Visshet i troen

Ja, kanskje han hadde rett? For når vi hører hjemme i Guds kirke på jorden, er vi en del av Kristi kropp. Av menigheten, som er hans legeme.
 
Det høres jo flott ut. Men ikke alle føler for å ta så sterke ord i munnen. De vil si: «Jeg ser veldig positivt på det med kristendom. Men å kalle meg personlig kristen? Nei, det syns jeg henger for høyt. Spør noen om jeg er en kristen, svarer jeg: ’Jeg er ikke muslim, og jeg er i hvert fall ikke hedning. Men kristen? Jeg vet ikke riktig … Hvor sterkt må en tro for å bli godtatt?’»
 
Hvor sterkt må en tro?

I dag vil jeg si litt ut fra Bibelen om dette.
 
Gud ønsker ikke at du skal være usikker på om du er en kristen. I Bibelen står det: «Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden» (Heb 6,11).
 
Derfor ønsker Gud at vi skal ha full visshet om frelsen. Ja, han ønsker også at vi er ivrige etter å eie denne tryggheten. Det er ikke bra at noen er ivrige for å bli sikre, mens andre ikke bryr seg. Unge mennesker kan være opptatt av å ha en overbevisning om hvor de står. I andre perioder av livet tar vi det med ro og regner det som mindre viktig. Senere kan det bli om å gjøre å få klarhet igjen: Er jeg virkelig en kristen? Gud ønsker at vi skal ha den fulle visshet i håpet helt til livet er slutt, står det i det vi leste.
 
Leter på feil sted

Mange leter på feil sted når de ønsker frelsesvisshet. De er opptatt av om de har varme følelser – for Jesus, Bibelen og andre kristne. Men sansene kan lure oss. Følelser kan skifte fra dag til dag, ja, nesten fra time til time.
 
Grunnlaget for vissheten er å bli overbevist av fakta. De første kristne hadde – som vi – temmelig skiftende følelser. Men det som tilfredsstilte dem når de var usikre, var de tydelige hendelsene, hva som virkelig hadde skjedd. Sannheten og fakta kan aller best få oss til å tro. 
 
Det avgjørende faktum er at Jesus var blitt levende igjen etter å ha vært død. Når en kunstner har produsert noe fint, fremstiller hun produktet, for eksempel på en utstilling. Akkurat en slik fremstilling foretok Jesus. Han ville ikke at det skulle være skjult og hemmelig at han var blitt levende igjen. I begynnelsen av Apostlenes gjerninger fortelles det om hva Jesus gjorde:

«For dem [altså disiplene] fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til» (Apg 1,3). Så bygg ikke på følelsene, men på fakta om Jesus, dem han selv har fremstilt og vist frem i Bibelen.
 
Prøve oss selv

Likevel er det en annen side ved dette som kan gjøre oss mer usikre. Det hører med, det noe smertefulle: å skulle vurdere oss selv. Paulus skriver: «Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven» (2. Kor 13,5).
 
Hva slags prøve er det snakk om? Hvordan ransaker jeg meg selv? Det innebærer at jeg stiller spørsmål som: – Lever jeg i synder jeg ikke vil gjøre opp? Er det sider av livet mitt jeg vil holde skjult for Gud og mennesker? Lever jeg et dobbeltliv? Da kan jeg ikke vente å ha visshet om det å være frelst. Vissheten vil minke om vi har synder vi prøver å skjule. David sa etter at han hadde krenket Gud og ikke ville innrømme at han hadde skyld: «Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen» (Sal 32,3).
 
Vil du ha visshet om troen på Jesus? Be Jesus vise deg om det er noe uoppgjort som stenger. Hvordan kan Gud vise oss hva som er galt? Ved å snakke til oss gjennom ordet sitt.

Hør Ordet forklart og lagt ut

Vissheten om hvordan det står til med meg, og hva Gud har gjort for å frelse meg, kommer når jeg hører Ordet forklart og lagt ut. Det står i Romerbrevet 10,17: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» Johannes sa det på en lignende måte, at ordene fra Jesus vil gi visshet. – Mye kunne vært sagt og skrevet, vil Johannes si. «Men disse [ordene] er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,31).
 
