Et løp i glede

Tradisjonen med løpekonkurranser er gammel, også i oldtidens Romerriket. Apostelen Paulus og andre bibelske forfattere bruker gjerne bilder fra idrett for å illustrere åndelige sannheter. Vi ser det også i Hebreerbrevet.

Det er en nær sammenheng mellom kapittel 11 og kapittel 12 i Hebreerbrevet. Et viktig ord i overgangen mellom de to kapitlene, er det lille ordet Derfor.

I kapittel 11 er en stor bukett av trosheltene presentert. De hadde det usynlige for øye. De eide et evig håp, et evig fedreland, løfter fra Gud om et liv som varer bestandig. Disse er usynlige vitner for dem som løper i dag, sier Ordet. Når vi har så mange tilskuere, så må det få følger for livet til de som tror på Jesus til alle tider.

Sky av vitner

Vi leser fra kapittel 12, vers 1: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.»

Her er mange ting å merke seg.

Først: Se omkring deg.

De er ikke bare tilskuere, de mange trosvitnene. De løper sammen med deg. De er løpere fra fortiden og nåtiden som ber for deg og heier på deg. Vi vet at en entusiastisk gjeng av supportere kan bringe det beste ut av en idrettshelt. Slik også i troens verden.

Bibelen forteller at englene heier på oss og hjelper oss. De er usynlige himmelske skapninger som tjener Gud og hjelper disiplene hans.

I Apg 18 leser vi om Peter som lå og sov i fengsel. En engel kom og fridde ham ut fra fengslet. Engelen måtte ruske kraftig i Peter for å vekke ham opp. Forfatteren av Hebreerbrevet vil minne oss om at det er utallige himmelske hellige og legioner av engler som heier på oss mens vi løper det gode løpet for Kristus.

Tenk også på gode søstre og brødre her på jorden som stiller opp for oss, i tillegg til mange som vi ikke vet om. Lykken ved å være en kristen er blant annet dette: Å være med i et stort lag, en flokk som løper i samme maraton.

Det andre viktige vi skal merke oss i troens langdistanseløp, er

å være lettkledd og med lite bagasje.

Dere må «legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss». Når vi utlegger dette bildet åndelig, skjønner vi at forfatteren kaller oss til å kaste til side alt som tynger og forstyrrer i forhold til vårt kristne oppdrag og tjeneste. Noen har altfor mange jern i ilden. Hvis du har en masse aktiviteter ved siden av en heltidsjobb, vil du ikke gjøre den enkelte av dem så godt som du burde. Kanskje det går ut over den tiden du burde hatt til daglig bønn, med familien, til hvile og fornyelse.

Et viktig spørsmål kan alle kristne stille i forhold til vaner og livsstil: Vil dette hjelpe eller hindre meg i tjenesten for Jesus?

Avlegge alt som tynger. Det handler om synd. Mange hører feil og trekker opp alle slags fordommer når det ordet blir nevnt. Noen hører bare et «fy-fy» i bakhodet. Noen kan ikke ha det gøy hvis de ikke gjør noe som de tror er syndig. Som en sa: «Alt jeg gjør, er enten umoralsk, ulovlig eller fetende.»

Hebreerbrevet bruker ikke pekefingeren når synd omtales. Synden er det som hindrer oss i å bli det som Gud har skapt oss til å være. Synden som ikke blir brakt inn i lyset, er som en hindring. Den tynger oss ned under løpet.

Hvis du vil vinne et løp, har du ikke lyst til å bære ekstra vekt med deg. Forfatteren taler naturligvis om åndelig vekt, ikke fysisk. Du har ikke lyst til å drasse på noe som hindrer deg i å bli en løper for Kristus. Akkurat dette gjør synden, den hindrer deg.

Legg til side enhver vekt – det innebærer overflødig tyngde. For åndelige løpere kan det handle om for mange aktiviteter, for mange sprikende interesser, for mange gode ting som suger energi fra den beste.

Det fins bagasje vi bærer med oss hele tiden som vi trenger å miste, som Gud vil vi skal legge bort. Det kan være problematiske sider ved vår karakter, som kan såre både oss selv og andre mennesker, bagasje som fordommer, antipatier, bitterhet, misunnelse. De hindrer oss, tynger oss ned og tar fra oss gledene i livet.

