Tidsånden og tankene våre

Hva menes da med tidsånd? Det handler om de selvsagte sannhetene som alle godtar, som ingen synes å være i tvil om. «Naturligvis» sier vi gjerne om det vi ikke legger stor vekt på, for alle anser det som klart og udiskutabelt. Dermed tenker vi i takt.
 
– Naturligvis må vi ha slaver, sa de i én tid. En annen tid skjønner ikke at en kunne tenke slik. – Naturligvis må vi ta livet av avvikere når det gjelder religion, sa de i en annen tid. I dag synes vi kjetterbålene er forferdelige. – Naturligvis må vi kunne ta livet av ufødte barn, om det ikke passer å få dem, sa de i en tredje tid. Hva vil nye tider tenke om dét?
 
En kollisjon

I det avsnittet fra Guds ord vi nå skal stanse ved, får vi nærkontakt med en slik kollisjon. Det er Guds Ånd og tidsånden som kolliderer. Ja, det handler om hvordan vi kan være helt villedet i tankene våre, og hvordan vi kan få sans for det som hører Gud til.
 
Vi leser fra Matt 16,21–23:
«Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dagen.
 
Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!
 
Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.»

Sentralt i kristendommen står den sannheten at Jesus måtte lide, dø og oppstå. Grunnteksten bruker et ord som betyr «det var nødvendig at …» Det er dette budskapet Paulus kaller «ordet om korset». Han skriver at «ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1. Kor 1,18). Den som har levd seg inn i det kristne budskapet en stund, vil si: ’Jo, Jesus måtte dø, for en annen vei til frelse har vi ikke.’ Men en ikketroende vil si: ’Det lyder helt tåpelig og absurd at Jesus måtte dø for syndene våre.’

 I teksten vi leste, hører vi at Jesus sier klart hvor nødvendig korset er. Han måtte dra til Jerusalem. Derfor gjør vi klokt i aldri å bli ferdige med å leve oss inn i ordet om korset.
 
Korsets vei for oss

Paulus beskriver i Fil 2 hva det kostet Jesus å gå korsets vei for oss. Jesus var hos Gud, «i Guds skikkelse», men han tviholdt ikke på en slik status, han holdt det ikke «for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset» (Fil 2,6–8).
 
Hva gjorde Jesus? Han byttet et fullkomment palass i himmelen med en skitten stall på jorden. Han ble tilbedt av engler i himmelen, men slo seg ned blant syndere i verden. Han fikk oppleve at munner som han hadde vært med å skape, ble brukt til å spotte ham. Hans myke hånd, som hadde vært med å skape universet, utleverte han til å bli naglet til et henrettelseskors. 

Det er ufattelig. 

Og det mest ufattelige av alt er: Hvorfor måtte Guds kjærlighet ramme hans egen sønn, og dermed ham selv, så hardt? Hvorfor la Gud inn en så høy kostnad på frelsesverket? Hvorfor var mitt liv og min sjel mer viktig enn Jesu dyre blod? Salomo sa, og jeg tror han taler profetisk om Kristi kjærlighet på korset: «For sterk som døden er kjærligheten … Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme» (Høys 8,6). Den sterkeste kjærligheten har med døden å gjøre, Herrens ild viser seg i kjærligheten og på korset. Dette budskapet må alltid stå i sentrum!
 
Vi vil ikke godta

Men det er her vi som mennesker så lett kommer på kollisjonskurs. Preget av tidsånden vil vi ikke godta lidelse og død. Våre verdier er ikke Guds verdier. Gjennom hele historien vil mennesker tenke: Liv og helse er de høyeste goder, lidelse og død er det verste som fins. 

Når noen venter barn, sies det: «Samme om det blir gutt eller jente, bare barnet er friskt.» Livet må leves med et minimum av lidelse. Ut fra denne tankegangen tok Peter Jesus til side «og gav seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» Tenk at disippelen kritiserer læreren! Ja, det er brukt et meget sterkt ord om å bebreide. Det betyr nærmest straffe. Han befaler Gud å sette Herren på plass. Naturligvis skal ikke noen være villig til frivillig å lide og dø!
 
Vi tenker bare som mennesker tenker. Peter ble en talsmann for oss alle. ’Målet for livet er å leve i lykke, uten vansker, og i hvert fall ikke i lidelse. Jeg har best forstand på hva som er godt. Naturligvis kan ingen vise kjærlighet på en slik måte at det går ut over dem selv.’ Peter tenker i takt med alle som tenker, ikke bare i sin tid, men til alle tider. Slik tenker vi også.
 
Talerør for den onde

Da blir ordene fra Jesus så sjokkerende klare: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» Jesu disippel, Peter, som rett før har bekjent at Jesus er Messias, den levende Guds sønn – han var i neste øyeblikk blitt et talerør for den onde. Hovmodet hans ble avslørt. Jesus sier han var blitt en snublestein, han som nettopp var karakterisert som en klippe. Peter, steinen, kunne ha ført Guds egen sønn til fall, for også Jesus kunne være fristet til å velge en lettere vei enn veien til korset.
 
