Frihet og kjærlighet

Hver av dem hadde to foreldre, så dermed ganger du to med to. Hver av dem igjen hadde to foreldre, så dermed ganger du det tallet også med to. Så kan du fortsette å gange, 21 ganger. Det blir 21 generasjoner. Det bringer deg mer enn fem hundre år tilbake i tiden. Da vil du finne at mer enn to millioner slektninger har bidratt til genene dine. Hver og en av oss har hatt millioner av ukjente typer som har vendt og vridd på kromosomene våre. 

Noen var genier, noen var utskudd i verden, noen var diktere og noen var dagdrivere, noen ledere og noen ensomme, noen moralske og noen umoralske. Noen var troende og noen aktive motstandere mot Gud og Kristus.
 
Inger Hagerup setter i diktet «Slektstavle» ord på manges følelser overfor tvil og tro og de lange linjene i livet og slekten: 

Er det Satan, er det Gud
som regjerer bak min hud?
Var det en som svarte?
Uløst, uløst er det blitt
dette korte livet mitt
som jeg ikke klarte. 

Tanker om det vellykkede og det mislykkede kan føre oss til to spørsmålsstillinger: 

Hva lever jeg for, hva er meningen med livet mitt, hva vil jeg bli husket for? Klarte jeg egentlig livet? Hvem regjerte bak min hud?
 
Den andre spørsmålsstillingen er: Hvordan skal jeg forholde meg til dem som er annerledes og tenker forskjellig fra meg? Hva mener jeg om dem som jeg forakter og har lett for å dømme? Det blir spesielt vanskelig hvis den andre personen eller gruppen vil være kristne og leve etter Guds vilje. Langt ute er vi sannsynligvis i slekt!
 
Et avsnitt fra Bibelen gir retningslinjer for tanke og handling, Rom 14,1–8:
 
«Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker. Den som eter, må ikke forakte den som ikke eter. Og den som ikke eter, må ikke dømme den som eter. Gud har jo tatt seg av ham.
 
Hvem er vel du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Men han skal bli stående, for Herren er mektig til å holde ham oppe.
 
Den ene setter én dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som ikke akter på dagen, han gjør det for Herren. Den som eter, gjør det for Herren – han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud.
 
For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til.»
 
Hva lever jeg for, hva er meningen med livet mitt, hva vil jeg bli husket for?
 
Jeg vil gi deg et råd: Gjør Kristus til Herre i livet ditt. Om du er en kristen, innvi deg på nytt til ham i dag også. Du får et fattig liv om du bare lever for deg selv. La ham bestemme hva du prioriterer, hva som er viktig, hvilke valg du tar i veikryssene. De som lever for Herren, vil få varig betydning.
 
Livet for Herren innebærer i praksis å leve for andre mennesker. Dag Hammarskjöld skrev: «Livet har bare verdi gjennom sitt innhold for andre. – Mitt liv, uten verdi for andre, er verre enn døden.»
 
Det betyr at det er mindre viktig, nei, egentlig meningsløst, å leve for seg selv. Klarer vi ved Guds nåde å redusere vårt store ego og elske Herren Gud av hele vårt hjerte, og vår neste som oss selv, har vi grepet meningen med livet. Som én sa: «Hvor mye større livet ville bli for deg hvis du selv kunne ta litt mindre plass i det.»
 
Paulus sier at alt faller på plass når hovedsaken er i orden: Det er «for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham» (1. Kor 8,6).
 
Det får være som det vil med slektninger i fortid og nåtid. Hver enkelt av oss står og faller for vår egen Herre. «Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til» – ingen andre.
 
Dette hjelper oss til å få et rett perspektiv på hvordan vi skal forholde oss til dem som tenker og oppfører seg avvikende. Både i Rom 14, og i 1 Kor 8 til 10 tar Paulus opp spørsmålet: Hvordan skal vi leve med dem som ser annerledes på ting enn vi selv? 
 
I urmenigheten var det enkelte temaer som var brennbare: Kan en kristen spise kjøtt, eller bør en være vegetarianer og holde seg til grønnsaker? Og hvis en spiser kjøtt, kan en spise av det som først er ofret til hedenske avguder på et alter, og som deretter er til salgs i kjøttbutikken? Hvilke helligdager eller festdager må feires, og hvilke kan en stille seg likegyldig til? Kan en kristen ta imot betaling for å arbeide i menigheten? Kan en kristen gifte seg, eller bør en leve i sølibat, som mange munker og nonner har gjort opp gjennom historien?
 
De første kristne hadde forskjellig syn på slike spørsmål. Det var noen som sa nei, la opp til en streng linje og mente at en for sikkerhets skyld skulle avvise når en var i tvil. De restriktive ble faktisk kalt «de svake». Den andre gruppen ville bruke sin frihet som kristne, men uten å misbruke den. De ble kalt «de sterke». Det ser ut til at Paulus lett identifiserte seg med denne siste gruppen. 
 
