Kristus som forbilde. Filipperbrevet

Er vi gavmilde, viser vi tillit. Er vi rettferdige og rause, tror vi ikke at vi blir snytt og lurt. Er vi æresyke, unner vi ikke andre ros og oppmuntring. 
 
Hvordan kunne Jesus være slik han var? Fordi han hadde noen helt spesielle indre holdninger i sin personlighet. 

Hvilke? Jeg synes de mest fremtredende er at han viste kjærlighet, tålmodighet, ydmykhet og nåde. 
 
Slike holdninger kan gjenspeiles i en god ektemann som underordner sine egne ønsker under familiens behov. Eller i en mor som ikke blir irritert når hun må forsake noe på grunn av barna. Eller hos idrettsstjernen som tenker at laget teller, ikke min personlige ære. Eller hos en kristen som tenker at de andre betyr mer enn jeg selv. Stoltheten og egoismen må vike hos slike mennesker.
 
Grunnleggende behov

Filipperbrevet handler om holdninger. Paulus begynner kapittel 2 med å spørre hva som tilfredsstiller noen grunnleggende behov hos deg – som trøst, oppmuntring, fellesskap, medfølelse og barmhjertighet. Finner du trøst i noe du fikk til? At du regnes med? En opplevelse du har hatt? At du er med i en fin sammenheng? 

Paulus sier: For meg ligger trøsten i Kristus og oppmuntringen i hans kjærlighet. Han sier det slik, fra vers 1: 

«Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn.»

Det er som om Paulus sier: ’Jeg håper dere får nåde til å leve med den samme holdningen, slik at vi står sammen i ett sinn og én kjærlighet.’ Han tenker på en type harmoni som ikke betyr uniformitet og enighet i alle småting. Kristne skal ikke være som tinnsoldater støpt i én form. Det kristne fellesskapet skal ikke være preget av meningstvang, men av samhørighet. En slik harmoni fremmer glede, ja, det blir en fullkommen glede, sier Paulus.
 
Konkrete råd

For å bli bevart i en slik samstemt holdning kommer apostelen med tre konkrete råd, fra vers 3: 

«Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.»
 
De tre konkrete rådene er altså:
 – La ikke egoisme eller æresyke være motivet når du gjør noe. Aldri!
 – La andre være viktigere enn du selv.
 – Ikke tenk bare på dine egne personlige interesser, men på de andres.
 
Bibelens ord går rett inn i hverdagen vår. De største problemene som ødelegger familier og medarbeiderfellesskap, er individualismen, egoismen og det selvbestemte. Vi settes på prøve hver dag når det gjelder dette, overfor barn, unge, kolleger, ektefelle, venner, ja, spesielt overfor vanskelige mennesker.
 
Det fullkomne eksemplet

I fortsettelsen sier Paulus at Kristus er det fullkomne eksemplet på en uselvisk, ikke-egoistisk holdning. Bibelen bruker ordet sinn, som betyr sinnelag. Det som nå følger, er altså i utgangspunktet en begrunnelse for en oppmuntring til å vise en rett hjerteinnstilling. Samtidig er det et av de dypeste teologiske utsagnene om Jesus vi har i Bibelen. Vi leser fra vers 5:
 
«La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv [gav avkall på det] idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.»
 
Dette er en sammenfatning, mettet med innhold, av trappetrinnene Jesus gikk nedover for å frelse oss. Han ydmyket seg på en måte som ingen mennesker har gjort før, eller sett maken til.
 
Holdt ikke fast

Det begynte i himmelen, der Jesus var lik Gud. Han hadde Guds form, Guds bilde. Et slikt privilegium kunne han jo ha klamret seg til og holdt fast på, akkurat som en tyv ikke vil slippe det han har stjålet. Jesus er slett ingen tyv, han har ikke stjålet noe, men Paulus skildrer en egoistisk måte å ha et fast grep om noe. Dette var fjernt fra Kristus, liksom det skal være fjernt fra oss å klamre oss til særrettigheter hvis vi kan tjene vår neste bedre ved å slippe dem.
 
Så kommer det sterke leddet «han uttømte seg selv». Han «utgav seg selv», sier den svenske folkebibelen. Å «uttømme seg» er en nøyaktig oversettelse, men ikke lett å forstå. Og teologene har diskutert hva som ligger i det. Ga han avkall på sin guddommelige natur? Nei, for han kunne gjøre undere som bare Gud kan gjøre. Men det var mange ting han forsaket eller resignerte i forhold til. For eksempel det å kunne tre fram i en kongelig prakt. I stedet trådte han fram som en håndverker, tjener eller trell. Alle som så ham, observerte at han viste seg som et menneske. 
 
