Jage mot målet. Filipperbrevet

 Dermed satte far og sønn seg på eselet. 
 
De hadde ikke gått langt før en annen mann kritiserte dem for at de begge red på eselet. Det ble altfor tungt for det stakkars dyret, påsto han. Dermed hoppet gutten av.
 
Men ikke lenge etter hendte det at en tredje person kritiserte faren for å være hensynsløs, siden han selv red, mens sønnen måtte gå. Dermed byttet de to plass. 
 
Snart møtte de en fjerde person som mente at sønnen ikke var særlig omsorgsfull overfor faren, som var så mye eldre enn ham. Ja vel.
 
Det siste man så, var at far og sønn strevde seg nedover veien mens de bar på eselet …
 
Vandre slik Gud ønsker

Nei, en kan bli ganske forvirret hvis en hører på hva folk sier. Så om du ikke kan gjøre alle fornøyd, så gjør deg selv fornøyd. Eller for å si det med bibelsk tyngde og med ord av Paulus: «Dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud» (1. Tess 4,1). Vandrer vi slik Gud ønsker, trenger vi ikke bry oss så mye om dem som kritiserer oss.
 
Vi skal leve oss litt inn i gledens brev, Filipperbrevet, der Paulus viser veier til et avslappet, tilfreds og trygt liv. Men det vil ikke si at alt går på skinner og at vi er kommet dit vi skal. I kapittel 3, fra vers 12 sier apostelen: 
 
«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.»
 
Ennå underveis

Jeg er på vei, sier Paulus. Jeg er ikke fullkommen. Jeg har mye å lære. Jeg skal ennå vokse nærmere Kristus, ha framgang i hellighet. Men jeg forfølger målet, jeg så å si jager byttedyret, jeg lengter sterkt etter å lykkes helt ut. Hvorfor? Kristus har grepet tak i meg. Han styrer lengslene mine og håpet mitt. 
 
Gå fremover

Når vi speiler oss i en slik holdning som Paulus viste, gir det grunn til å spørre hverandre: Er vi i vekst, åndelig sett? Eller lever vi bare på noen følelser vi hadde for lenge siden? Har vi lært noe mer og dypere om det å være en kristen? Har vi pløyd dypere i Ordet? Har vi tatt med erfaringene våre inn i lyset fra Bibelen, slik at vi ser mer av Jesus og kraften hans? 
 
Når de friske skuddene kommer på enkelte trær om våren, sprenger de vekk de gamle, inntørkede bladene. Det gamle livet må vike for det nye. Skjer det noe slikt i livet ditt?
 
Så det første Paulus vil si her, er: Gå framover, strekk deg mot det fullkomne.
 
Legg fortiden bak deg

Det andre han vil si, er: Fortiden er over, legg den bak deg. Paulus lærte å legge bak seg alt han kunne skryte av – en respektabel fariseer og skriftlærd som han hadde vært. Han la også bak seg det han skammet seg over – at han til og med hadde forfulgt kristne og overgitt dem til å dø.
 
Har du fra tid til annen foretatt en slik opprydning i livet ditt? Er det sider ved ambisjonene dine eller selvbildet ditt som gjør at du bindes av et forfengelig sinn? Eller plages du av minner om synd og nederlag som binder tankene og frimodigheten din? «Ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran,» skriver Paulus. 
 
Fremtiden har håp - nå fram til den

Det tredje Paulus vil si, er: Fremtiden har håp – nå fram til den. Paulus snakket om et mål og en seierspris. Fra en mørk fengselscelle kunne han se en evig glede som ventet. Det var ikke noe han selv hadde klekket ut. Nei, Gud hadde kalt ham og invitert ham til en herlig og evig fest i himmelen. Og den som formidlet dette kallet og denne innbydelsen, var Jesus Kristus, den Herre som var blitt selve livet for Paulus.
 
Derfor var Paulus glad og trygg når han gikk mot avslutningen av livet sitt. Han kunne reist hjem til himmelen på flekken. Men noe holdt ham tilbake. Han kunne ennå være til nytte for de første kristne. Han hadde mye å undervise om, og han skulle bli et kristent forbilde for enda noen flere.
 
