Kristne holdninger i en avkristningstid

For 2500 år siden levde det en mann som het Daniel. Han kan være et forbilde nettopp i dette: I verden, men likevel en som tilførte varme til verden. 
 
Daniel var profet og talte mye om fremtiden. Her og nå vil jeg fortelle om ham mer som gudfryktig statsmann og politiker, og som et forbilde for oss når det gjelder kristne holdninger i en avkristningstid.
 
I den tids verden var det nordlige Israel blitt ødelagt og folket blitt bortført, 150 år før. Det sørlige området, med sentrum i Jerusalem, falt i år 587 f.Kr. Kongen i Babel, Nebukadnesar, dro til Jerusalem og beleiret byen. Av det som nå fortelles, vil jeg peke på fire viktige poenger:

1. Herren styrer historien.

«Herren overga Judas konge Jojakim i hans [Nebukadnesars] hånd» (Dan 1,2). Historien formes etter Guds vilje. Guds folk ble overgitt til en verdslig konge. Det var et ledd i Guds plan for å oppdra folket. Av og til kan det se ut til at Gud nesten har gitt opp et folk. Nå ble det i hvert fall oppløst og bortført.
 
Kong Nebukadnesar hadde også en klar strategi for å sekularisere det gamle gudsfolket. Han ville styre ikke bare over de ytre forholdene, men ha kontroll med hvordan undersåttene hans tenkte. Han ville ha herredømme over sjelene.
 
Derfor beordret han (v. 3–7) at det skulle plukkes ut unge gutter av fremstående familier. De skulle ha gode evner og et overbevisende utseende og bli fremtidige ledere. Hvordan ville han forme dem? 
 
– Han ville lære dem et nytt språk – kaldeernes. Språket legger premisser for tenkningen og former oss. Vi ser det også i dag. Positive ord blir forgiftet, for eksempel fundamentalisme. Ekteskapet som institusjon blir omdefinert.
 
– Dernest ville kongen ha kontroll med hva de spiste og drakk. Hele deres levemåte ville kongen ha herredømme over. 
 
– For det tredje skulle de få nye navn, og dermed en ny identitet. Vi skal i det følgende følge fire gutter: Daniel ble kalt Beltsasar, Hananja ble kalt Sjadrak, Misjael ble kalt Mesjak, og Asarja fikk navnet Abed-Nego. Her var et ferdig tre års opplegg for å verdsliggjøre fire unge menn, ved å omforme tankegang, skikker, vaner og identitet.
 
Men i denne vanskelige tiden hadde den aller største Kongen andre planer. Han ville gjøre de fire guttene til sine tjenere i hedenske omgivelser. Han hadde lagt inn i dem tro og frimodighet til å leve for Herren.

2. Daniel og hans venner ville forplikte seg på renhet.

«Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med kongens fine mat og med vinen som han drakk. Han ba den øverste hoffmannen om at han måtte slippe å gjøre seg uren» (Dan 1,8). 

Det er så flott, uttrykket «sette seg fore». Han hadde et forsett. Det vitner om beslutning og vilje. Han ville planlegge i samsvar med Guds plan. Paulus skrev til Timoteus: «Du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet» (2. Tim 3,10). Daniel hadde nok også hatt sine åndelige forbilder. Han hadde fått gode forsetter.
 
For Daniel var det viktig å bevare renheten innfor Gud. Og da ble hva han spiste og drakk, ytre tegn på det indre forsettet. Daniel hadde nok ikke sett maken til kongens fine mat og vin. Men han lot seg ikke imponere. Han ante at maten var innviet til avgudene. 

Han ble ikke trollbundet av denne verdens glitter og gull. Han trengte ikke overfloden. Han var tilfreds med å spise grønnsaker og leve som avholdsmann. 
 
Er det ikke et flott forsett? «Jeg trenger ikke det beste og dyreste. Det er en bitteliten verdi å imponere mennesker.» Det vi ser, og lystene som vekkes av det vi ser, drar oss i mange retninger. Den vise Salomo sa: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha lyst til mine veier!» (Ord 23,26).
 
Nå har vi ikke lært av Bibelen å bli asketiske fordi det liksom behager Gud at vi blir neimennesker. «For alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk» sier Skriften (1. Tim 4,4). «Alt er rent for de rene» (Tit 1,15). For Daniel var den ytre forsakelsen en måte å styrke det indre forsettet. Han ville prioritere, slik Paulus skriver om det: «For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer» (1. Tim 4,8). Daniel viste avhold for å vinne i gudsfrykt.
 
Verden i dag trenger kristne som setter seg fore å bevare sitt sinn og sin tanke rene. Verden er en trussel mot språket vårt. Når ord som innebærer tro, gudsfrykt og moral ikke blir brukt, blir de tatt fra oss. Derfor må vi leve i de bibelske ordene. Når verden gir oss sin åndelige føde gjennom alle kanaler, har vi da kraft til å velge bort det som bare ødelegger vårt indre? De bibelske navnene er på mote for tiden. Jeg håper det innebærer en dyp lengsel hos folk etter å komme nærmere Gud. Kanskje trenden om noen år blir motsatt: Å gi barna klart hedenske navn? Det vet vi ikke noe om. Viktigst for oss er at vi tenker på vår identitet, enten vi heter så eller så. Hvem er jeg? Jeg er først og fremst et Guds barn og en som har et forsett: Å gi ham mitt hjerte.

