Kristne holdninger i en avkristningstid

Guds ord gir oss de langsiktige perspektivene. All virkelig fornyelse kommer ved at noen går avsides, henter inspirasjon fra evige kilder, og nekter å bli lammet av skrekk. De sier nei til å bruke tid på uvesentligheter, stiller viktige spørsmål og har øynene festet på Guds store gjerninger i fortiden og hans rike løfter for fremtiden.
 
Daniel var en slik person. Som ung jøde i et fremmed land var han valgt ut av en despotisk konge til å gå gjennom et tre års omskoleringsprogram. Han skulle lære et nytt språk, legge om til nye vaner når det gjaldt mat og drikke, og dermed et nytt levesett, og han fikk et nytt navn, for at han med det skulle få en ny identitet. Men Gud hadde andre planer for Daniel og de tre vennene hans. De skulle virkeliggjøre Guds planer i et hedensk kongerike. Daniel ble en mann som styrte livet sitt ut fra gode prinsipper som Gud hadde lært ham.
 
I kapittel 2 i Daniels bok hører vi at kong Nebukadnesar kom med et forferdelig krav. Spåmennene, åndemanerne og trollmennene skulle ikke bare tyde en drøm kongen hadde hatt, men de skulle fortelle hva drømmen gikk ut på. Klarte de ikke det, skulle de dø ved å kuttes i stykker bit for bit. Da kongen var ubøyelig, gikk det mot en katastrofe. 

Brutale og urimelige herskere har vi sett eksempler på gjennom hele historien. Men Daniel ba om tid, stanset det hele ved faktisk å gjengi drømmen og tyde den. Da han fikk hemmeligheten åpenbart, ga han all æren til Gud, Dan 2,20–23: 
 
Ære til Gud

«Daniel tok til orde og sa: Lovet være Guds navn fra evighet og til evighet! For visdommen og styrken hører ham til. Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos ham bor lyset. Jeg takker og priser deg, mine fedres Gud, fordi du har gitt meg visdom og styrke. Nå har du gjort kjent for meg det vi bad deg om, det kongen vil vite, har du kunngjort oss.» 
 
Jeg kommer ikke inn på drømmen og tydningen av den her. Men resultatet av drømmetydingen er viktig, og det ser vi i 2,46: «Da falt kong Nebukadnesar på sitt ansikt og hyllet Daniel, og han bød at de skulle bære fram for ham offer og røkelse. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: I sannhet, deres Gud er gudenes Gud og kongenes Herre! … Deretter gjorde kongen Daniel til en stor mann.» Nebukadnesar ble aldri noe annet enn en polyteist, han tilba Israels Gud blant andre guder. Dette minner om hvordan farao i sin tid opphøyde Josef uten at farao selv noen gang ble en troende. 
 
Ydmykheten

Det som imponerer oss ved Daniels karakter, er ydmykheten hans. Han tar ikke æren selv for sine uvanlige evner. En skulle tro han hadde lært av Jesus, som sa: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler» (Matt 11,29). Det er ikke noe stress ved Daniel. Han har en stor byrde, et stort ansvar. Han representerer folket sitt for en hedensk konge. Men han er ydmyk og saktmodig. Han hviler i en stor oppgave. Jakob spør: «Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom» (Jak 3,13). «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde,» skriver Peter (1. Pet 5,5).
 
Av og til misforstår vi ydmykhet og sier: Jeg klarer ikke noe. Bak ligger kanskje mindreverdsfølelse, eller til og med latskap. Men dette er ikke ydmykhet. Ydmyke blir vi når vi finner den rette posisjonen overfor Gud. Jeg er støv og aske. Men jeg er samtidig skapt i Guds bilde, slik at jeg ligner på ham. Den store Mesteren kan bruke meg slik han har skapt meg. Den som lærer Gud å kjenne, blir ydmyk. Den som lærer seg selv å kjenne, kan ikke bli hovmodig.
 
De tre heltene i ildovnen

Kapittel 3 handler om tre helter: Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Nebukadnesar hadde fått en drøm om en statue, en drøm som Daniel tydet. Nå vil han lage en praktfull statue i gull av seg selv. I de første versene av kapittel tre møter vi alt som kan imponere ved det store verdensriket: En overflod av stormenn, gullstatue og masse musikkinstrumenter, og et sterkt press om lojalitet mot kongen, representert ved statuen. Vers 6: «Den som ikke faller ned og tilber, skal i samme stund kastes midt inn i den brennende ildovnen.»
 
Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego var utlendinger, derfor regnet man ikke med at de ville være lojale når det kom til stykket. Dertil var de jøder, som til alle tider har opplevd antisemittisme. Og siden kongen hedret dem med høye posisjoner, manglet de takknemlighet om de ikke ville tilbe statuen, mente man.
 
Avgudsdyrkelse er en krevende religion. Ingen kan tilgi en som synder mot en avgud. Tilbe, eller dø, lyder kravet. De tre fikk valget: Bøy dere, eller brenn. Og de fikk høre direkte fra kongen: «Hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?» vers 15. De har et sterkt svar, v. 16: «Vi behøver ikke å svare et ord til dette. Vår Gud som vi tjener, han er mektig til å frelse oss. Av den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han frelse. Men hvis ikke …» sier de. De åpner for muligheten for å måtte dø. Men de vil likevel ikke tilbe avguder.
 
Kanskje de overveide mulighetene et øyeblikk før de svarte. De kunne ha sagt: Hadde Daniel vært her, ville det vært en lettere avgjørelse. Eller de kunne spekulert: Dør vi, er ingen tjent med det. Eller de kunne tenkt: Det er bare en tåpelig statue, er det noe å bry seg om? Er det ikke like enkelt bare å tilbe? Men de svarte: Nei. Og var sikkert skjelvende redde.
 
Så ble de kastet «midt i» en glovarm ovn. Men nå var det kongens tur til å bli redd, fra vers 24: «Da ble kong Nebukadnesar forferdet og reiste seg brått opp. Han tok til orde og sa til sine rådsherrer: Kastet vi ikke tre menn bundet i ilden? De svarte kongen: Jo visst, konge! … Men jeg ser fire menn som går løse omkring midt inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem. Og den fjerde ser ut som en gudesønn.»
 
Han som gikk med dem, var en engel, eller var han rett og slett den preinkarnerte Messias? Ja, mange bibeltolkere mener at Jesus tok noen kjappe turer til jorden før han ble født julenatt. Det var i alle fall et under, et stort tegn, som skulle bekrefte Guds storhet og være et forbilde og en inspirasjon for oss som i senere tider kan bli presset av en sekulær, totalitær og krevende statsmakt.
 
Villighet og lydighet

Det er sagt: Når Gud har satt et punktum, må du ikke gjøre det til et spørsmålstegn. Apostelen Paulus ble sendt ut som misjonær «for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn» (Rom 1,5). Det kan tolkes som den troen som innebærer lydighet, eller den lydigheten som følger av troen. Vi må ikke slippe den siden ved troen som heter lydighet.
 
Her sto tre tapre unge menn foran ildprøven. Guds vei var ikke deres egen selvvalgte vei. Men de var villige. De gjorde ikke sitt ja avhengig av at Gud kom og hjalp dem. De ville tjene Gud og ham alene, ikke tilbe bare det eventuelle underet som han ville gjøre for dem.
 
Jeg må bare si: Kjære tre helter, troen deres er legendarisk, frukten vil vare, strevet deres ble ikke forgjeves. Dere ble redskaper til at Herren fikk vise sin makt, slik løftet i Jes 43,2 vitner om den: «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg.»
 
Kongen kalles til omvendelse

Jeg vil så stanse ved et hovedtrekk i kapittel 4 i Daniels bok. Nebukadnesar har igjen fått en drøm som gjorde ham engstelig, vers 5. Jeg skal ikke gå inn på drømmen og Daniels tydning av den. Men legg merke til Daniels sterke forkynnelse i vers 27: «La derfor mitt råd være deg til behag: Løs deg fra dine synder ved rettferdighet, og fra dine misgjerninger ved barmhjertighet mot fattige. Så skal din lykke vare.» Dette må ikke tolkes som at en blir frelst ved å gjøre gode gjerninger. Daniel ber om at kongen vender om: Løs deg fra syndene! 
 
Det står at kongen tenkte over det, men det ble ikke noen omvendelse. Tvert imot. Et år senere leser vi om at han svulmer av stolthet og hovmod, vers 30: «Da tok han til orde og sa: Er ikke dette det store Babel, som jeg med min veldige makt har bygd til kongesete, til ære for min herlighet!»
 
