Trygg fred i sjelen

Disiplene til Jesus hadde nok mye innvendig turbulens den siste kvelden før Jesus ble tatt til fange for å bli henrettet. Da var de mottakelige for ord som ville gi fred i sjelen. 

Samtidig viser reaksjonene deres at de forsto lite av det Jesus sa. Hvordan du enn føler det, er du nå velkommen til å åpne deg for gode ord fra Jesus. Vi leser fra Joh 14,1–11:
 
«La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.
 
Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.
 
Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss! Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Første setningen i det vi leste, er oversatt på mange måter. «La ikke deres hjerte forferdes – La ikke uro få makt over dere – La ikke hjertene deres bli bekymret – La ikke hjertet bli grepet av angst – Lat ikkje hjarta dykkar uroast!»
 
Har du uro, angst, frykt, bekymring i hjertet, så vil Jesus gi deg personlig ord til oppmuntring. Hva gir han som medisin? Hvor ligger trøsten? At vi skal få stole på både Gud og ham selv. «Tro på Gud, og tro på meg!» Tro er tillit, ’ha tillit til oss som har skapt verden, som har frelst den, og som skal gjenopprette alle ting.’ 
 
Vi kunne nesten stanset der. For trenger vi egentlig noe mer for å leve videre, uansett om vi har en god eller dårlig dag?
 
Nei, vi trenger ikke mer. Men Jesu hjerte flyter over av godhet og gavmildhet, så han lover å gi store gaver som kan gi lettelse i uro, bekymring, angst og forferdelse. Han vil gi oss et sted, en vei, og han viser oss til gaven å eie Gud som Far.

Et sted – et rom

Så snart barn begynner å krype og gå, setter de i gang med en aktivitet: De lager seg et lite sted for seg selv. Et bord med et teppe over blir et fint lite lekerom. En dukkestue i hagen er stor stas. Større barn vil lage hytte i treet. De gir uttrykk for urlengselen: En liten bolig bare for meg – trygt og godt i en verden som føles litt for stor.
 
Jesus sier: «I min Fars hus er det mange rom.» Det handler ikke om palasser eller villaer, men et rom bare for deg, som du er komfortabel med og trygg i. Snakker vi om en klostercelle, er vi i nærheten. Men den himmelske hybelen vil nok bli mer storslått, med plass nok, utsikt nok, med alle fasiliteter, og fellesskap med brødre, søstre og venner så mye du vil. 

Og fremfor alt: Med Jesus som en slags fastboende gjest. For det er han som har innredet leiligheten for deg. I Etiopia har de en nasjonal, raskt voksende kirke som heter Mekane Yesus. Det betyr: «Stedet der Jesus bor.» Akkurat et slikt rom har Jesus gjort i stand. Han bor der, og du får bo der. Når alt er klart og tiden er inne, henter han oss hjem til den lille suiten. Poenget er: «Dere skal få være der jeg er,» sier han.
 
Det spesiallagede rommet i himmelen for deg er en forlengelse av alle jordiske løfter og drømmer om det gode land, det lune bosted og trygghetens telt: «Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende» (5 Mos 11,12). Salmeforfatteren i Bibelen sier: «Dette er mitt hvilested for all tid. Her vil jeg bo, fordi jeg har lyst til det» (Sal 132,14). Bibelen lover: «Mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder» (Jes 32,18).
 
Tenk, det er mange rom i dette stedet Jesus forbereder. Det oppmuntrer oss til å vitne og vinne disipler fra alle folk på alle steder. Paulus hadde en gang tatt fatt på bibelundervisning i Korint. Han fikk styrke til prosjektet da en engel viste seg for ham i en drøm og sa: «For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen.» (Apg 18,10). Mye folk? Var det så mange kristne der allerede? Nei, men mange var utvalgt av Herren selv til å bli med i Guds forsamling og deretter til Lammets bryllup i himmelen. Men de måtte først få høre invitasjonen. 

De som overvåker Herrens fremdriftsplan og misjonsinnbydelsen over hele verden, kunne gi rapport til Herren: «Tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom.» (Luk 14,22). Det er mange rom, det er plass nok. Men har vi et stort nok hjerte til å delta aktivt i invitasjonstjenesten? 