Vi har brakt bildet inn i dagligtalen. «Han er god og har rike evner, men han bringer mye bagasje med seg.» «Hun er smart og dyktig, men før vi ansetter henne, trenger vi å forstå at hun sleper på en del bagasje.»

Vi trenger å bli kvitt noe, de fleste av oss. Ved Guds hjelp.

Jesus er vårt håp. Han er vår gjenløser. Han er vår Frelser. Han er den Ene som kan fri oss fra farlig og ødeleggende bagasje, som tynger oss ned.

Hvor mye vanskelig bagasje sleper du på akkurat nå? Hvor mange bagger trenger du å legge fra deg?

En tredje regel for kristne i langdistanseløpet er

å løpe med utholdenhet.

Det gjelder å «løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss».

Livet er ikke en hundremeterspurt som blir vunnet av den aller kvikkeste. Det handler om et maratonløp som vinnes ved karakter og utholdenhet. Kristenlivet krever disiplin og indre tøffhet. Jesus sa: «Den som holder ut inntil enden, skal bli frelst.» (Matt 10,22)

Hva innebærer det å være utholdende? Du står på den kristne overbevisningen du har, basert på en god samvittighet, også når flertallet gjør narr av deg. Du fortsetter å be også når du synes svarene uteblir. Du fortsetter å vitne også når folk ikke synes å være interessert. Du fortsetter å leve i samsvar med en sunn etikk, også når vennene eller arbeidskameratene sier at du er gammeldags, naiv og går glipp av en masse moro. Du fortsetter å gjengjelde ondt med godt også når det ikke synes å ha noen mening. Du fortsetter å be for dine fiender selv om du er i tvil om det har noe for seg. Du bare fortsetter. Du gir aldri opp. Du løper med utholdenhet.

Jakob bruker et annet bilde: «Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens dyrebare grøde … Vær også dere tålmodige, og styrk hjertene, for Herrens komme er nær!» (Jak 5,7-8) Bonden forbereder seg. Han pløyer, sår, planter og kultiverer. Han gjør så mye han som menneske kan gjøre, og så overlater han resten i Guds hånd. Å løpe med tålmodighet innebærer for ham langsom, grundig forberedelse, å praktisere gode prinsipper for dyrking, og deretter vente og arbeide for å gjøre seg klar til innhøstingen.

Det viktigste for en kristen i troens langdistanseløp er å

være fokusert på lederen din.

I idretten vet vi treneren har stor betydning. Han gir tips og veiledning om et klokt opplegg, han gir råd og oppmuntring.

En kristen må også holde sine øyne festet på Jesus – troens opphavsmann og fullender.

Men her brytes sammenligningen. Ikke engang den beste treneren kan løpe sammen med idrettsmannen. Han kan oppmuntre og gi råd, men løperen er overlatt til seg selv når det kommer til stykket.

Men lederen vår kan gjøre mer. Vår Kristus løper sammen med oss og gir oss kraft. Den Hellige Ånd vil gi oss støtte. Hvis øynene dine er festet på Kristus, hvis hjertet ditt hører Kristus til, da kan underlige ting skje.

Ordet taler om utholdenhet.

Legg merke til lederen vår, Herren Jesus.

Han levde til han ble trettitre. Men vi hører ingenting fra årene som gikk fra han var tolv til han ble tretti. Vi kan snakke om atten skjulte år. Men Lukasevangeliet har en storslått oppsummering av disse 216 månedene: «Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.» (Luk 2,52) Dette var tålmodighetsdagene, uker og år til forberedelse for den største oppgaven som kan tenkes. Atten år i bønn, lesning, ettertanke, ensomhet og øvelse for å forberede tre års offentlige tjeneste. Også gjennom de mange år som kan syntes å være ufruktbare, løp vår Herre med tålmodighet, idet han beveget seg mot målet som Gud i sin visdom hadde gitt ham.

Når det gjelder de tre årene Jesus var i offentlig virksomhet, finner vi ingen tegn på utålmodig hastverk eller råkjøring for å konkurrere ut andre. Han stanset ofte opp for å be og ha personlig fellesskap med sin Far. Han underviste disiplene i ro og fred og ventet tålmodig på at budskapet skulle nå inn i deres ofte trege sinn. Selv om folkemengdene trengte seg på, forteller evangeliene at han viste en uendelig tålmodighet med enkeltmennesker og behovene de hadde.

