Sju sprø setninger

En som heter Greg Stier, har notert seg sju setninger som han ofte får høre, men som ikke er særlig korrekte av den grunn. Da må en ikke slå hardt ned på dem, men opptre mildt og varsomt, og, som Greg sier, tre frem som en passe blanding av løve og lam. Her følger sju sprø påstander som de fleste synes lyder bra, men som ikke er sanne likevel.
 
1. «Kristne bør ikke henge seg opp i teologi,» sies det. Men det er ikke særlig gjennomtenkt. For læren om Jesus og Gud er teologi, og en kan ikke bare tie stille hvis en sannhet om troen blir feil fremstilt. Jesus diskuterte teologi med fariseere, saddukeere og andre. Han oppklarte misforståelser. Derfor gikk disiplene i fotsporene hans og var bevisste på sann og falsk lære.
 
Da apostelen Paulus hadde innsatt et lederskap i byen Efesus, sa han til dem, i Apg 20,28–31: «Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.» Det er verdt å merke seg det engasjementet Paulus viser her, og hvor viktig han mener rett lære og rett teologi er. 
 
Herrens bror Judas følger opp tilsvarende med å skrive: «Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige» (Jud 3).
 
Ordet lære er brukt minst 70 ganger i Det nye testamente. Læren, eller teologien, er noe vi anvender, adlyder og forsvarer. Nesten hvert eneste brev i NT er inne på dette med forsvaret for «Det evige livs ord».
 
Å stå vakt om den rette kristne læren skal gjøres på en mild måte, innprenter Paulus i 2. Tim 2,24: «En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt.» På alle måter skal vi være «sannheten tro i kjærlighet» (Ef 4,15).

2. «Alle religioner fører frem til samme Gud» er en annen påstand som ikke er sann, selv om mange tror på den. Hva med stammefolk i det indre av Kalimantan, som aldri har hørt om Jesus? spør de. Hva med dem som er oppriktige tilhengere av buddhismen? Gud vil da vel ikke bare sende dem til helvete?
 
Vi vet ikke særlig mye om hvordan Gud vil vurdere og dømme når dette livet er slutt. Men Jesus sa: «Jeg er veien (ikke bare én vei) og sannheten (ikke bare én sannhet) og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Det var Jesus selv som hevdet at han er eneste veien til Gud.
 
Mange har satt seg fore å svekke dette. De ønsker å gjøre kristendommen mindre eksklusiv og smal. Men det er altså Mesteren som har gjort kristendommen til en smal vei. Våger da vi å overmale det Jesus selv har sagt? 
 
Det har vært sagt: All veier fører til Gud, enten det er til hans dom eller hans frelse. Alle skal tre fram for ham. Hvordan dommen blir, vet vi ikke. Desto viktigere er det at vi holder oss til den sannheten som er åpenbart: Jesus er veien.

3. «Hvis du lever et godt nok liv, vil nok St. Peter slippe deg inn i himmelen» er en tredje påstand.
 
Mange har den tanken at, jo da, vi blir frelst av nåde, men du må også leve et godt liv. Du må dessuten adlyde de ti bud. Du må også prøve så godt du kan, overgi deg helt, ta det litt mer på alvor. Og så regner de med at det vil gå bra for de ivrigste.
 
Nå står det ikke noe sted at Peter er portvakt i himmelen. Men rent bortsett fra det er det viktig å merke seg hva Bibelen sier:
 
Nådens vei og gjerningenes vei er vidt forskjellige. Den som vil oppnå noe ved hjelp av religiøs innsats, må løpe linjen ut og gjøre det fullkomment. Jesus skjerpet faktisk kravene da han sa: «Dere har hørt det er sagt … men jeg sier dere …» Og i Bergpreken satte han det på spissen da han sa: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (Matt 5,48) For å komme til himmelen må vi være like rene som Gud selv – om vi skal fortjene å få adgang.
 
Det er på dette punktet nåden kommer inn. Når vi ber Gud om nåde og velvilje for Kristi skyld, så gir han den som en gave, ikke som en premie for et godt liv. Paulus skrev det tindrende klart i Ef 2,8–10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» De gode gjerningene har altså sin rette plass, men da som noe Kristus skaper hos dem som allerede er blitt frelst av nåde.
 
Vi snakker om nådens vei og gjerningenes vei. De to veiene til frelse kan ikke blandes, ifølge Rom 11,6: «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.»
 
Derfor vil en kristen med iver holde frem for alle at frelsen gis av nåde, ikke ved gjerninger. En annen sak er at gode gjerninger flyter ut av takknemlige hjerter, mennesker som gjerne vil takke Far i himmelen som frelste dem bare på grunn av sin barmhjertighet og nåde.

