Trygghet i gleden. Filipperbrevet

En dag fikk han se en plakat om den store begivenheten. Faren skjønte at dette var viktig for sønnen, så han ga flere ukelønner på forskudd for at gutten kunne kjøpe billett. 

Lørdag morgen dro tolvåringen til byen for å se på den store paraden, med orkester, artister, dyr og klovner. Hverdagen hans hadde ikke vært preget av så mange begivenheter, så han nøt hvert sekund av alt han så. Da en av klovnene kom, ga gutten pengene til ham og dro glad og tilfreds hjem etter at opptoget var slutt. 

Nå hadde han sett et sirkus! Men selve forestillingen var han gått glipp av, for han skjønte ikke at det var høydepunktet. Men ingen kunne ta fra ham gleden: Han hadde opplevd sirkus. 
 
Denne gleden som vil være glad uansett, er sjelden i dag. Noen vil si: 

«Du har ikke mye grunner til å være glad. Du har gjort noe dumt. Du kunne oppnådd så mye mer.» 

Men det gamle ordtaket sier: «Ikke gråt over spilt melk.» Gjort er gjort og spist er spist. Jeg har mange grunner til å være svært fornøyd. 

Det gir grunnlag for den positive og kristelige holdningen: Jeg velger å være glad.
 
Trygghet i kristen glede

Vi er på vandring i Filipperbrevet, og i dag skal vi se på første del av kapittel 3. Det innledes med at Paulus slår på den samme spikeren han slår på gjennom hele brevet: Vær glade kristne. Hør fra vers 1: 

«For øvrig, mine brødre, gled dere i Herren! Jeg blir ikke trett av å skrive det samme om igjen, og for dere er det desto tryggere.»
 
Nå går han videre i tankegangen. De kristne brødrene og søstrene skal få del i en ny side ved gleden i Herren. Den gir visshet og et trygt grunnlag for troen. «Desto tryggere» er det å være glad i Herren. «Desto tryggere» i forhold til hva?
 
I forhold til loviskhet. I forhold til legalisme. Hva er det? 

Loviskhet og legalisme

Slaveri under loven er en slags åndelig sykdom Paulus er opptatt av å bekjempe i flere av brevene sine. I vers 2 går han litt brått og med stort temperament over på dette temaet:
 
«Hold øye med hundene! Hold øye med de onde arbeidere! Hold øye med de skamskårne!» 

Det må være onde mennesker og villedende åndelige ledere han karakteriserer på denne måten. 

Når han snakker om hunder, mener han ikke pene og søte bissevover til å ha på fanget. På den tiden rekte hundene omkring og spiste all salgs søppel og avføring. De ble regnet som urene. Å bli kalt en hund var ytterst nedlatende. 

Men Paulus legger ikke fingrene mellom idet han karakteriserer de onde arbeiderne. De kalles skamskårne, og dermed sier Paulus at de driver med omskjærelse av folk som ikke er jøder, men er kommet til tro på Jesus. Og for dem er omskjærelsen unødvendig. Ja, det blir helt feil om en som tror på Kristus, må gjøre lovgjerninger for å bli frelst. Det blir en slags åndelig kastrasjon, som å skjære seg i stykker. 
 
Nok ble aldri nok

De falske lærerne, legalistene, var opptatt av at en bare kunne bli frelst ved å holde loven. De hadde en gjennomgående tone når de forkynte: Gjør mer, ta dere sammen, vitne mer, be mer og mer. De onde arbeiderne forkynte på en måte så folk satt igjen med inntrykket: Nok er visst aldri nok. Det blir aldri noe skikkelig kristenliv for meg. Ingen grunn til glede.
 
Slike loviske forkynnere, hundene, som Paulus dristig kaller dem, vil bare skape mismot. De bringer dere inn i en konstant nederlagsfølelse. Dere lastes ned av skam og skyld. Dere får aldri hvile i evangeliet. Og dermed blir dere fratatt gleden i Herren.
 
Imot dette setter Paulus Kristi omskjærelse, som i en annen sammenheng er betegnelsen for dåpen og troen på Kristus, se Kol 2,11. 

Fri og åpen adgang til Gud

Uten å forakte jødiske tradisjoner og skikker sier han at når Messias er kommet, har vi fått en fri og åpen adgang til Gud – bare ved å tro. Han sier i Fil 3,3: 

«For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød.» 

Det siste uttrykket – sette vår lit til kjød – betyr at vi ikke stoler på noe som helst av det som fins i oss. Det er nåden fra Kristus som er eneste grunnlaget for frelsen. Da får vi tjene Gud ved Den Hellige Ånd og være glade i Herren, ved Herren og på grunn av Herren Jesus Kristus.
 
Skryteliste

Når Paulus først har nevnt stikkordet «sette vår litt til kjød», får han lyst til å konkretisere det litt med eksempler fra sitt eget liv, vers 4: 

«Skjønt jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød! Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer.»
 