Gleden som grunnholdning

Hemmeligheten bak Paulus’ glede var en gjennomtenkt og gjennomlevd holdning: Jeg er glad i Kristus. Det gir en fullkommen glede, ikke fordi følelsene alltid er like stabile, men fordi gleden er forankret i noe utenom meg selv. Jeg har fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 
 
Derfor kommer appellen fra apostelen: 

«La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette. Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.»
 
Han snakker faktisk om «oss … som er fullkomne». Det er en tilregnet fullkommenhet, en fullkommenhet i Guds øyne, ikke i egne eller andres øyne. Jesus har gitt denne fullkommenheten. Da gjelder det å leve med et sinn, en holdning, en innstilling eller et sinnelig som svarer til denne fullkommenheten. 
 
Korrigert i fellesskapet

Vi kan spore av i forhold til den rette innstillingen. Men da vil Gud vise oss det, om vi lever tett på ham. Han kan bruke mennesker til å korrigere oss. Men vi hører bare på mennesker som hører på Gud. Hvis ikke, vil sporene våre gå i sikk–sakk. Snart blir vi båret av eselet. Snart er det vi som bærer eselet.
 
Jakob peker i brevet sitt på at menneskers snakk og forskjellige prøvelser kan få oss til å vike av fra veien. Men rett tolket og forstått kan prøvelsene tvert imot skape noe godt hos oss. Han skriver: «Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe» (Jak 1,2–4).
 
Legg merke til at både Paulus og Jakob snakker om dere og vi, ikke deg og meg. Vi skal nå fram – sammen. På veien kan vi støtte, hjelpe og oppmuntre hverandre. Da har vi ingen grunn til å miste motet. Jesus lever og følger med oss. Vi har hverandre som kristne søsken. Vi merker apostelgleden fra konklusjonen av oppstandelseskapitlet, 1. Kor 15: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren» (1. Kor 15,58).
 
Et realistisk og jordnært kristenliv

Det er mange trekk i apostelforkynnelsen som driver oss bort fra det overåndelige og over til det realistiske. Vi trenger konkrete holdepunkter og støttepunkter. For eksempel kommer Paulus ofte inn på de kristne forbildene, troende mennesker som går foran og viser vei. Ja, han er ikke redd for å peke på seg selv som et eksempel, som et mønster du kan kopiere, vers 17: 

«Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss.» 
 
Paulus var et forbilde og en rådgiver for Timoteus. Han skrev til den unge at «du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle» (2. Tim 3,10–11). Paulus var et forbilde i sin undervisning, sin levemåte, med sine livsmål, sin tro, tålmodighet, kjærlighet, og så videre. 

Derfor sa han: «Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!» (1. Kor 11,1). Vær bevisst, du også, kjære tilhører, at du er et forbilde for noen. Gå derfor trofast i Jesu spor.

De gode forbildene 

Vi har ennå en vandring foran oss. Om den blir kort eller lang, vet vi ikke. Men følg etter dem som følger Jesus. Se deg ut noen gode forbilder, kvinner og menn som vandrer i Jesu spor. Vær sammen med dem, spør dem til råds, tal vel om dem. Bruk dem som mentorer, se dem i aksjon, hjemme og ute blant folk, finn anledninger så dere kan treffes. Ja, tenk også på dem som er gått hjem til Gud, men som betydde mye for deg i dagene som ligger bak. Hva gjorde dem til hva de var? Hvilke valg tok de? Hvordan bar de vanskelighetene? Hvordan ble deres siste dager? (Se Heb 13,7).
 
Alle mennesker har sterke og svake sider. Vi kan være helt realistiske og likevel takke Gud for de gode forbildene. Vi trenger alle gode åndelige og menneskelige støtter for å vandre i det rette sporet uten å vike av fra veien.
 
Fiender av korset

Det er jo ikke alle som tror. Til og med religiøse mennesker kan ha en innstilling som gjør at de egentlig er fiender av Jesus og hans verk til frelse. Som Paulus sier det i vers 18: 

«For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.» 

Når buken er gud, betyr det at de dyrker sex, overspising og beruselse. De er bare opptatt av materialisme. Paulus snakker ikke lettvint om dem, her er ingen ovenfra–ned holdning. Han har tårer i øynene når han nevner dem.
 
Håpet og evigheten

Så løfter han blikket mot håpet og evigheten og skriver, vers 20: 

«Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.» 

Her er grunnlaget for den store gleden Paulus vitner om: Full forvandling i Kristus.

OPL102