Han blåste i stand og status

 Så det er noe i det. Men det fins flere viktige unntak. 

Josef av Arimatea er et av dem. Han var uten tvil både vis og mektig. Vi vet ellers ikke så mye om ham, for de bibelske forfatterne bringer ikke mange detaljer: 

Matteus forteller ganske enkelt at Josef var «en rik mann fra Arimatea». Det er jo litt pussig at en tidligere toller og skatteinnkrever som het Matteus, visste om både hjemmeadressen og bankkontoene til Josef. Men slikt var ikke så viktig lenger. De to hadde funnet sammen i noe mye større enn penger. Josef «var også blitt en disippel av Jesus», forteller Matteus (Matt 27,57). 

Markus beskriver Josef som «en høyt aktet rådsherre» (Mark 15,43). Kan hende speiler dette en flott romersk tittel Nobilis Decurio, som rett og slett betegner et aktet embete i Romerriket. Josef var rik, mektig og høyt æret. Men han var også en disippel av Jesus. Markus legger til om Josef at han «ventet på Guds rike». 

Lukas beskriver Josef fra Arimatea som «rådsherre», det vil si at han var et medlem av jødenes høye råd (Luk 23,50-51). Dette såkalte Synedriet var en blanding av Storting og Høyesterett i Jerusalem. Lukas legger til at Josef var «en god og rettferdig mann», og som for å forsterke dette legger han til: «Han hadde ikke gitt sin tilslutning til det de hadde planlagt og gjort.» Lukas understreker det samme poenget som Markus, at Josef «ventet på Guds rike». 

Johannes bekrefter at Josef «var en av Jesu disipler – men hemmelig, av frykt for judeerne» (Joh 19,38). Dette trenger ikke bety at han var feig, men at han tvert imot var klok. Det kunne bety at han i tider med politisk og religiøs uro så det slik at han kunne tjene sin Mester og sine meddisipler best ved å holde en lav profil. 

Dermed har vi fått et bilde av Josef fra Arimatea fra fire kilder. Han var en mann med status og integritet. Han levde etter en høy moralsk standard i henhold til jødisk lov, og han var opptatt av de hellige skriftene som vitnet om en Messias som skulle komme. Han var en elev av Jesus, som hadde åpnet hans øyne og sinn for alle sider ved Mesterens undervisning, og han hadde lagt merke til de tegnene som fulgte med der Jesus tjente menneskene. 

Etter at Josef hadde opplevd påskens begivenheter, som jeg straks kommer tilbake til, forsvinner han fra scenen. Men et gammelt manuskript i Vatikanet forteller at han ble utvist fra Det høye råd og fordrevet fra sitt hjemland sammen med de mange andre disiplene som måtte flykte etter at Stefanus døde som en martyr. Han gikk fra høystatus i landet sitt til lavstatus og et liv som flyktning. 

Avvist for positive ting

De kristne i det første århundret var ofte upopulære på grunn av det positive de trodde på. I dag er kristne ofte upopulære på grunn av de negative holdningene de har. Ikketroende mennesker reagerer voldsomt på at kristne kan bekjenne troen med store ord, samtidig som de oppfører seg dårlig. Dermed er det viktig hva slags holdninger og handlinger troende mennesker viser. «Men om dere òg skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige,» skriver apostelen Peter (1. Pet 3,14). 

Hvordan kan kristne mennesker bli upopulære? Vi kan lære litt av historien om Josef fra Arimatea. I et avgjørende øyeblikk la han fra seg privilegiene sine og gjorde seg til ett med den korsfestede Kristus. Evangeliene er ikke rike på detaljer når det gjelder dette, men mye tyder på at Josef selv var en av tilskuerne da det hendte noe avgjørende viktig på Golgata. Jo mer vi tenker på hva Josef gjorde like etter at Jesus var død, dess mer blir vi overbevist om at det virkelig kostet noe, det han tok initiativet til. 

Et skjult påskeevangelium

Profeten Jesajas 53 kapittel er som et skjult påskeevangelium. Der er en høyst livaktig profeti om den lidende tjeneren Messias. For ortodokse jøder er dette avsnittet i Bibelen fremdeles ikke så lett å takle. Var Josef bevisst på at disse ordene handlet om Jesus? 

«Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53,3-5). 

Josef fra Arimatea hadde nok koblet denne profetien til Jesus, og som en av de første jødene i høy stilling var han «gjenfødt … til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1. Pet 1,3). 

Josef måtte regne med å bli uglesett og avvist ut fra flere fakta. 

Josef fra Arimatea ble upopulær ut fra en nasjonalistisk tankegang. Josef «tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og ba om Jesu legeme» (Mark 15,43). Noen har antydet at Josef gjorde dette fordi han var i slekt med Jesus. Men det trengtes mer enn familiebånd for å overvinne den innbakte jødiske mistilliten til en romersk landshøvding. Pilatus var representanten for okkupasjonsmakten, og han var dessuten full av forakt overfor jødiske religiøse skikker. Jødene var utpreget nasjonalistiske på denne tiden, og ethvert medlem av Det høye råd som tok opp private og personlige forhandlinger med Pilatus, ville bli møtt med stor kulde. 

Kristne må søke å være mer enn nasjonalistiske. Vi må ikke tenke nordmann først og kristen etterpå. Vi har et annet fedreland. Vi skal selvsagt hedre nasjonen vår og være lojale mot myndighetene. Men Jesus selv viste oss noe viktig da han sa at «mitt rike er ikke av denne verden». Vi skal ikke søke fred for enhver pris, men rettferdighet for enhver pris. Og det kan innebære vilje til å påpeke korrupsjon og urettferdighet i vårt eget samfunn. 