Du merker sterke følelser her. Det er som Paulus sier: Blir det spørsmål om hvem som har mest å skryte av, så taper ikke jeg i den konkurransen. Og så kommer en oppramsing i vers 5 og 6:
 
«Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven ulastelig.»
 
Alt dette virker ikke så imponerende for oss, men lev deg inn i forholdene der og da! Han var en ekte jøde, og han hørte til selve kongestammen Benjamin. Han behersket hebraisk, det hellige språket. Han var utskilt fra verdslighet, en ekte fariseer, må vite! I forhold til loven: På topp! I forhold til iver: Uslåelig! Rettferdig i forhold til de åndelige påbudene: Uten konkurranse. 

Nobelpris i førsteklasses jødedom

Han kunne oppnådd alle utmerkelser, han kunne fått en nobelpris i førsteklasses jødedom, om det fantes noe slikt. Massemediene kunne kåret ham til dette tiårets mest religiøse personlighet.
 
Men, kommer det med stor tyngde. Nå snur han bladet ettertrykkelig. Gud satte et punktum for all denne skrytingen. Herren stanset ham i den masete religiøsitetskonkurransen. Paulus hadde ved Guds nåde fått en helt ny referanseramme, et helt nytt perspektiv, en helt ny tenkemåte. 

Konkurs

Han var gått konkurs i forhold til hva han selv kunne bidra med. Så hadde han i stedet fått noe utenfor seg selv å bygge på: Guds nåde gitt i Kristus. 

Slik lyder det med hans egne ord fra vers 7:

«Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.»
 
Alt det gamle var å regne som tap, boss og ekskrementer. Et så sterkt ord bruker han. Alle religiøse æresbevisninger hadde han kledd av seg og kastet i søpla. 

Får bygge på troen

Nå sto han der naken og tom. Mannen med rekordene var vellykket i menneskers øyne, men han hadde sluttet å vise det fram, og folk regnet ham ikke lenger som en slags helgen. Tvert imot så de på Paulus som en forskrudd fanatiker. Men i Jesu øyne var han rettferdiggjort av tro. 
 
Stanset han med det? Nei, og nå er det som om Paulus får en mildere og mer avslappet tone over seg. Gleden kommer inn i setningene og avløser ergrelsen over de loviske vranglærerne. 

Paulus nevner troen på Kristus og rettferdigheten av Gud på grunn av troen. – Dette er ikke som noe kaldt og teoretisk, er det som han sier. Jeg lever tett med min Herre og Frelser Jesus, vers 10, 

«så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død – om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde!»
 
Mye mer verdt

Fellesskapet med Jesus er så mye, mye mer verdt enn alle diplomene jeg hadde på veggen. Kunnskapen om Kristus, kjennskapet til Jesus, det er det eneste jeg bygger på, det eneste som gir meg virkelig glede. Og det er desto tryggere for dere om dere bygger på denne grunnvollen – ren og ublandet nåde. 
 
Det er kraft i Jesu oppstandelse. Han går foran meg inn i et nytt liv, som er totalt annerledes i forhold til det gamle. 
 
Men misforstå ikke dette. Kristus-livet er ikke bare en dans på roser. Jeg får oppleve samfunnet med hans lidelser. Spottet de Jesus, vil de spotte meg også. Avviste de ham, vil de avvise meg også. 

Jeg merker at dødskreftene virker i meg og omkring meg. Mitt ytre menneske vil gå til grunne. 

Men i mitt indre blir jeg fornyet dag for dag – helt til jeg når fram til oppstandelsen fra de døde. Derfor velger jeg å være glad, sier Paulus, og jeg har stor grunn til å være glad.
 
Hva med deg?

Hvordan er det med deg som jeg taler til nå? Kanskje du menneskelig sett har nådd langt i livet. Du har ditt du kan vise til. En god posisjon blant mennesker. Lønn så du har klart deg godt. Noen er populære, noen har fått hedersbevisninger. 

Hva er det vi mennesker bygger på? Fin bil, pent hjem, smakfulle klær, makt og fremtidsutsikter, en følelse av å ha lykkes?
 
Andre er mer bevisste på det som ikke lyktes. Det ble ikke så mye glede i det daglige, for tingene krevde så mye. Ekteskapet skrantet, forholdet til barna ble ikke så nært og godt som du håpte på. Noen har slitt med angst, noen la seg til vaner som gikk over i avhengighet. Noen viklet seg inn i forhold som de for all del ikke ville skulle bli kjent.
 
Den største synderen

Paulus så en masse faktorer både hos seg selv og andre. Han kunne en gang karakterisere seg som den største av alle syndere (1. Tim 1,15). 

Tenker vi sant om oss selv og livet vårt, innser vi at vi er et loppemarked av følelser, holdninger, gjerninger og nederlag. 
 
Med Jesus - uansett

Men Paulus visste hele tiden hva han bygde på og baserte gleden sin på. Han ville ha med Jesus å gjøre – uansett. 

Dette livet inviterer Guds ord oss inn til. For det gjelder å nå fram til det nye livet etter oppstandelsen fra de døde. 

Og veien dit er åpnet av Jesus selv.

OPL101