4. «Vi kan ikke vite noe sikkert, spesielt ikke når det gjelder åndelige sannheter» er en fjerde påstand vi kan høre.
 
Mange forkynner en religion preget av forvirring mer enn av tillit og forvissning. Om en er overbevist om noe, viser en bare arroganse, mener de. Det er populært å snakke om å være underveis, på leit og i tenkeboksen.
 
Men visshet, trygghet og sikkerhet er en kjerneverdi i kristentroen. I Heb 11,1 står det: «Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» Abraham fremstilles som det gode eksemplet på visshet i Rom 4,19–21. Han fikk jo høre at han i høy alder skulle bli far til en sønn. «Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd – han var jo snart hundre år – og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre.»
 
I begge disse bibelordene brukes uttrykket full visshet. De er snakk om å være trygg på en Gud som ikke vil lyve for oss.
 
Naturligvis vet vi ikke alt med sikkerhet, for Gud har ikke villet gi oss svar på alle spørsmål vi kan finne på å stille. I 1. Kor 13,12 skriver apostelen Paulus: «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.» Vi har begrenset forståelse. Men det er visse ting vi kan være sikre på, nemlig de sentrale punktene i kristen tro. 
 
Er det arrogant å hevde noe slikt? Nei, den kristne menighet har aldri tenkt at dette kunne vitne om overlegenhet. De hadde tillit til Herren.

5. «Visse ord i Bibelen er mer å stole på enn andre» vil noen påstå.
 
Er Bibelen bare en samling av mosegrodde skrifter? Inneholder den en masse vi ikke trenger å bry oss om? Det sier ikke Bibelen selv. I 2. Tim 3,16 skriver Paulus: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» Fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboken er Skriften inspirert. For alt kommer egentlig fra samme kilde: Jesus selv. 
 
Men vi er avhengig av Åndens veiledning, som Jesus omtalte i Joh 16,12–13: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere.» Dette viser først og fremst til åpenbaringen gjennom apostlene og det de skrev i brevene i Det nye testamente. Ordene av Jesus gitt i evangeliene og ordet gitt i brevene er de samme. Hele Skriften kommer fra Jesus. Han har selv satt oss fri i forhold til lover og regler som gjaldt et gudsfolk før hans tid. Men han sa samtidig at ikke så mye som en tøddel av loven skal forgå.

6. «Jeg nekter å tro at en kjærlig Gud vil sende folk i fortapelsen» kan vi høre sagt, og det er en sjette setning jeg vil peke på.
 
Tolv ganger er helvete nevnt i Det nye testamente. Av dem er elleve nevnt av Jesus. Han skildrer det som et bokstavelig sted med ild, lidelse og gråt. Gud er ikke bare kjærlighet, men også rettferdig. Han må på en måte binde og deponere ondskapen et sted. Vi fatter ikke alt når det gjelder dette.
 
Men hovedsaken er hele tiden at Gud har sendt sin Sønn til korset for å bære all hans vrede over synden, slik at vi ikke trenger å komme til fortapelsen.
 
Derfor bør vi arbeide for Gud med en følelse av respekt og takknemlighet. Vi skal ikke bagatellisere eller fleipe med Gud, heller ikke undervurdere ham. Han nekter å la seg forme etter våre fordommer eller plattheter. Han er den han er. Han er en Gud med ild og svovel og en Gud med en uendelig kjærlighet – samtidig. Det ligger langt over vår forstand. Men la det ligge akkurat der.

7. «Evangeliet om Jesus er ikke bare en bunke læresetninger» sier noen som vil føle seg fri til å forme sin egen tro og sin egen religion. Noen vil gjøre alt til et spørsmål om følelser eller mystikk.
 
Vel, det er riktig at troen først og fremst handler om et personlig forhold. Paulus skildrer et typisk hendelsesforløp i troen i Tit 3,3–7: «For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre. Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.» Dette er ikke bare læresetninger. For de første kristne, og for de frelste i dag, er det en levende sannhet. 
 
Vi kommer inn i dette livet ved å tro et budskap som vi hører. Paulus spør i Gal 3,2: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» Det er et retorisk spørsmål der svaret ligger opp i dagen. Vi ble troende ved å høre om Jesus, ja, om visse fakta ved ham. Paulus summerer noen av dem 1. Kor 15,3–8: «For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dagen etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han òg sett av meg.»
 
Paulus overgir dette som læresetninger. Det står ikke i motsetning til det Jesus sa om at troen er et personlig kjennskap til ham, Joh 17,3: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» På denne bakgrunn skrev Paulus i Rom 1,16–17: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.»
 
Så pass på at vi ikke lures av sprø setninger i den folkelige religiøsiteten, men holder oss til Jesus og Bibelen.

OPL109