Fornedret seg

Men det var ikke nok for Jesus, som var drevet av en fullkommen, ikke-egoistisk, uselvisk kjærlighet. Han fornedret seg. Hvis du «googler» det uttrykket på internett, får du spørsmålet: «Did you mean ’forbedret seg’?» De lurer på om jeg har skrevet feil. Mange forbedrer seg. Men hvor mange fornedrer seg? Uttrykket fornedre står der i Google-oversiktene, men nesten bare om Kristus, fra Bibelen og kristen forkynnelse. Hvem gjør noe slikt frivillig? Avsatte politiske ledere i Sovjetrussland er blitt tvunget til å fornedre seg. Men Kristus fornedret seg – frivillig – gjerne, av egen fri vilje. 
 
Hvor dypt steg han ned? Han var lydig til døden. Han løp linjen helt ut. 
 
Jeg har lest om en ni år gammel gutt som ble spurt om å gi blod til søsteren sin. Hun var syk, hadde en sjelden blodtype, og bare broren kunne hjelpe. Jo, han var villig. Han smilte og la seg ned. Da blodet hadde piplet en stund, spurte han legen med skjelvende stemme: «Når dør jeg?» Den stakkars gutten hadde fått den forståelsen at han måtte dø for at søsteren skulle bli frisk. Heldigvis, det slapp han. Men han var faktisk villig, for han var glad i søsteren sin. 
 
Jesus skjønte mer enn gutten. Han visste at nå var det alvor. I kjærlighet måtte han ofre livet, gi sitt blod. Han uttømte livet også på denne måten.
 
Lydig til døden

Men ikke engang det var nok. Han «ble lydig til døden – ja, døden på korset». Jeg syns det blir sterkere når vi leser nøyaktig fra grunnteksten: «ja, døden på kors.» Da ser jeg ikke for meg et vakkert krusifiks på et alter, men et henrettelsesredskap. Det handlet om en fryktelig vanærende og vond død – døden på kors. Jesus var orientert om alt på forhånd. Han gikk frivillig inn i det hele. I Heb 12,2 står det om Jesus: «For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.»
 
Opp igjen

Dette ordet fra Filipperne 2 forteller også om den enestående oppreisingen. Den tok Gud selv initiativet til, ifølge vers 9: 

«Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
 
Jeg merker meg uttrykket om at Gud har opphøyet ham høyt. Det kalles en pleonasme, en dobbeltkonstatering, et overflodsspråk. Det er som å si at Kristus er blitt rik på en rikelig måte. 
 
Og så står det at Jesus har fått et navn over alle navn. Hva det navnet er, vet vi ikke. Kanskje det er Jesus, Jahve, Herrenes Herre, Kongenes konge. Men det kan like gjerne bety som på norsk: Han har skapt seg et navn. Han er på alles lepper. Bibelen har ikke noe ord for begrepet person. Når Jesu navn er blitt opphøyd, betyr det at Jesu person er blitt opphøyd.
 
Virkelig konge

Vi har ikke sett det ennå, det som beskrives her. Det sikter mot dommens dag. Da er det ikke bare Pilatus som skal si: «Så er du da konge? – Men konge er du altså?» (Joh 18,37). Pilatus ble overbevist og satte opp et skilt på Jesu kors – på tre språk: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19,19). Apostelen Johannes så i et syn: «Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet!» (Åp 5,13).
 
Her fråtses det i superlativer og store ord. Menneskespråk kan ikke gi uttrykk for hvor gigantisk Jesus er og kommer til å bli.
 
Som jeg sa: Her har vi en teologisk utgreiing og en storslått lovprisning av Jesus Kristus. Men Paulus setter det inn i en sammenheng av formaning. Og hovedtonen er: Vær villig til å ydmyke deg, bli liten, en tjener, legg vekk egoistiske motiver. Se hvordan Jesus fornedret seg selv. Ha ham som forbilde.
 
Utnyttet og tråkket på?

Når vi snakker om en slik selvutslettende, kjærlig og ydmyk holdning, vil noen si: Det passer ikke inn i vår verden i dag. Lever du slik, vil du bli utnyttet og tråkket på. Ja, kanskje. Men er det ikke slik at en virkelig ydmyk person vil lære av ydmykelser? Dessuten: Har ikke Gud det siste ordet? Jeg tror Far i himmelen vil ære en ydmyk holdning, akkurat som han æret Jesus. Du lærer deg å ha disse holdningene hvis du lærer å kjenne Jesus på en personlig måte. 
 
Kanskje noen som hører nå, har smakt på ydmykelsen. Du kan ha hatt en posisjon. Men nå er du satt til side, ydmyket, foraktet og tråkket på. Svarer du med å bli fornærmet? Leker du med tanken å hevne? Ikke gjør det. Ha det samme sinnelag som Jesus! 

OPL099