Kristen modenhet. Filipperbrevet

Hva er å være moden? 

Det vil si at en er fullt utviklet i forhold til alderen. Da handler det ikke om kroppen, men om holdningene. Her kunne jeg trukket frem en rekke eksempler på umodenhet. I stedet vil jeg hente visdom fra Bibelen. 

Jeg har lært å lese slutten av kapittel 4 i Filipperbrevet som beskrivelse av kristen modenhet. I vers 10 til 13 ser vi en rekke karaktertrekk ved Paulus som viser at han er moden. I vers 14 til 20 beskriver Paulus modenheten hos de kristne i Filippi. Er du med? Da begynner vi med vers 10, og en tese ut fra teksten.

En moden kristen kan bekrefte andre

«Det har vært en stor glede for meg i Herren at dere endelig er kommet til slik velstand igjen at dere kan tenke på det jeg trenger. Dere tenkte nok også på det før, men dere hadde ikke mulighet til å gjøre noe.» 

Fire ganger bruker Paulus ordet dere, to ganger ordet meg. Han snakker om gleden i Herren, ’og en del av gleden er dere, kjære filippere’. 

Apostelen er raus med ros, han er takknemlig for medarbeiderne sine, han uttrykker trivsel og viser at han er blitt frimodig på grunn av vennene. Han har levd seg inn i hvordan de hadde det økonomisk tidligere, og gleder seg over at de nå har mer å rutte med. 
 
Paulus bekrefter. Å bekrefte kan gjøres på tusen måter, og det er svært viktig i alt menneskelig fellesskap. Med ord og gjerninger kan jeg formidle: Du er noe, du betyr noe, du er verdsatt. Jeg setter pris på deg. Vi sier i øst og vest: Hils den og den. Det er en god skikk. Dermed kan vi bekrefte på avstand at jeg tenker på denne personen også, den og den har en plass i min verden. 

Når et barn for første gang spør mor: – Hvordan har du det i dag, mamma? – da feller mor en tåre. Nå har barnet nådd en milepæl i modenhet. Du er sett som person av ditt eget barn. 

Er du og jeg blitt så modne at vi på forskjellige tider og steder har overskudd til å bekrefte andre?

En moden kristen er fornøyd uansett

Vers 11: «Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har.» 

Paulus skrev mens han satt i fangenskap. Han ble sett på som en kriminell og ble behandlet deretter. Likevel fant han alltid noe å glede seg over. Han hadde lært gjennom livet å si: «Dette har jeg, og dette klarer jeg meg med.» Om det var vanskelig, kunne han som alle andre be Herren om det daglige brød og alt han ellers trengte. Men om ikke bønnen ble besvart med en gang, og på måter han ventet, hadde han lært seg å være fornøyd med det han hadde. 

Jeg merker meg ordene: «Jeg har lært.» Modenheten har utviklet seg gjennom livets skole.

En moden kristen er fleksibel

I vers 12 sier Paulus: «Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet – både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød.» 

Den gamle svenske bibeloversettelsen tolker det slik: «Jeg vet å finne meg i ringhet, jeg vet også å finne meg i overflod. Med hvilken stilling og hvilke forhold som helst, er jeg fortrolig.»
 
En moden person har fått en evne til å tilpasse seg forholdene. En kristen person må ikke være den første til å syte og klage hvis noe går for seg utenom skjema. Du har kanskje vært borti treåringen som under hyl og skrik nekter å drikke melken sin, fordi den er servert i rødt plastglass og ikke i blått? 
 
Jeg ledet skoletur en gang. Vi kom til et ungdomsherberge i Danmark, der vi ble servert deilige smørbrød med en halv cm brød og tre cm pålegg. Da noen av studentene rynket på nesen og ba om noe annet, sa den myndige serveringsdamen: «Lands skikke lide, eller land fly!» Den satt! Kanskje noen den dagen vokste et hakk i modenhet?
 
Paulus var av og til mett, av og til sulten. Noen ganger hadde han rikelig, andre ganger led han nød. En dag god kålrabi, en annen dag tre mugne brødskalker. Han hadde ikke bare lært noe om kristen glede gjennom alt. 

«I alt og i alle ting er jeg innviet,» skriver han. Han hadde viet seg til å være en Jesu etterfølger. Det hadde noe med forholdet til Gud å gjøre at han kunne godta forholdene slik de var. De fleste av oss er ikke innviet av noen menighet til en spesiell tjeneste. Da kan vi innvie oss selv til å tjene Gud slik han leder oss gjennom livet.

En moden kristen er tillitsfull i Kristus

I vers 13 kommer de kjente ordene: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» 

Dette verset må leses i sin sammenheng. Her møter vi ikke en Paulus som strutter av krefter og viser sterke muskler og synger lovsanger om at «vi er de mektige». Han er ikke den seierrike og uovervinnelige. 

Nei, kraften trer frem i svakhet. Han sitter i lenker. Bare i bitteliten grad kan han legge opp timene og dagene etter egne planer. Av og til mangel, av og til nok, noen ganger mer enn nok. 

Han praktiserer det han skrev til menigheten i Korint: Kjærligheten «utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1. Kor 13,7). Hele holdningen hans er orientert ut fra et livsprogram: «For meg er livet [det å leve] Kristus og døden en vinning» (Fil 1,21). 

’I Jesu navn tar jeg forholdene som de kommer. Han gir meg kraft til å glede meg også i det som er vanskelig.’ Paulus tenkte kanskje på løfter som «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg» (Jes 43,2).
 
