Hva skal jeg gjøre med Jesus?

 Men det er noen sider ved Jesus vi lett skyver fra oss, det er at han er både Herre og Frelser. Når han er Herre, betyr det at da er jeg ikke lenger selvbestemt i forhold til livet mitt. Når han er Frelser, betyr det at jeg ikke på noen måte kan bidra til å frelse meg selv. 

Det er et press i oss og omkring oss til å avvise Jesus som den han er, og lage oss en religiøsitet der Jesus ikke får den plass han skal ha. 

Beretningen om Pontius Pilatus gir perspektiver på dette. 

Navnet Pontius Pilatus er etset inn i den kristne historien gjennom århundrene. I trosbekjennelsen hver søndag lyder det om Jesus: «Pint under Pontius Pilatus». Hvem var han egentlig? En romersk guvernør som administrerte Judea mellom år 26 og 36 etter Kristi fødsel. Det mektige romerriket måtte naturligvis ha sine representanter med vide fullmakter. Det var Pontius Pilatus som var rettslig ansvarlig da Jesus ble dømt til å dø på et kors. Hvordan han forholdt seg til Jesus, gir et mønster for hvordan alle mennesker må ta standpunkt til denne merkelige Jesus fra Nasaret. 

En forretningsmann satt overfor en aktiv kristen i en kafé. Han la merke til en pins den kristne hadde på seg: Et spørsmålstegn i sølv. 

«Kan jeg få spørre hva det spørsmålstegnet skal si?» spurte forretningsmannen.
 
«Ja,» svarte den andre. «Det står for det viktigste spørsmålet som noen gang er stilt.» 

«Og hvilket spørsmål kan det være?» 

«Det ble stilt av en romersk guvernør for nesten to tusen år siden.» 

«Og hva var spørsmålet?» 

«Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» (Matt 27,22). 

Nå vil vi se litt på bakgrunnen for det spørsmålet. 

Når det gjelder Pilatus, kan vi si han går gjennom et drama med fire akter. 

Å møte Jesus er uunngåelig. 

Det står fortalt at «de bandt ham, og førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus» (Matt 27,2). 

Sannsynligvis hadde Pilatus peiling på hvem Jesus var. Den tid hadde sin egen etterretning, og guvernøren fikk sine rapporter. Jødene eller judeerne på den tiden var ikke så enkle å herske over. Så det var greit å legge opp strategier på forhånd. Kanskje Pilatus visste vel så mye om Jesus som det som er fortalt i evangeliene. Kona hans hadde også fått sine kunnskaper. Kanskje opplysningene om Jesus lå arkivert i en mappe med påskriften: «Populær, men ufarlig profet». Eller hadde Jesus likevel begynt å trekke i retning terrorisme?

Plutselig var Jesus ikke bare et rykte, men en levende person. Nå var Jesus bundet og overgitt til landshøvdingen Pilatus. Da oppdaget den mektige: 

Å komme utenom Jesus er umulig. 

«Hva skal jeg da gjøre med Jesus?» (Matt 27,22). 

Pilatus kom under press fra flere kanter. Religiøse ledere ønsket at Jesus måtte bli drept. Deres stilling var blitt truet. De var blitt ydmyket, for det religiøse hykleriet deres var avslørt. De sa: «Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk» (Joh 11,48). Pilatus var ikke tjent med å komme på kant med de religiøse spissene på den tiden. Og de forlangte at Jesus måtte forsvinne. 

Men det var også et annet press på Pilatus. Helt uventet sa kona hans at han ikke måtte gjøre noe galt med Jesus. Kanskje kvinnelig intuisjon var i funksjon. Matteus forteller: «Men mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og lot si: Ha ikke noe å gjøre med denne rettferdige! For jeg har i natt lidd meget i drømme for hans skyld» (Matt 27,19). 

Tredje formen for press kom fra hans egen samvittighet. For han sa det rett ut til fariseerne: «Jeg finner ingen skyld hos ham» (Joh 18,38). 

Press fra tre kanter, hva gjør han da? Fariseerne fulgte ham i hver eneste bevegelse. «Men judeerne skrek opp og sa: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn!» (Joh 19,12). 

Dette var et meget effektivt politisk våpen. Pilatus sto ikke særlig sterkt ved hovedkvarteret i Roma. Tabbekvoten kunne være nesten brukt opp. 

Til alle mennesker kommer denne krisen av og til: Skal jeg gjøre det som er rett i forhold til Jesus, eller hva? Jeg er jo bare en liten minoritet. Nei, det er visst enklest å dilte med flertallet, og i hvert fall ikke ta noen avgjørelse nå. 

Å la være å gjøre noe i forhold til Jesus kunne være ønskelig. 

Pilatus kunne ikke forholde seg nøytral, det var helt umulig. Han prøvde forskjellige utveier, ja, vi ser det var tre forsøk på å komme unna: 

- Prøvde å være nøytral og likegyldig. Han prøvde den løsningen å være helt upartisk og ville delegere avgjørelsen til andre. «Pilatus sa da til dem: Ta ham dere, og døm ham etter deres lov! Judeerne sa til ham: Vi har ikke rett til å ta livet av noen» (Joh 18,31). Nei, de godtok ikke nøytraliteten. 