En vei

Dette er det andre Jesus gir oss til trøst og oppmuntring. ’Hva mener du med det?’ spør Tomas. Han har ikke peiling på hva Jesus snakker om. Jesus svarer i en tone av forundring og tålmodighet: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Du vet det vel?
 
For mange år siden var jeg på skoletur i utlandet med en busslast av ungdommer. Sjåføren måtte innrømme at han ikke visste hvor vi var. Heldigvis passerte en politimann på motorsykkel. Vi kunne stanse ham og spørre om veien. Han ville ikke bare forklare. Han ville selv kjøre foran. Han sa: «Denne veien er vanskelig, men jeg skal kjøre foran dere, bare følg meg, så skal dette gå bra.» Han ble vår pilot, vår eskorte, han ble veien for oss.
 
Slik er Jesus, en foregangsmann og banebryter. Han er en vei som innebærer liv og gir oss livskraft. En vei som er den sanne vei og underviser om sannheten underveis. Det er slik Jesus mener det.
 
Men noen sier: Må vi være så fanatiske? Trenger vi å gå til ytterligheter? Jesus snakker om en bred vei og en smal vei, fins det ikke en gyllen middelvei? Det lyder jo fint. 
 
Men det er bare én som kjenner veien til den evige freden i de himmelske boligene. Han kjenner ikke noen gyllen middelvei mellom alle forlokkende veier. Han er selve Veien, Sannheten og Livet. 
 
Andre sier: Til en fjelltopp er det som regel mange stier. Hvorfor er det ikke slik i den åndelige verden? Er ikke det viktigste at vi kommer til topps? 
 
Nei, det er ikke noen andre veier til Faderen, samme hvor gylne de synes å være, samme hvor flotte navn de har fått. Peter sa det klart og avgjort, for han hadde lært direkte fra Jesus hva han skulle si: «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).
 
På den ene, sanne, smale veien gjelder det ikke å spørre: «Hvor nær kanten kan jeg våge meg uten å skli utfor?» Nei, langs livets landevei kan vi mer enn før trenge et skilt som sier: «Svake veikanter.» Vi må oppmuntre hverandre til å holde oss så langt fra kanten som mulig og stadig se på målet, som er Jesus.
 
 Herre, Frelser, sjelevenn!
 Du har sagt hvor du gikk hen,
 Veien kjenner vi så godt:
 Til din Faders hus og slott.
 Veien, livet, det er du,
 Som er her, i dette nu! (Grundtvig)

Faderen – Gud selv som Far

Dette er den tredje gaven Jesus har skjenket oss til trøst. Filip sa det så riktig: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!» Å ha en Far i himmelen, med all makt, med all kjærlighet og omsorg, det er nok for et menneskebarn. Jo, han hadde rett. Men Jesus måtte minne om et stykke pensum i disippelskolen som Filip ikke hadde lært og forstått ennå. Dermed gjentar han det flere ganger: 
 
 – Den som har sett meg, har sett Faderen.
 – Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.
 – Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?
 – Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
 
Jesus og Faderen er ett, har du vært i tvil, må du ikke være det lenger.
 
Det vi har møtt av eksempler på gode fedre her i verden, er et svakt speilbilde av vår himmelske Far – «han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden» (Ef 3,15).
 
En god far er nær. «Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham» (Job 35,14). 
 
En god far har omsorg. «For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham» (Matt 6,8). 
 
Far hører bønn. «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og … Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn» (Joh 15,16). 
 
Far overser våre skrøpeligheter og tilgir oss våre synder. «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham» (Sal 103,13). Når du har levd med Gud og Jesus som Far, blir det mer og mer kjært at allmakten der oppe stryker bort, sletter ut, tilgir, glemmer alt det som taler imot oss.
 
Filip hadde rett: «Vis oss Faderen, og det er nok for oss.» Han grep det. Jeg håper du også griper det i det innerste av hjertet ditt.
 
Jesus står i sentrum i budskapet i dag. 
 
– Det stedet som er velsignet, det rommet som er forberedt, er det stedet der Jesus bor.
 
– Den veien vi skal følge, er Jesus. For han er en levende vei til selve Livet.
 
– Den Far som kan gi all trøst, er Jesus. For Jesus er i Faderen, og Faderen i Jesus.
 
Jesus sa i denne avskjedstalen til disiplene sine: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Joh 14,27).
 
Ikke vær redd, frykt ikke, ta imot freden fra Jesus og vår himmelske Far.

OPL105