Da Jesus tok seg tid
– Hvordan har livet fart frem med deg? spør jeg.
Hun tenker seg litt om, ser på meg om jeg virkelig har tid og lyst til å høre, og svarer: – Jeg var syk i tolv år. Blødningene fra underlivet stanset aldri opp.
– Det var lang tid, svarer jeg. – Hvordan ble du frisk?
– En fryktelig historie. Jeg sleit mye. Markus, en disippel av Peter, har fortalt nøyaktig hva som hendte (Markus 5,25–34). «Der var også en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde lidt meget under mange leger,» forteller han.
De som leser mellom linjene, aner at jeg var utsatt for mange kvakksalvere. Det handlet om doktorer som ikke helbredet meg, men som bare utnyttet meg. «Alt det hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet, det var heller blitt verre med henne,» forteller Markus (v. 26).
Tolv år med klinikkbesøk. Behandlinger. Urter. Bønneseanser. Trylleformler.
Så ble det skikkelig trist at jeg mistet vennene. De var nok engstelige for å bli smittet, for jeg hadde ingen vanlig sykdom. Jeg gikk etter hvert tom for både legehjelp, penger, venner og håp. Jeg var uren ifølge Moseloven. Ingen hadde lov til å nærme seg meg. Jeg måtte bo på et hemmelig sted.
Jeg hadde en gang en ektemann. Han prøvde å stå sammen med meg. Han fulgte meg til leger og håndspåleggere. Men så ble han på en måte utbrent. For jeg var jo trett hele tiden. Jeg var kvalm og blek. Han gikk lei av meg.
Jeg fikk med meg noen klesplagg og noen penger, det var alt. Så ble døren stengt. Det var nok tyngst for ham at han aldri kunne komme nær meg, fordi jeg var uren. Det er vel i grunnen ikke så rart at han ikke orket å bruke mer penger på leger. Han så jo at jeg ble bare verre og verre.
Derfor hadde jeg ingenting. Ikke penger. Ikke noe hjem. Ikke helse. Drømmene var rast sammen. Troen var punktert. Ikke var jeg velkommen i synagogen. Uønsket i bygda. I tolv år hadde jeg lidd.
Kvinnen stanser med å fortelle, for hun ser at jeg leser fra det Markus forteller om at Jesus kom til bygda. Det var godt nytt for kvinnen. «Hun hadde hørt om Jesus,» forteller Markus (v. 27).
Alle samfunn har en ryktebørs, spesielt blant de syke. Ryktet gikk blant de spedalske og dem som var satt til side: Jesus kan helbrede.
Og Jesus kommer. Lederen for synagogen har invitert ham. Datteren hans er dødssyk. Derfor vandrer Jesus til denne bygda.
Merkelig nok – her er lederen og kvinnen i samme båt. De trenger hjelp begge to. Han er mektig. Hun maktesløs. Han spør folk etter. Hun er uten betydning. Han har en høy posisjon. Hun en lav. Men datteren hans holder på å dø.
Tragedier rammer på tvers av sosiale skillelinjer. Derfor befinner de seg på samme stien i landsbyen og på samme siden i Bibelen, synagogeforstanderen og den urene kvinnen.
Kvinnen fortsetter å fortelle:
– Det var tjukt av folk, og de dyttet, men jeg var desperat. Det var som et folkeoppløp. Han vandret rolig frem. Men folk brautet seg frem for å se og følge med på hva som skjedde. Jeg både kravlet og snublet.
Folk forbannet meg da de merket den vonde lukten fra meg. – Uren! ropte de. De skumpet til meg, men jeg var vant til å bli tråkket på og skjent på. Jeg var bare blitt mer og mer desperat. Kunne jeg ikke bli helbredet? Blodet ville jo ikke holde seg inni kroppen min!
– Hvordan hadde du fått vite om Jesus?
– Det går mange rykter i landet vårt. Og særlig vi som er syke, er raske til å fange det opp, hvis noen forteller om noen som kan helbrede, svarer hun, og fortsetter fortellingen:
– Jeg fulgte etter Jesus på avstand, løp forbi i en ring utenom og gjemte meg bak en mann med brede skuldre. Da mengden kom, tenkte jeg akkurat det Markus har fortalt: «Kan jeg få røre, om så bare ved hans klær, så blir jeg frisk» (v. 28).
I rette øyeblikk smatt jeg inn i mengden. Knær traff meg i siden. «Kom deg vekk!» ropte noen. Jeg brydde meg ikke og stanset ikke. Tolv år på gaten hadde gjort meg tøff.
Da hadde jeg Jesu kappe i sikte. Fire dusker på blå snorer. De symboliserer hellighet på jødiske mannsdrakter. Det var år og dag siden jeg hadde rørt ved noe hellig. Jeg tok mot til meg og strekte ut hånden for å ta på dusken.