Paulus viser gjennom korte vers hvordan han har lært – og innviet seg til – en kristen modenhet som vi har mye å lære av.
 
Men også de kristne i Filippi har lært seg kristen modenhet. Det kommer frem fra vers 14:

Modne kristne kan vise personlig omsorg

«Like fullt gjorde dere vel i å stå sammen med meg i min trengsel. Dere vet jo selv, dere filippere, at i evangeliets første tid, da jeg dro ut fra Makedonia, var det ingen annen menighet enn dere som hadde slikt samfunn med meg at det ble ført regnskap over gitt og mottatt.»
 
De hadde en tydelig modenhet ved å vise omsorg for en person langt borte. Paulus dro av sted fra dem for å virke som misjonær og forkynner. Det var lett å glemme ham som de ikke så, og som de sjelden hørte noe fra. 

Om barn gjelder sannheten: «Ute av øye – ute av sinn.» Ta en farlig leke fra et barn, gi det noe annet å være opptatt av, så er den første leken glemt. Umodne kristne lever bare for de nære ting og de nære personer. 

De kristne i Filippi sa ikke bare at de ville sende noen gaver til Paulus når de fikk det for seg. Nei, de førte regnskap over hva de hadde samlet inn, og hva de sendte videre. Det var en personlig omsorg preget av orden og langsiktighet. Kristen modenhet på sitt beste, vil jeg si.

Modne kristne er rause til å gi

Vers 16: «Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere både én og to ganger det jeg trengte.»
 
Her var det «itt’no’ knussel». De sendte gaver med glede, flere ganger. 
 
Det umodne mennesket beholder for seg selv mest mulig. Å gi uten å få noe igjen er utenfor horisonten. Egoismen og selvdyrkelsen styrer forvaltningen av det den umodne har. 
 
Dessverre er det enkelte kristne som ikke er kommet lenger. De gir fordi de kjenner seg tvunget til det. Andre gir ikke uten å knurre litt om dårlig forvaltning eller all administrasjonen eller hvor knapt de har det selv. Modne kristne er ikke smålige, men rause til å gi.

Modne kristne er opptatt av frukten av gaver og arbeid

Vers 17: «Ikke så at jeg trakter etter gaven. Men det jeg trakter etter, er frukten av den, som rikelig skal komme dere til gode.» 

Det er som om Paulus sier: ’Ikke tro at jeg er opptatt av pengegaven i og for seg. Jeg er opptatt av at midler gitt til Guds rike, vil bære frukt. Her tror jeg Paulus tenker på en tredobbel frukt. 
 
– Gaven gir frukt til den som gir. «Gi, så skal det bli gitt dere!» sa Jesus. «Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere» (Luk 6,38).
 
– Men en gave gir også frukt til den som mottar. Paulus fikk håndfaste midler til å kjøpe mat, drikke og klær for. Han fikk til sitt livsopphold fordi noen ga.
 
– For det tredje blir det frukt av forkynnelsen. Paulus er opptatt av dem som ennå ikke har hørt evangeliet: «Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom 10,14). Når noen bruker tid til å forkynne evangeliet, vil det alltid bære frukt.’

Modne kristne kan innvie seg selv og ofre seg selv

Vers 18: «Men nå har jeg mottatt alt og har overflod! Jeg har fullt opp etter at jeg har fått gaven dere sendte med Epafroditus. Den er en vellukt, et offer som Gud gjerne tar imot og som er til behag for ham.»
 
Paulus beskriver noe som de kristne kanskje ikke hadde tenkt på. Når de gir av sin oppmerksomhet, sin omsorg, sin forbønn og sine midler til Guds rike i denne verden, er det som et takkoffer. 

De har praktisert det Paulus beskriver i Rom 12,1 om – ved Guds miskunn – å fremstille «deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste». Det handler ikke om et forsoningsoffer eller et blidgjøringsoffer overfor Gud. Nei, Paulus snakker om et takkoffer, han antyder for dem duften som stiger opp fra alteret, og som Gud synes om og gjerne tar imot.

Modne kristne velsignes grenseløst

Hør det ufattelige løftet i vers 19: «Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus.» 

Når jeg lever Kristus-livet, skal jeg få det jeg trenger. Tomme kar blir fylt. Det skal skje på en overraskende og herlig måte. Han gir ikke ut fra menneskelig standard. Han gir «etter sin rikdom», i samsvar med sine himmelske ressurser. Han som gir, skal jeg få kalle «min Gud». Han ikke bare tenker på å gi, han «skal fylle» opp av det jeg trenger. Heldigvis vil han ikke gi slikt jeg ikke trenger. Det kan bli bare en byrde og en plage. 
 
Ser du hvordan Paulus klarer å knytte to verdener sammen? På den ene siden innestengt i et fengsel, med usikkerhet når det gjelder fremtiden og det nødvendigste. På den annen side tiltro til en rik Gud som unner ham alt godt når hans tjener trenger det.

Modne kristne gir ære til Gud

Vers 20: «Vår Gud og Far være ære i all evighet! Amen.» 

Paulus fortjener heder og ros fordi han ofret seg som han gjorde. Nei, vår Gud skal ha æren, sier han. Har vi noe å lære?
 
Vi tar også med oss de tre avsluttende versene som viser en kristen modenhet i omsorg og bekreftelse, vers 21–23: 

«Hils hver hellig i Kristus Jesus! Brødrene som er hos meg, hilser dere. Alle de hellige hilser dere, særlig de som hører til keiserens hus. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd!»

OPL104