3. Daniel ville styre livet sitt etter prinsipper.

Vi kan streve med å ta avgjørelser. Men har vi noen grunnleggende prinsipper å styre etter, blir de enkelte valgene mye lettere. Jeg har allerede nevnt at Daniel ikke ville gjøre seg uren. Det andre prinsippet er at han ville sette gudsfrykten høyest. Jeg vil gi Gud min første kjærlighet. Det viktigste for meg er å være lojal mot Herren.
 
I dag er vi opptatt av kristne verdier, og mange vil peke på at de er felles med andre religioners verdier, ja, at alle mennesker med en positiv innstilling har de samme etiske idealene. Men vi må ikke bli naive når det gjelder dette. For de ti bud gir uttrykk for de viktigste verdiene. Og det første budet lyder slik: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» 
 
Lojaliteten mot Herren får følger på mange områder av livet. Og i en tid preget av oppløsning og avkristning trenger vi å tenke på mange forhold. Men vi må passe oss for å lage menneskebud og binde hverandre. Vi skal styres av et prinsipp: Å vandre til behag for Herren. Å være lojal mot Ham. Eller som det står i 2. Pet 3,11–12: «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den.» Her er to viktige stikkord: Hellighet og gudsfrykt. Hellig betyr utskilt fra det verdslige, innviet til Gud. Gudsfrykt har ikke noe med angst og utrygghet å gjøre, men det er barnets forsett om ikke å såre foreldrene.
 
Carl Olof Rosenius skriver om dette: «Den som vil være en kristen og følge sin Herre gjennom livet, må helt og fullt ta avstand fra alt det som hører denne verden til. Han må tenke, tale og leve på en helt ny måte her på jorden. Det er dette apostelen tenker på når han formaner: ’Skikk dere ikke like med denne verden!’ Men vær klar over,» fortsetter Rosenius, «at dette gjelder bare slike ting som fører en eller annen synd med seg, og som derfor strir mot Guds ord eller kjærlighetsbudet. I alle andre ting skal vi være som andre mennesker. Vi skal oppføre oss naturlig og ikke stikke oss fram ved et påtatt vesen.» 

Her er et gammelt uttrykk: «Et påtatt vesen». Hva betyr det? Vi har et vesen og en fremtoning som er gitt, ut fra hvordan vi er skapt av Gud og formet av et miljø. Men det går an å ta på seg en fremtoning som føles fremmed, både av oss selv og andre. Gjør vi det av religiøse grunner, nærmer vi oss fariseismen. Det er dette Rosenius peker på: «Oppføre oss naturlig og ikke stikke oss fram ved et påtatt vesen.»

4. Gudsfrykten gir lønn både i dette livet og i det neste.

Det første kapitlet i Daniels bok sier noe om hvordan det å sette Gud først, gir velsignelse. Vers 9: «Og Gud lot Daniel finne velvilje og barmhjertighet hos den øverste hoffmannen.» Du kan ha opplevd å møte motvilje og kalde skuldre. Du har opplevd avvisning og kanskje regelrett forfølgelse. Vi kan ikke så lett forandre på slike ting. Men Gud kan, for han styrer historien. 
 
Den som lever med gudsfrykt i en avkristningstid, kan oppleve motstand. Men merk deg at gudsfrykten gir mye positivt allerede her i livet.
 
Det første gudsfrykten ga, var velvilje og barmhjertighet. Det andre var kunnskap og forstand. Vers 17: «Og Gud ga disse fire guttene kunnskap og forstand på allslags skrift og visdom.» Den som ikke bare tenker i takt med alle andre, kan bidra med noe som er nytt og annerledes. Guds tanker er edle og opphøyde. Kan vi bringe disse tankene inn i en verdslig verden, så vil noen høre og la seg overbevise. Og Gud blir æret og opphøyd.
 
Det tredje de fire guttene oppnådde, var å få en viktig tjeneste. Vers 19: «Kongen talte med dem. Og blant alle de unge guttene var det ingen som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Så trådte de da inn i kongens tjeneste.» Og i saker som krevde visdom og forstand, fant kongen at de var ti ganger bedre enn alle de andre spåmennene og åndemanerne som fantes i hele hans rike, vers 20.
 
Daniel ble gammel. Han levde da jødene fikk vende tilbake til Jerusalem. Han bestemte seg for å bli boende og tjene der han var. Han er etter tradisjonen gravlagt i Susa i Iran, i Samarkand i Usbekistan eller i Kirkuk i Irak. Uansett: Han vil for alltid være et forbilde for Guds folk.

OPL092