Den syke hånden min. Den trette hånden min. Hånden som ektemannen ikke lenger ville holde i, og som familien ikke lenger hadde behov for.
Jeg rørte ved Jesu kappe, og Markus er en pålitelig reporter: «Da stanset blødningen med en gang, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage» (v. 29).
Liv strømte inn. Bleke kinn ble lyserøde. Overfladisk pusting ble dyp pusting.
– Ja, hvordan opplevde du det?
– Det var som en elv av nåde fløt inn i meg. En kraft fylte meg.
– Og Jesus?
– Jesus følte at en kraft forlot ham. «Straks merket Jesus på seg selv at en kraft gikk ut fra ham. Han vendte seg om i folkemengden og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær?» forteller Markus (v. 30).
– Når jeg tenker på det i ettertid, er jeg overrasket over at Jesus ikke skjønte med en gang hva som hadde foregått. Han spurte: «Hvem var det som rørte ved mine klær?»
Disiplene syntes tydelig det var et merkelig spørsmål. «Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg? Og han så seg omkring for å få øye på henne som hadde gjort dette» (v. 31–32).
Jeg var virkelig redd. Hva kunne jeg vente meg? Var Jesus sint? Han kunne ha skjelt meg ut og hengt meg ut foran alle. Jeg hadde jo tross alt krenket lov og anstendighet ved å røre ved en jødisk mann, jeg som var uren.
Men jeg følte faktisk det var den siste sjansen jeg hadde. Jeg hadde søkt hjelp hos dusinvis andre før jeg søkte ham. Hva ville folket gjøre? Hvordan ville lederen for synagogen reagere? Han var rettskaffen. Jeg var uren. Det virket vel som om jeg på en uhøflig måte kastet meg over landsbyens gjest.
Men samme hva folk sa – jeg var helbredet. «Men kvinnen, som visste hva som var skjedd med henne, kom redd og skjelvende fram. Hun falt ned for ham og fortalte ham hele sannheten» (v. 33). «Hele historien,» står det i en oversettelse.
– Hele historien? Hele sannheten? spør jeg. – Det måtte ha tatt tid?
– Ja, faktisk hele historien, svarer hun.
Jeg prøver å se for meg hva som hendte. Alle måtte vente mens Jesus lyttet. Det ble en omfattende fortelling om blødninger, leger og kvakksalvere, om utestengning og trakassering, tvil, desperasjon og fattigdom. Noen mannfolk syns ikke det er så interessant å høre om kvinneplager. Jesus var ikke slik.
En synagogeforstander sto og trippet. En ung pike holdt på å dø. Folk presset på, disiplene stilte spørsmål. Men Jesus bare sto stille og tålmodig og hørte på hele historien, hele sannheten om en lidende kvinnes liv.
Han var ikke nødt til det. Helbredelsen ville ha vært mer enn nok. Men ikke nok for ham. Han ville høre om alt sammen.
Hun begynner å få tårer i øynene:
– Og som om han ikke allerede hadde gitt meg langt mer enn jeg hadde drømt om, så kalte han meg ’datter’! «Datter, din tro har frelst deg,» sa han. «Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!» (v. 34).
Han sa virkelig ’datter’. Disiplene hans sa at han aldri hadde brukt det ordet overfor noen andre, bare overfor meg!
Jeg sjekker i Bibelen. Det stemmer. Synagogeforstanderens datter var jo syk. Det var derfor Jesus kom til bygda. Men hun som var bortstøtt, avvist og glemt, med en tolv år lang sykdomshistorie, var en like viktig datter.
Forunderlig! For en kjærlighet!
Jeg tenker videre over historien. Gode fortellere har hjulpet meg til å se den for meg, blant andre Max Lucado.
Jeg prøver å se for meg hvor mange mennesker som har brukt opp masse penger på medisiner, som er forsmådd og bortjagd, stemplet og forbigått. De er mange rundt omkring oss.
Jeg kommer på hva en fortvilet mann sa en gang: «Det er ingen som kjennes ved meg ... Det er ikke noen som spør etter min sjel.» (Sal 142,5).
Jo, det er én som vil ha med deg å gjøre, han spør etter din sjel og vil høre – hele historien.
Jesus har vist at han hadde omsorg for en fortvilet kvinne. Han løftet henne opp. Han viste en overstrømmende velvilje, ga henne verdighet som et hvilket som helst annet menneske. Men enda større: Han helbredet, hørte på henne, kalte henne datter, satte henne inn i et barneforhold, roste hennes tro.
Ser du hvor stor og edel han er, Jesus – Frelseren?
OPL080