- Prøvde å være feig og skyve problemet over på en annen. Jesus var jo egentlig fra Galilea, og der hadde Herodes ansvaret. «Intet problem er så komplisert at det er umulig å skyve det over på andre.» Lukas forteller: «Og da han fikk vite at han var fra Herodes' myndighetsområde, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dagene» (Luk 23,7). 

Det var ikke akkurat noe vennskapsforhold mellom landshøvdingen Pilatus og liksomkongen Herodes. Pilatus hadde ikke løftet en finger for å øke Herodes’ prestisje. Men nå ville han kanskje appellere litt til visekongens forfengelighet. Vi vet ikke hva Pilatus skrev, men kanskje en beskjed som denne: «Deres velærverdighet, denne fangen har blitt overlatt meg av folk som hører til i ditt område. Jeg skjønner selvsagt at han kommer inn under ditt myndighetsområde, og jeg kan overhodet ikke finne på å blande meg inn i dine saker …» Jo, det var et godt forsøk, men han fikk Jesus i fanget igjen likevel. Lukas forteller: «Også Herodes … hånet og spottet ham [Jesus] … og sendte ham tilbake til Pilatus» (Luk 23,11). 

- Prøvde å være smart og finne på noe kreativt. 

Det var en gammel skikk som kunne prøves. De pleide å gi en fange fri i forbindelse med påsken. Og nå ville han få dem til å velge Barabbas i stedet for Jesus. Valget sto mellom en røver og en rabbi. Antakelig hadde de samme fornavn, de to: Jesus-bar-abbas og Jesus-bar-Josef. All logikk ville tilsi at de valgte den fromme rabbien. Pilatus sa: «Men det er jo den skikk hos dere at jeg gir dere en fange fri i påsken. Vil dere nå at jeg skal gi dere jødenes konge fri? Da ropte de igjen: Ikke ham, men Barabbas! Men Barabbas var en røver» (Joh 18,39-40). Ingenting kan være mer uforutsigelig enn folks meninger. «Ikke ham, men Barabbas.» 

Avvisningen av Jesus som var utrolig. 

«Se dette menneske.» Pilatus hørte det som ble sagt om Jesus og forhørte den anklagede. Han prøvde å vekke mengdens sympati. Han sa: «Jeg finner ingen skyld hos ham» (Joh 18,38). Likevel sendte han Jesus bare noen minutter senere til en pinefull død. 

Lukas forteller hvorfor: «Men de trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes. Og skrikene deres fikk overtaket» (Luk 23,23). Markus forteller: «Da Pilatus gjerne ville gjøre folket til lags, ga han dem Barabbas fri. Men Jesus lot han hudstryke og overga ham til  korsfestes» (Mark 15,15). 

Det er viktig å legge merke til hvorfor Pilatus ga seg. Han var redd. Jesus var bundet i tau og lenker. Men han var fri i Guds vilje. 

Pilatus var bundet av like sterke lenker: Frykten. Han var feig til tross for sitt høye embete og sin store makt. 

Men er vi så mye bedre? Har vi vært i trelldom under hva andre måtte si eller mene? 

Nå hadde Pilatus kvittet seg med problemet sitt. Han hadde dømt til pine og død en mann som han visste var uskyldig. Matteus beskriver enda noe som skjedde: «Pilatus så at ingen ting nyttet, men at oppstyret bare ble verre. Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige mannens blod. Dette får dere svare for» (Matt 27,24). 

Farsen av en dom som avslørte ham 

«Jeg er uskyldig.» Det virker som om alt er snudd på hodet med dette. Han innrømmet at Jesus egentlig var dommeren, og at han, Pilatus, hadde vært oppe til doms. 

Nå prøvde han å vaske seg ren med vann. Men det var for svakt. Det trengtes blod for å ta bort skylden, faktisk akkurat det blodet som han gjorde seg skyldig i å ha latt flyte. 

Det nytter ikke bare «å toe sine hender». Mange år senere ble det skrevet: «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1. Joh 1,7). Det er dette Kristi kors handler om. 

Og så står vi der ved siden av Pontius Pilatus. Vi kan prøve å vaske hendene våre i mange slags fat. Men bare blodet fra den uskyldige, som led og døde i vårt sted, kan virkelig frelse oss. 

Fikk Pontius Pilatus del i frelsen? Vi vet ikke. Men vi vet at han gjorde noe merkelig. Johannes forteller: «Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der sto det skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge … innskriften var på hebraisk, latin og gresk.» Han møtte protester fra yppersteprestene, men holdt fast på det han skrev (Joh 19,19-22). Var det av ironi? Mente han det virkelig? 

På tre språk ble det som et massemedium, en sannhet spredt til hele verden. Hvis de kristne ikke vil kunngjøre sannheten om Jesus, kan det hende Herren oppreiser sine egne redskaper. 

OPL189