Formidle den gode nyheten

Hvordan ville du ta fatt på en slik utfordring? Kanskje du ville lage et lite foredrag om betydningen av kristen tro og verdier. Eller gå i gang med å fortelle om hvordan du selv opplever troen. Eller rapportere passe selvironisk om innsatsen med å nøste opp og finne poenger i dagens bibeltekst, et slags kåseri om veien frem til en preken.
 
Ting kan gjøres forskjellig. Men teksten jeg nå skal lese, handler om at preken og forkynnelse først og fremst er å formidle en god nyhet. 
 
Rom 10,13–17:
«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 
 
Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!
 
Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?
 
Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.»

Herolden

Se for deg budbæreren, herolden eller utroperen som i gammel tid red inn på torget for å fortelle siste nytt fra hovedstaden: «Kongen vår har seiret. Krigen er slutt. Nå er det fred.»
 
En forkynner er ifølge dette ordet satt til å ha en slik rolle. Han skal formidle de gode nyhetene om Jesus. Disse nyhetene er mange, de er viktige, og de er ikke så kjent som folk tror.
 
Den egentlige nyheten er at «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Bibelen har ikke noe ord for person. ’Herrens navn’ betyr Herren som person. Dermed sier ordet: Hver den som kaller opp Jesus, vender seg til ham, den blir frelst, berget inn i Guds rike. Det kreves ikke mer enn å ta kontakt med Jesus. Adgang til et evig liv er gitt av en frelser som er kommet fra Gud, og som er lydhør overfor dem som henvender seg til ham.
 
Når det er så lite krevende, så er det et glederikt budskap. I mange land sliter folk under krevende religiøse opplegg, der en intens egeninnsats ligger til grunn for å mekke sammen frelsen. De gode nyhetene om Jesus, rett forstått og grepet, innebærer da en frigjøring – på alle måter.
 
Supert om noen følger kallet

Da må noen sendes for å bringe det ut. Det er rett og slett supert om noen følger kallet til å være budbærere.
 
«Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» står det i vers 15. Den hebraiske uttrykksmåten vil ikke fremheve vakre føtter, men tar føttene som symbol på det de brukes til – å gå. Den norske kirkebibelen omskriver det litt, kutter ut leddet med å bringe fred, gjør det til et lydbilde, og gjengir: «Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap!» Skulle jeg våge meg på en ytterligere parafrasering, kunne jeg si: «Så fantastisk at noen går ut med fredsbudskapet, evangeliet!»
 
Tallrike forsamlinger og foreninger ble til fordi noen ville ta oppgaven med å forkynne på alvor. For 117 år siden ble noen ildsjeler enige om å danne en sammenslutning med det formål å sende ut misjonærer og emissærer. Kinamisjonsforbundet, senere Misjonssambandet, kom i gang fordi noen så et oppdrag og en plikt. 

Andre lag tjener på samme måte. De som har et personlig kall og forsamlingens kall til å reise ut som herolder for det Guds rike som kommer, må få all mulig støtte og hjelp. Slik tenkte de før. Den tankegangen trenger vi å fornye blant oss. Noen må sendes og få sitt underhold av oss!
 
Et retorisk lenkeoppsett

Akkurat når det gjelder dette, har teksten vi leste, et sjarmerende, retorisk lenkeoppsett, der det ene leddet griper det andre i halen. «Hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?»
 
Leser vi leddene i motsatt rekkefølge i forhold til bibelteksten, blir det slik:

• Noen må sendes ut for å forkynne.
• Hvis ikke noen forkynner, kan ikke folk høre.
• Hvis ikke folk får høre, kommer de ikke til tro.
• Hvis de ikke tror, har de ingen å kalle på.
• Hvis de ikke kaller på Jesus, kan de ikke bli frelst.
 
Dermed ser vi hvor stort og viktig det er at noen forkynner. 
 
Men hva er da forkynnelse? 

