Stor er Hans trofasthet

 For eksempel Jesaja 25, vers 1: «Herre, du er min Gud. Jeg vil opphøye deg, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk. Dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet.» Her er nevnt to av Guds egenskaper, eller hans råd, hans tanker, som vi har grunn til å prise ham for: Hans sannhet og trofasthet. I dette rager han milevidt over oss mennesker. Et blikk i retning av ham forandrer oss.

Han som var slått ut

Jeg leste historien om en mann som opplevde det som dessverre ikke er uvanlig i dag, at kona dro fra ham. Han ble helt slått ut og gikk inn i en depresjon. Han mistet troen på seg selv, troen på andre mennesker og troen på Gud. Han fant ingen glede i å leve. 

En regntung morgen dro han til et lite spisested for å få seg frokost. Greg Anderson forteller historien om denne mannen som satt der ensom, så omkring seg og la merke til at ingen snakket med noen andre. Han bare krøkte seg over bordet og rørte i kaffen.
 
Men ved et bord ved vinduet satt en ung mor og en liten pike. De hadde nettopp fått servert maten da jenta brøt den tunge tausheten ved nærmest å rope ut: 

«Mamma, hvorfor kan vi ikke be for maten her?» 

Serveringsdamen som nettopp hadde kommet med frokosten, snudde seg og sa: «Jo, det er lov å be her.» 

Dermed vendte jenta seg mot alle de tause menneskene og sa: «Bøy hodet!» 

Overraskende nok: Én etter én av gjestene bøyde hodet. Så foldet jenta hendene og sa: 

«God is great, 
God is good, 
and we thank him 
for our food. 
Amen.» 

Den bønnen gjorde hele atmosfæren ny. Folk begynte å prate med hverandre. Serveringsdamen sa: «Dette skulle vi gjort hver morgen.»
 
Og den sviktede ektemannen sa senere: «Hele tankegangen min forvandlet seg der og da. Jenta ga meg et nytt perspektiv. Jeg begynte å takke Gud for alt jeg tross alt hadde, og ikke bli så opptatt av det jeg manglet. Jeg ble rett og slett takknemlig.»
 
Peker ut over oss selv

«Stor er Hans trofasthet.» Det første og viktige ved den setningen er at den peker ut over oss selv, forkynner om Gud og oppmuntrer oss til takknemlighet. Den får oss til å løfte blikket. Når jeg bekjenner: Stor er Hans trofasthet, sier jeg at Herren er Gud. 

Jeg stadfester det første bud, som lyder: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Og det er et av de ti bud som vi krenker aller mest i dag, ivrige som vi er til å dyrke all slags guder, og ikke minst den krevende og slitsomme guden som heter: Meg selv.
 
Bibelen forteller om kong Nebukadnesar, som en dag gikk omkring på taket av det kongelige slott i Babel. Da sa han: «Er ikke dette det store Babel, som jeg med min veldige makt har bygd til kongesete, til ære for min herlighet! Før kongen ennå hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Kong Nebukadnesar! Til deg lyder nå disse ord: Riket er tatt fra deg!» (Dan 4,29–31). 

Kongen var troløs, hovmodig, stolt, arrogant, uten ydmykhet for Den høyeste Gud. Nebukadnesar fikk smake det onde ved gudsforakten, og han ble ydmyket. 
 
Da vendte han faktisk om. Han bøyde seg i respekt og så opp mot Gud. Selv skrev han: «Men da tiden var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne til himmelen, og min forstand vendte tilbake. Jeg lovet Den Høyeste, og priste og æret ham som lever i evighet. Hans herredømme er et evig herredømme, og hans rike varer fra slekt til slekt. Alle som bor på jorden er for ingen ting å regne. Han gjør som han vil med himmelens hær og med dem som bor på jorden. Ingen kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du? … Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå himmelens konge, for alle hans gjerninger er sannhet og hans stier er rettferdighet. Og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke» (Dan 4,34–37).
 
Holde det første bud - uansett

Da de første kristne ble forfulgt, var det fordi de ville overholde det første bud – uansett. De ville ikke slutte med å prise, opphøye og ære himmelens konge. Jo, de viste respekt for myndighetene, men de ville ikke adlyde mektige mennesker når de forlangte at Gud skulle settes til side.
 
Det kan komme nye forfølgelsestider over kristenheten. Europarådets parlamentariske forsamling har vedtatt at kreasjonistiske ideer er en fare for demokratiet og kan utgjøre en trussel mot menneskerettighetene. To norske politikere stemte for, en imot. Med andre ord: Det er galt og skadelig å antyde den tanke å gi Gud æren for det han har skapt. Det vil undergrave troen på naturvitenskapen, og en må holde slike tanker utenfor undervisningssystemet. 
 
Men den vitenskapen som heter statistikk, sier det er umulig at tilfeldighetene alene har frembrakt de ufattelige og geniale variasjonene i naturen. Tre av barnebarna mine har vært i Bronx Zoo i New York og sett en okapi – et sjeldent dyr som minner om både sebra og giraff. Den har så lang tunge, 30 centimeter, at den kan slikke seg selv i øret. Bare Gud kan ha funnet på noe så morsomt!
 