Stoltheten sier med min veldige makt. Og til ære for min herlighet. Jeg liker å tenke på meg selv som årsaken til, kontrolløren og kilden til all min storhet. Når jeg ser alt jeg har bygd, blir jeg begeistret over å tenke på min intelligens, mitt initiativ, min gjennomføringskraft som grunnen til min storhet. Kraften kom fra meg og gjennom meg. Stoltheten beveger seg fra det å være uavhengig, til selvbestemt og selvtilstrekkelig. Og så skal det alt tjene til å ære meg selv. Nå fortjener jeg stor ros.
 
Stoltheten verdsetter selvtilstrekkeligheten i stedet for Gud-tilstrekkeligheten, og den liker selvopphøyelsen i stedet for Gud-opphøyelsen.
 
Vær ikke for rask til å si: Stolthet er i hvert fall ikke mitt problem, for jeg er en taper. Jeg føler meg ikke selvtilstrekkelig i det hele tatt. Og jeg venter ikke at noen opphøyer meg, for jeg er så stygg og dum og svak. 
 
Men vær forsiktig. Ikke la Satan lure deg. Stoltheten er ikke at vi oppnår selvtilstrekkelighet eller selvopphøyelse. Stoltheten er at vi nyter den, ønsker oss den, lengter etter den. Du kan se på livet ditt som mislykket og kjenne deg knust og likevel ha stoltheten som drivkraft i livet ditt. 
 
To mennesker kan gå til samme selskapet. Den ene skryter av seg selv og liker å være midtpunktet. Den andre er så fryktsom og usikker at han gjemmer seg i krokene og prøver å unngå folk. Men begge kan bli drevet av stolthet. Den sterke personen tror ikke Guds nåde trengs. Den svake tror ikke Guds nåde er tilstrekkelig. Samme sykdom, forskjellige symptomer. 
 
Kongen ble som et dyr

Nebukadnesar ble kjørt ned i ydmykelsens dal. Ved Guds nåde kommer vi dit. Gud bøyer våre stive nakker og får oss ned på bakken, for der gror livet. Dan 4,31: «Før kongen ennå hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Kong Nebukadnesar! Til deg lyder nå disse ord: Riket er tatt fra deg! Fra menneskene blir du utstøtt. Hos markens dyr skal din bolig være … inntil du sanner at Den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil.» 

Det er ganske lang vei fra å være konge i Babylon til å være kveg på beite, å få det som er kjent i litteraturen som lycanthropy. Gud gjorde dette for å vise det dyriske, det bestialske ved stoltheten. Når mennesker prøver å bli som Gud, blir de som dyr. Når vi skjønner dette, er det håp. Vi tror vi er sterke og oppdager vi er svake. Vi trodde vi var svake og innser at vi bare er opptatt av å beskytte vårt ego. Vi trodde vi var selvtilstrekkelige og oppdager at vi er ytterst avhengige av Gud – for liv og pust og alt. 
 
Da Nebukadnesar hadde spist av det bitre graset, kom han til den siste stasjonen: Lovprisningen av Gud, vers 34: «Men da tiden var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne til himmelen, og min forstand vendte tilbake. Jeg lovet Den Høyeste, og priste og æret ham som lever i evighet. Hans herredømme er et evig herredømme, og hans rike varer fra slekt til slekt. Alle som bor på jorden er for ingen ting å regne. Han gjør som han vil med himmelens hær og med dem som bor på jorden. Ingen kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du?»
 
Lovpriste Guds suverenitet

Det motsatte av stolthet over menneskers styrke er å lovprise Guds suverenitet. Merk uttrykket i vers 32b: «… inntil du sanner» dvs. har lært, eller erkjenner at den høyeste regjerer. Det skjer noe med forstanden. Her er altså noe revolusjonerende om hvordan vi tenker om Gud. Guds suverenitet må bli grunnlaget for all vår tenkning.
 
Men det er også en emosjonell omveltning: Hvordan vi føler om Gud. Ved Guds makt og til Guds ære. Lovsangen kom inn i livet hans, vers 37: «Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå himmelens konge.» 
 
Gud elsker stolte som blir små og ydmyker seg. Dette er veien for deg og meg også, om vi vil ha en kristen holdning i en avkristningstid. Leve i ydmykheten, omvendelsen og tilbedelsen. For Gud er mektig, nådig og god.

OPL093