Josef fra Arimatea risikerte å bli sosialt utstøtt. Han «spurte … Pilatus om å få ta ned Jesu legeme» (Joh 19,38). Dette innebar trøbbel på to plan for Josef, både menneskelig og religiøst. I gammel tid var det slik at de som hadde noe å gjøre med en domfelt person, ble ansett som medskyldige i det gale som var gjort. Derfor var det så mistenkelig at Jesus var venn med tollere og syndere. Bare det at Josef ba om å få overta Jesu legeme, ville føre til at Josef ble utstøtt fra Det høye råd. 

Mange kan si: «Jeg bryr meg ikke om hva andre tenker og sier.» Men det er ofte ikke sant. Vi er sosiale vesener. Møter andre oss med en kald skulder, er det helt naturlig at det går inn på oss. 

«Pilatus ga ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned,» forteller Johannes. Det gjør inntrykk å lese dette. Så snart Josef har fått sin tillatelse, gikk han personlig tilbake til Golgata, og midt i menneskemengder preget av store spenninger, både politisk og religiøst, ledet han den oppgaven som nå måtte gjøres. Dette var svært modig gjort. 

Når folk opptrer i flokk, kan de verste sidene ved den menneskelige naturen tre fram. Personer som vanligvis er stille og fargeløse, kan komme til å la seg rive med i en horde og begå noe som de aldri ville tenke på å gjøre som enkeltmennesker. Når følelsene blir vakt, kan et enkelt ord eller signal tenne gnisten og skape voldelig opptreden i en masse. 

En gang var kirke og kristendom respektert. Nå blir den så vidt tolerert. Denne toleransen springer ut av likegyldighet. Men forholdene kan snu seg like fort som vinden. Hvis et sant kristent vitnesbyrd irriterer den felles offentlige mening, kan et smil preget av toleranse fort forvandle seg til en snerring av fiendskap. Og da kan hordementaliteten bli voldelig. 

Josef fra Arimatea risikerte religiøs avvisning. «De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær sammen med den velluktende salven, som skikk er hos jødene når noen begraves» (Joh 19,40). 

Jødene hadde faste regler i forbindelse med død og begravelse. Den som rørte ved en død, ble regnet som uren i sju dager (4. Mos 19,11). 

At Josef tok på seg oppgaven som begravelsesmann rett før selve påskehøytiden, og til og med for en som var dømt for gudsbespottelse, må for ortodokse troende ha blitt sett på som det mest utenkelige av alt. 

Josef var gjennom livet sitt blitt fanget i et system der det å holde seg til lover og regler på en ytre måte var svært viktig. Hvis du forkastet tradisjonene, var du ille ute. Det visste han. 

Slik er forbannelsen i mange religioner og kristne grupper også i dag. Hvis man gjør det slik, er man katolsk. Hvis man ikke gjør det og det, så er man protestant. Hvis en sier det på den måten, er man liberal. Den som uttrykker seg slik, er fundamentalist. Slik blir vi puttet i båser. I andre religioner kan presset være enda sterkere. 

Men Josef fra Arimatea brøt med forventningene. Han var satt fri av Jesus selv. Er vi like frie? Kan det være en grunn til motsetninger mellom unge og eldre – at vi omgir oss med for mange menneskeskapte bud? 

Guds menighet må forsvare sunn lære og liv. Men det må handle om Kristi lære og Bibelens lære. Vi skal være sannheten tro i kjærlighet. 

Begge deler må med. Kjærligheten blir for myk om den ikke styrkes av sannheten. Sannheten blir for hard hvis den ikke mykes opp av kjærligheten. 

«Josef tok da legemet og … og la det i sin nye grav» (Matt 27,59-60). Var Josef helt klar over hva han gjorde? Jesus døde som en kriminell av verste slag. Korsfestede mennesker ble vanligvis ikke begravd på en verdig måte, tvert imot fortært av rovdyr og rovfugler. Men Josef, sammen med Nikodemus, ga Jesus en begravelse nesten som en konge! Hvor stor var sannsynligheten for at nettopp det hendte? Statistisk sett ikke så mange promillene, vil jeg tro. Men det som skjedde, var faktisk forutsagt i profetien: «De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort» (Jes 53,9). 

Jesus er helt forskjellig fra alle store mennesker. Josef fra Arimatea ble en mann som viste til fulle at Jesus er annerledes. Josef bidro til at ytterligere en profeti om Jesus ble oppfylt. 

En student sa en gang at hva Mozart var for musikken og Einstein for vitenskapen, det ble Jesus for religionen. Rett og slett et geni. 

Men dette er helt feil. Verken Mozart eller Einstein er forutsagt i gamle skrifter. Alle profetiene om Jesus – det er minst 70-80 av dem – ble oppfylt i forbindelse med hans fødsel, hans liv og hans død. 

Jesus lar oss ikke være nøytrale i forhold til ham.

C.S. Lewis har skrevet: «Jeg vil prøve å hindre enhver i å si det tåpelige som mange sier om Jesus: «Jeg er villig til å godta Jesus som en stor morallærer, men jeg kan ikke godta at han var Gud.» Det er dette man ikke må si. En mann som var bare et menneske og sa slike ting som Jesus sa, kunne ikke vært en stor morallærer. Han ville enten være en gal mann – på linje med en som sier at han er et kokt egg – eller så ville han vært djevelen selv. Her må du velge. Enten var eller er denne mannen Guds Sønn, eller så er han en galning eller noe verre … Du kan stenge ham inne som en idiot. Du kan spytte på ham som en demon. Eller du kan falle for hans føtter og kalle ham Herre og Gud. Men la oss ikke komme opp med noen vennlige sprøyt om at han bare var «en stor morallærer». Han har ikke gitt oss den valgmuligheten. For det satset han aldri på å være.» 

OPL190