Jeg begynte med en utfordring, at du så deg selv i rollen som forkynner. Hvordan ville du gjort det? Også i dette må vi lære av Den Hellige Skrift. Og da oppdager vi at det brukes flere bilder av forkynneren.
 
Jeg har allerede nevnt en herold, budbærer, utroper. Hva kan en si om ham? Han tolker ikke, han refererer ikke, han diskuterer ikke, han proklamerer. På Bibelens tid svirret det av rykter om alt mulig. Budbringer-forkynneren skulle bære frem det eksakte, det nøyaktige, det pålitelige. Han har fått et budskap fra oppdragsgiveren, jobben er å bringe det videre i en presis form.
 
Dette bildet peker på hvor galt det blir om jeg bare bringer frem mitt eget, mine private tanker og konklusjoner. Ekstra galt blir det om jeg ikke berører det budskapet som er nytt for tilhøreren, det som er duggfriskt fra himmelen.
 
Sendebud

Et annet bilde er forkynneren som sendebud, apostel. Vi kan like gjerne snakke om en stedfortreder, en legat, en ambassadør. Han er noe mer enn en utroper. Han er en representant for sitt rike. En ambassadør for et land har høy status og stor tillit. Men den kan han miste om han representerer på en dårlig måte. Du er ikke en mekanisk høyttaler. Paulus forklarer rollen slik: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2. Kor 5,20).
 
Lærer

Et tredje bilde av forkynneren er at han er en lærer, underviser. Paulus skriver at ved evangeliet «er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger» (2. Tim 1,11). Jesus oppfordret disiplene i misjonsbefalingen at de skulle «lære dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,20). Undervisende forkynnelse trengs i dag. Den gode læreren kommer ikke bare med sine personlige innfall, men holder seg til pensum og til sannheten. 

I praksis vil læreren forklare, gjøre levende og anvende stoffet så det blir forstått og husket. Og da legger han vekt på å belyse de kristne ordene. Som Paulus sier: «Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord» (1. Kor 2,13).
 
Hyrde

Et fjerde bilde er hyrden. Jesus sier at han er den gode hyrden. Selv virkeliggjorde han den rollen profeten Jesaja beskriver i en profeti: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem. De får som har lam, skal han lede» (Jes 40,11). Dette kallet formidlet han videre til Peter: «Fø mine lam … vokt mine får!» (Joh 21,15–16). 

En god hyrde viser omsorg, gir mat, vokter fra farer, kjenner sine og legger vekt på å øve sjelesorg, også når han forkynner. Heldigvis har vi også slike varmhjertede hyrdeforkynnere blant oss.
 
Vitne

Et femte bilde er vitnet. Jesus Kristus er selv «det troverdige vitne» (Åp 1,5). I retningslinjene for norske domstoler heter det at «du blir innkalt til å vitne fordi du formodes å ha kjennskap til noe som kan være viktig og derfor ha stor betydning … En vitneforklaring kan være avgjørende for utfallet av en sak. Vitner har derfor plikt til å snakke sant.»
 
Jesus sa til Paulus da han ble omvendt: «Derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil åpenbare for deg» (Apg 26,16). Som kristen kan jeg blant annet fortelle om hvilket inntrykk ord fra Bibelen har gjort på meg. 

Paulus selv brukte mange begreper om hvordan han snakket med den unge forsamlingen i Tessalonika: «Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, og oppmuntret og vitnet» (1. Tess 2,11). Vitnesbyrdets hjerteslag er det apostlene uttalte da de ble truet til å tie stille: «Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt» (Apg 4,20).
 
Stor spennvidde

Det er en stor spennvidde i bildene av forkynneren. Men i alle fall: Troen skapes av forkynnelsen av evangeliet. Evangeliet betyr de gode nyhetene. Det er en fortelling om viktige ting i fortiden som er levende og relevant for nåtiden. For alle mennesker, til alle tider, på alle steder gjelder: Hver den som kaller på Jesus, skal bli frelst.
 