Visshet har sammenheng med hva vi fokuserer på. Hvis vi stadig samler tanken om at Kristi kors er grunnleggende, får vi større visshet. I Hebreerbrevet står det om dette, kap 10, vers 21 og 22: «Vi har en stor prest over Guds hus.» Denne presten er naturligvis Jesus, som nå holder til i himmelen. «Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet,» står det. Det sannferdige hjertet viser til at vi prøver oss selv, at vi har bekjent syndene våre for Gud. Da har vi fått tilgivelse, og vi kan tre fram for Gud med full visshet i troen.
 
Få åpnet øynene

I Efeserbrevets første kapittel er Paulus opptatt av at vi skal få trygghet i troen, og overbevisning om at vi er Guds barn. Han sier at vi kan be om å få åpnet øynene, så vi får se de sannhetene som gir oss visshet. Da vil Gud «gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft» (Ef 1,18–19). Legg merke til at her peker apostelen på håpet som Gud gir, herligheten vi får som en arv, og kraften som vi får del i. Ingenting av dette er avhengig av oss.
 
I fellesskapet

Jeg nevnte at visshet gis som gave når vi hører Ordet. Forkynnelsen av Guds ord får vi i praksis mest del i gjennom et kristent fellesskap. Vi kan ikke så lett holde oppe vissheten hvis vi lever isolert i forhold til andre kristne. Paulus sammenligner fellesskapet med en kropp og sier: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! – eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere!» (1. Kor 12,21). Når kristne søsken synger, samtaler og lytter til bibelsk forkynnelse, styrkes helheten og vissheten.
 
Turbulente tider

Kristne kan oppleve vanskelige forhold, som sykdom, motgang eller svik. Slikt kan bli sendt i vår vei for at vi skal prøves og styrkes. Men trosvissheten må ikke bli ødelagt av Guds oppdragelse. Vanskelige forhold kan får oss til å tro at Gud ikke liker oss. 

Profeten Mika lærer oss å takle turbulente tider på en frimodig måte. Vi kan si som han: «Gled dere ikke over meg, mine fiender! Når jeg er falt, står jeg opp igjen. Om jeg sitter i mørket, er Herren lys for meg. Herrens vrede vil jeg bære, for jeg har syndet mot ham – inntil han fører min sak og hjelper meg til min rett. Han skal føre meg ut i lyset. Jeg skal se med fryd på hans rettferdighet» (Mika 7,8–9).
 
Vente tålmodig

Men av og til klarer vi ikke å være så tapre. Vi kan oppleve å miste vissheten. Da trenger vi å lære å vente tålmodig på at vissheten vender tilbake igjen. I Salme 40 skrev David: «Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren» (Sal 40,2–4).
 
En kamp

Å søke visshet og bevare frimodigheten kan for enkelte være en kamp helt til den dagen vi dør. Derfor oppmuntret Paulus sin unge medarbeider Timoteus: «Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til – du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!» (1. Tim 6,12). Den gode striden kan være det å kunne holde fast på trosvissheten. Da vil ikke Herren svikte. Paulus opplevde mye motgang. Men han skrev ved slutten av livet: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen» (2. Tim 4,7).
 
Når kampmotivet trer så sterkt fram i det Paulus skriver her, må vi ikke begynne å tenke at det kommer an på prestasjoner fra vår side. Å ha visshet er egentlig en gave fra Ånden. Paulus skrev i Romerbrevet at det virker slik at «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn» (Rom 8,16).
 Dette vitnesbyrdet i vår egen ånd er ikke så lett å beskrive. Men jeg synes det virker slik at når noen sier noe viktig og fint om Jesus, da sier jeg ja inni meg. Det er som om tankene mine klinger bekreftende med når Bibelen taler. Dette beskriver apostelen Johannes på denne måten: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn» (1. Joh 5,10–11).
 
Guds ord står fast

Med disse ordene ønsker jeg inderlig at Gud vil gi deg visshet om at du er et Guds barn. Jeg avslutter med en fortelling jeg har lest:
 
En gammel fisker, som bodde ved sjøen, ble spurt av en venn om han fremdeles trodde at han ville komme til himmelen.
 
– Se ut av vinduet, sa fiskeren, – er de sju store steinene der fremdeles?
 
– Ja, sa vennen.

 – Er den gamle fjelltoppen der også? 

– Ja.
 
– Vel, sa fiskeren, – fjellene skal forsvinne og bergene bli jevnet med jorden, men Guds ord står fast til evig tid. (Jf. Jes 54,10).

OPL091