mellom de onde og gode maktene. Men én ting kan vi gjøre: Oppmuntre dem som snubler.
 
Lidelsesmesteren Job i Det gamle testamente fikk gode ord fra en av vennene sine, en takk for at han hadde betydd noe for dem det mislyktes for. I Job 4,4 leser vi at vismannen Elifas uttalte til Job: «Dine ord reiste opp igjen den som snublet, og vaklende knær har du styrket.» Jeg ønsker meg den evnen Job hadde, til å få øye på dem som har snublet, og så kunne si dem vennlige ord om Guds tilgivelse for Kristi skyld, og gi støtte til å gå videre til dem som vakler på veien.
 
7. Det nye livet med Gud fører til at vi ikke snubler, antydes det i Jer 31,9. Det står der en profeti om det folket som vender om: «Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem. Jeg vil føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg skal være en far for Israel, og Efra'im er min førstefødte.»
 
Gud har lovet å bevare dem som tror på ham. I Ordspråkene 4,12 står det: «Når du går, skal ikke noe hindre dine skritt. Når du løper, skal du ikke snuble.»
 
Disse gode tankene fra Salomo ble ført videre av profeten Jesaja, i 40,30–31: «Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.»
 
For en kristen blir ikke et fall livsfarlig. Som det står i Sal 37,24: «Når han snubler, faller han ikke til jorden, for Herren støtter hans hånd.»
 
En mann reiste med en stor ferge. Han gikk opp på øverste dekk for å nyte utsikten. Men der oppe var det vått og glatt, så han snublet og falt. Han slo seg, men kom seg opp. Og så tenkte han: Jeg falt, men båten gikk jevnt videre. Slik er det å leve i nåden som et Guds barn. Jeg kan falle, men nåden bærer meg videre.
 
8. Jesus er også inne på bildet om å snuble. Han sier at dersom vi lever i lyset, snubler vi ikke på en slik måte at vi blir skadet åndelig sett. I Johannesevangeliet 11,9–10 uttalte han disse ordene, som jeg ikke hører så ofte sitert: «Er det ikke tolv timer i en dag? Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser denne verdens lys. Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi lyset ikke er i ham.» 

Denne skjelningen mellom lysets barn, dagens barn på den ene siden, og mørkets barn og nattens barn på den andre siden, blir fulgt opp av Paulus i Efeserbrevet. Det er mye farligere å vandre om natten. Da er sjansene mye større for at vi snubler.
 
I Judas brev, vers 24, gjengis en vakker takk og lovprisning, en slags velsignelse over alle som vil følge etter Jesus: «Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.»

OPL110