Ut fra disse fem bildene kan jeg si litt om hva forkynnelse ikke er. Det er ikke et debattinnlegg der jeg skal søke å vinne med logiske argumenter. Jeg bringer frem Guds tale. Det er ikke en reportasje der jeg bare forteller om kristent arbeid eller aktiviteter. Det er ikke en personlig meningsytring. Forkynnelsen er ikke avhengig av dagsformen min. 
 
Ikke forkynne oss selv

Jeg kan vitne om nederlag og seire i Kristus. Men Paulus sier noe viktig: «Vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld» (2. Kor 4,5). Vi er bare tjenere for et ord, i Jesu navn. I vår selvdyrkende tid er det lett å bli fiksert på mitt ego, og bruke ordet jeg mange flere ganger enn ordet Jesus. Men det er en fristelse og en avvei.
 
Du kan slippe å være smart. Du trenger ikke være kreativ hele tiden. Du skal først og fremst være tro mot den sannheten som er overlevert. 
 
Nå kan du si: Jeg synes ikke det er så aktuelt for meg, det du sier. For jeg er ingen forkynner eller misjonær, og har ikke tenkt å bli det heller. Nei vel. Men alle i Guds menighet er bedt om å prøve åndene, å vurdere forkynnelsen, å støtte og hjelpe forkynnerne, ja, kanskje gi dem råd, om de er åpne for det. 
 
Si noe i forsamlingen

Så kan det hende du blir bedt om å si noe i forsamlingen, komme med et vitnesbyrd eller skrive en andakt. Jeg har stor respekt for at vi kan være oss selv og gjøre det på forskjellige måter. Gud vitner gjennom deg på en helt annen måte enn han vitner gjennom meg. Vi har begrenset forståelse, vi som lytter. Vi er ikke så flinke til å høre, ta imot og huske. Om vi får brakt videre ett poeng, ett bibelord, én sannhet, så er det kanskje det som skulle frem der og da.
 
Du kan gjerne fortelle en historie. Jesus elsket fortellinger og lignelser. Du kan lese et dikt eller synge en sang. Poenget er å bringe noe som løfter blikket mot det evige, noe som trekker Guds evige ord og sinnelag inn i vår verden. 
 
Det er troens ord som vi forkynner. Det er ordet som skaper troen. Derfor er ordet et nådemiddel. Så kan du enkelt få si: «Dette ordet har talt til mitt hjerte. Dette budskapet gir jeg videre til deg som en gave.» 
 
Tjene Gud ved å tro hans ord

Skap gjerne en samtalestemning. Snakk ikke ovenfra og ned. Du er en tjener for ordet og for ditt medmenneske. Du har ikke grepet alt. Men vis respekt for ordet. Kanskje det er vel så viktig som mye annet. Paulus sa at han «tjener … våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene» (Apg 24,14). Han tjente Gud ved å tro på alt i Guds ord.
 
Vær ærlig og sårbar, ydmyk og ufullkommen. Vær trygg på deg selv, du trenger ikke kopiere andre. Forkynnelse er Guds sannhet formidlet gjennom en personlighet. Din personlighet er en gave gitt deg av Gud. Vis at du har noe på hjertet. La tilhøreren få følelsen av at dette brenner du for.
 
Kontrollspørsmål

Du kan spørre deg selv: 
– Får jeg hjertekontakt? 
– Trøster og oppmuntrer jeg? 
– Er det vel fundert, det jeg sier? 
– Er det i samsvar med Ordet? 
– Evangelisk? Lovisk?
 
Vær forberedt på motstand, også fra uventet hold. Paulus sa: «Ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?» Men ikke gi opp. Skjer det noe, så er det ved Den Hellige Ånd.
 
En glede å forkynne

Paulus sa om tjenesten sin: «Min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis» (1. Kor 2,4). Og gleden ved å forkynne omtalte han slik: «Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom» (Ef 3,8).
 
Flere må få høre om denne uransakelige rikdommen. Noen må sende. Noen må gå. Noen må forkynne, så noen får høre. Gud gir frukt i sin tid.

OPL088