Det var masse å gjøre. Det var lite tid til å gjøre det. Likevel – intet unyttig hastverk eller uforsvarlig stress. Han løp med tålmodighet. Han vandret med Gud, han ga det beste av seg selv de korte årene. Resten overlot han til Høstens Herre.

Apostelen og aktivisten Paulus

ble hindret av mange forhold og måtte forandre planer. Men å stritte imot, bar ingen gode frukter. Frustrasjon førte bare til unyttig sinne. Bak fengselsmurene skrev han brev til menigheter og enkeltpersoner. Tenk hvis han aldri hadde skrevet noe! Utsettelsene og hindringene ble god vekstjord som ga grunnlag for en rik høst. Ikke så merkelig at han kunne si ved slutten av livet sitt: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.» (2. Tim 4,7)

Tror du på Jesus, hører du med i de helliges samfunn. Du eksisterer ikke i et tomrom. Du er en del av et fellesskap med røtter tilbake flere tusen år. Hvis du tenker på vitnesbyrdet i Heb 11 om Abel og Enok og Noah og Abraham som troens folk, kan du speile deg i en lang tradisjon. Vi er en del av en stor, hellig historie, der Gud arbeider gjennom menn og kvinner helt siden verden ble skapt, og siden Jesus introduserte sitt evige Rike som skal komme både i himmelen og på jorden. For et stort privilegium og se sine liv i et slikt perspektiv!

Hvorfor har vi fått disse formaningsordene? Teksten vi leste gir svaret: «for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.»

Vi er ikke sanne om vi overser

hva Jesu langdistanseløp kostet ham.

For ham var løpet en glede, fordi han så fram til gleden som ventet ham. Men først måtte han tålmodig lide korset. Korset kastet skygger inn over hele hans liv. Han visste hva motstanden fra djevelen og falsk religiøsitet ville føre til. Det brakte spott og vanære med seg, han ble foraktet. Til slutt døden på et kors. Nå har han satt seg ved Faderens høyre hånd. Det onde ligger bak. Seieren er sikret og skal en dag bryte gjennom med full kraft.

Det skal være trøsten også i ditt langdistanseløp. Det er noe som heter Guds tukt og oppdragelse. «Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham.» (v. 5) For det er de Herren elsker, som blir oppdratt og rettledet.

Gode og ansvarlige foreldre oppdrar og setter grenser. De ga oss livshjelp for dette livet. De hadde et slikt oppdrag noen få år. Men Gud som Far har et mye større perspektiv. I vers 10 leser vi: «For de [foreldrene] tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig» - ut fra den begrensede innsikt de hadde. «Men han [Far i himmelen] tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet.»

Bob Wieland

Blant de mange løperne i New York Maraton i 1986 var det bare én som vant, og det var én som kom inn til sist. Og denne siste er verdt å tenke på. Han het Bob Wieland. Vinneren fullførte løpet på litt over to timer. Bob fullførte etter fire dager, to timer, førtiåtte minutter og sytten sekunder. Hvorfor? Fordi han løp på armene i stedet for beina. Han hvilte kroppen på en slags skinnpute mot bakken, og slengte seg fram med armene. Han hadde mistet beina i krigstjeneste. Livet hans ble en prøvelse. Men han ga ikke opp. Han ble et symbol på utholdenhet - også i trengsel.

Guds store mål for oss her i verden og siden i evigheten er at vi skal få del i hans hellighet. Da trenger vi oppdragelse, vi trenger å lære tålmodighet. Derfor ønsker jeg for deg at du gjenvinner gleden ved å være en kristen og ta del i langdistanseløpet. Du har vitner omkring deg. Du kan få legge av det som tynger, du kan være tålmodig, for Herren er tålmodig med deg. Vers 12: «Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet. Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.»

Det er mye å understreke her fra Hebreerne 12. Men en hovedsak er å ha festet blikket på troens opphavsmann og fullender, Jesus. Han ga oss troen. Han som begynte den gode gjerningen, vil fullføre. Han talte om det evige riket han vil gi oss plass i. Vers 28: «Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag.»

OPL297