En som har god greie på kirkehistorie, ble en gang spurt hvorfor det er så mange sekter og så mange avvik innen Kristi menighet. Han svarte kort og enkelt: «Det er jo alltid så velment.» De mente det så godt, de som ikke ville høre om en objektiv forsoningslære, eller at ordene i Bibelen skulle tas så bokstavelig. Og Peter er jo så velmenende når han sier: ’Du kan ikke tillate at de religiøse lederne i Jerusalem gjør all slags ondt mot deg, og til slutt tar livet av deg. Ingen kan vente det urimelige av deg, Jesus.’
 
Han måtte dra

Men nettopp dette var Guds vei. Jesus visste at han var Guds offerlam og den allmektiges forsoningsoffer. Han måtte dra til Jerusalem. Han måtte tåle lidelsen fra folkets ledere. Han måtte dø. Og han måtte stå opp igjen – for vår skyld. Dette var Jesu firefoldige kall. 
 
Vi begriper lite av det guddommelige måtte. Vi kan ikke gjøre noe fra eller til, bare takke. Men vi kan lære noe om rett kristen vandring og kristelig ydmykhet. 
 
Peter var preget av en slags herlighetsteologi. Han hadde fått en forestilling om at en troende alltid skal få gå på fjelltoppene, fra kraft til kraft, «vi er de mektige», vi skal slippe å bevege oss i dalen og i ørkenen. Slike tanker tenkte han, og da plapret munnen, ikke med et lite sleivspark, men faktisk med et ord og en tankegang og et hovmod inspirert av Satan selv.
 
En dør for djevelen

Når vi blir fristet til å tenke at livet er mitt, jeg velger den letteste veien, jeg unngår alt som krever noe av meg, og i hvert fall det som kan bli lidelsesfullt, da åpner vi en dør for djevelen inn i livet vårt. Han som er virksom i dem som ikke tror, er virksom også i oss som tror, hvis vi tenker feil.

Selv den troende kan bli talerør for Satan. Det er en alvorlig sannhet i hendelsen i Cæsarea Filippi.
 
Jesus snudde ryggen til Peter da han kom med fristelsen. Det er som om Jesus både vendte ryggen til Satan, og samtidig sa noe viktig til Peter: ’Følg meg! Jeg må gå korsets vei. Det må du også, Peter.’
 
Mangler sans

«Du har ikke sans for det som hører Gud til,» sa Jesus. Dette ordet sans viser til tenkeevnen, meningene, holdningene og sinnelaget. «Da jeg var barn, tenkte jeg som et barn,» skriver Paulus (1. Kor 13,11). En voksen tenker annerledes. Og som disippel og kristen må jeg stadig lære å tenke kristelig. 

Paulus skriver i Rom 12,3: «For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.» 

Og til de troende i Galatia skriver han: «Men jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er» (Gal 5,10). ’Dere må mene det som Gud mener. De som forvirrer dere bort fra Guds tanker, skal bli dømt av Gud.’ 

Guds Ånd må lære oss å tenke kristelig.

Vi har et fint kristelig begrep som heter helliggjørelse. Det vil si å bli mer og mer preget av Herren. Utskilt fra det verdslige, innviet til Gud. Det handler ikke om å oppføre seg sært. Men det dreier seg om å tenke Guds tanker. Dem må vi få åpenbart. Paulus skriver: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette» (Fil 3,15).

 Winston Churchill holdt en tale ved Harvard universitetet i 1943 og sa: «Imperiene i fremtiden vil bli tankens imperier – empires of the mind.» 

Alister McGrath følger opp med å si at den nye verdens makter ikke vil bli nasjoner og stater, men ideologier. Tanker vil ta til fange og seire i fremtiden. 

Hva har vi å stille opp med? Ikke en kamp med våpen i hånd, men en kamp om tanker, et sinn som er formet av Guds innstilling, som han selv kan åpenbare for oss. Noen må se det som et spesielt kall å avsløre ideologiene og tankebygningene i samfunnet som reiser seg i protest mot Gud. Alle troende er satt til å prøve sine egne tanker på Guds tanker, og spesielt Guds mest sentrale tanke – Ordet om korset. Han døde for oss.
 
Rett mot land

I byen Buffalo ved en av de store sjøene i USA står det en statue av en tidligere innbygger i byen. På statuen står det: «Han døde for oss.» Denne mannen var styrmann på en stor båt som gikk på sjøene. En gang brøt det ut brann om bord. Båten hadde mange passasjerer og var dessuten lastet med tjære. Og denne tjæra var bak i båten. Og nettopp der brant det. Passasjerene samlet seg i baugen. Bak var det bare én mann igjen – styrmannen. Mens flammene slo rundt ham, sto han urørlig og styrte mot land. Styrmannen omkom. Folket ble berget. «Han døde for oss.» (Etter Max Lucado).
 
Jesus sto urokkelig fast på sin post. Han styrte mot korset for å berge folket. Han måtte gå til Jerusalem, for korset var Guds plan og vilje. 
 
Med Kristi lidelse skulle lidelsen avskaffes. Med korsdøden skulle døden nedkjempes. Derfor er det så mye glede og håp ved det å følge Jesus. «Mine får hører min røst … og de følger meg» (Joh 10,27).

OPL090