Den geniale forskeren Stephen Hawking sier at den eneste form for liv mennesket har skapt, er datavirus. Om datavirus kan det sies bare én ting: Det er ødeleggende. Hawking ble alvorlig syk 21 år gammel og fikk høre at han kom til å leve bare to til tre år. Nå i 2007 er han 65 år gammel og er en av verdens mest berømte vitenskapsmenn. Han er ingen kristen, men det han er og sier, vitner om Guds storhet.
 
Gud er større enn mennesker. Stor er Hans trofasthet. 
 
Den som ydmyker seg

Jeg siterte fra Daniels bok og fortsetter med det. Gud sa: «Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet» (Dan 10,12). 

Når et menneske ydmyker seg og ber om forstand, da hører han oss fra første dag, fra første øyeblikk. På grunn av slike bønnens ord kommer han til oss. Slik er Guds trofasthet.
 
Det er menneskets storhet at det kan forandre seg. Det er menneskets svakhet at det forandrer seg hele tiden, alt ettersom vinden blåser. Men det er Guds storhet at han ikke kan forandre seg. Bibelen sier: «Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv» (2. Tim 2,13).
 
Dette er en avgjørende viktig kvalitet ved Gud, sies det i Salme 100, vers 5: «For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt.»
 
Herrens miskunn

Da byen Jerusalem ble ødelagt i år 586 før Kristus, skrev profeten Jeremia en hel sorgbok, Klagesangene, som består av fem kunstferdig utformede kapitler. Et lys blir desto mer storslått når alt omkring er mørkt. Derfor skinner ordene fra Klagesangene 3,22–24 som en frembrytende soloppgang etter en mørk natt: 

«Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.» 

Stor er hans trofasthet – den favner om hver eneste ny dag vi får av Guds hånd.
 
En stakkar hadde ligget til sengs i mange år, aldeles vissen i musklene. Fire venner bestemte seg: Vi bærer ham til Jesus. Det var så mye folk der at de slapp ikke til. Men de lot seg ikke stanse. De lagde hull i taket på huset der Jesus var, og firte vennen ned foran Mesteren. 

Deres tro på Gud og trofasthet mot en venn ga resultater, for Markus skriver: «Og han stod opp, tok straks sengen og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.» (Mark 2,12).
 
En så stor og god trofasthet har vi aldri sett. Stor er Hans trofasthet. Derfor er det viktig at vi priser Gud, gjennom massemediene og der vi slipper til.
 
Stenge ute vitnesbyrdet

Noen vil stenge ute vitnesbyrdet. Noen vil tie oss i hjel, marginalisere oss, le oss ut. Så kan det hende vi tier. Men så kan et lite barn si: 

«God is great, 
God is good, 
and we thank him 
for our food.» 

I en avgjørende, gudløs tid fikk dronning Ester denne beskjeden fra sin gudfryktige onkel Mordekai: «Om du tier stille i denne tid, så vil det nok komme utfrielse og redning … fra et annet sted … hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?» (Est 4,14).
 
Apostelen Paulus var bekymret for de kristne i Korint og skrev: «Jeg frykter for at … deres tanker bli[r] fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus» (2 Kor 11,3). For en tid som denne kaller Herren oss til å holde fast ved den enkle og rene troskap mot Kristus.
 
Troskap som eikenøtta

Gud er trofast. La oss vise ham troskap. Og la oss være trofaste i det kallet han har ført oss inn i. En av troens veiledere skrev: «Kan du ikke gjøre det største, så gjør det minste med troskap» (Johann Caspar Lavater). 

Eller som det heter i et ordtak: «En stor eik er bare en liten nøtt som trofast holdt seg der den skulle være.» 

Eikenøtten var et frø, lå på sin plass til den var oppbrukt, og da var den blitt til et beundringsverdig og nyttig eiketre.
 
Gud er trofast. Lær av hans overveldende troskap. Bruk dine gaver med trofasthet, så blir gavene forstørret. Praktisér det du vet, så skal du få desto større viten og visdom. «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld!» (Sal 115,1).
 
Tro og trofasthet

Jeg har talt om tro og trofasthet. Tro er det sinn som vender seg ydmykt til Gud. Trofasthet er det sinnelag som vender seg mot kall og tjeneste for mennesker. I en av sine prekener kobler Martin Luther disse to tingene sammen, idet han sier: «Der hvor trofasthet og tro hører opp, vil også et ordnet styre få en ende.» Med andre ord: Troen og trofastheten er som salt i et samfunn. Tro på Gud i all ydmykhet, tjeneste mot medmenneskene i all trofasthet – det er selve meningen med livet.
 
Jeg avslutter med bønnen av salmedikteren Paul Gerhardt: 

Hjelp meg så min troskap varer! 
Krist, for deg 
Lever jeg, 
Og til deg jeg farer. 
Når en gang all tid får ende, 
Alt blir nytt, 
Fullt og fritt 
Skal jeg deg få kjenne 
(Salmeboken nr. 39, vers 6).

OPL081