Et hovedprinsipp for Paulus i denne striden var: De to gruppene må ikke dømme hverandre, de må ikke forakte hverandre, de må ikke stenge hverandre ute som kristne brødre og søstre. Dere har felles genmateriale i Guds store familie. Ja, sier Paulus i andre sammenhenger: Dere er én kropp, Kristi legeme, dere er lemmer på den samme organismen. Dere trenger hverandre – på tvers av forskjellige syn og holdninger i disse mindre viktige spørsmålene.
 
Det er naturligvis mulig å bryte ut av fellesskapet ved å fornekte Kristus eller forkaste ordet hans. Da hugger en seg selv av fra Kristi legeme. Det er ikke den virkeligheten som er inne i bildet her. De som er i Kristus, er ett i ham. Og de som er i Kristus, vil legge vekt på å følge budene hans. Vi kan ikke stille oss fritt til Guds klare bud.

Fra gammelt av har en snakket om adiafora, mellomting, handlinger som ikke så lett kan karakteriseres som enten gode eller onde. Ikke er de forbudt av Guds ord. Ikke er de påbudt heller. Ikke vinner vi så mye på dem, ikke taper vi så mye om vi lar være. Paulus er opptatt av at slike ting ikke må skape splittelse blant oss. Gjør dere ikke til dommere, sier han.
 
Vi kan spørre: Hva er det som gjør at vi har lyst til å forakte eller dømme andre for den tankegangen og praksisen de fører i forhold til mellomtingene?
 
Er det fordi vi er bekymret for den andre? Paulus svarer da: «Herren er mektig til å holde ham oppe.» Det gjelder fremtiden. Om fortiden sier Paulus: «Gud har jo tatt seg av ham.»
 
Hva er det som gjør at du dømmer din søster eller bror? Er det fordi du selv er usikker på hva som er rett? Hadde det vært mye enklere om alle tenkte likt? Det er en menneskelig side ved dette: Er du engstelig eller streng av natur? Er du preget av selvforakt? Fører et visst tungsinn hos deg til at du lett vil straffe både deg selv og andre? 

Sverre Therkelsen har skrevet: 
«Styr deg sjøl med litt slakkere tømmer!
Så blir du mindre hard når du dømmer.» 

Det spørs om ikke mange dømmer seg selv sterkere enn Gud noen gang vil dømme dem. 
 
Gud har faktisk gitt oss frihet i mange spørsmål. «Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn!» Med andre ord: Gjør det du har tro for. Så kan andre tenke annerledes. De svarer for Herren med sine egne liv. Alt hva du gjør, skal du gjøre for Herren, og ikke for mennesker. Gjør det som du kan takke Gud for i ettertid. Unngå alt som du kan komme til å få dårlig samvittighet for, eller rett og slett angre. 
 
Frie mennesker er ikke like. Er vi selv frie, verdsetter vi forskjellene. Like mennesker er kanskje ikke egentlig frie. Vil du ikke gi frihet til andre, kan det hende du ikke er fri selv.

Martin Luther skrev en berømt bok som han kalte «Om et kristenmenneskes frihet». Første setning i den boken lyder: «Et kristent menneske er en fri herre over alle ting og ingen underdanig. Et kristent menneske er en tjenestevillig slave av alle ting, enhver underdanig.» 
 
Dette er en presis sammenfatning av det Paulus lærer i Rom 14 og i 1 Kor. Apostelen sier: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten» (1. Kor 10,23–24).
 
Vi skal rett og slett ta hensyn til de svake, dem vi kanskje vil kalle sneversynte, de engstelige og restriktive. Ordet sier: «Se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!» (1. Kor 8,9). Det er trist hvis noen skulle snuble og falle fra troen fordi forvirringen blir for stor for dem.

«Når dere på denne måte synder mot brødrene, og sårer deres svake samvittighet, da synder dere mot Kristus» (1. Kor 8,12). Paulus tenker i denne sammenhengen ikke bare på dem han kaller de svake i en liten menighet. Forskjellige folkegrupper kan ha forskjellig syn på hva som passer seg og ikke passer seg. «Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet,» sier han (1. Kor 10,32).
 
Men her en viktig sak: De svake må ikke blåse seg opp til å bli krevende og mektige, slik at de forlanger at alle følger dem i den restriktive holdningen de har. I en forsamling kan en i noen tilfeller regne de eldre og restriktive som de svake, og de unge, frie og moderne som de sterke. Så forlanger de svake å få sin vilje igjennom. Men blir ikke det feil? For kan det ikke være at de unge er svake, fordi de er nye på veien? Kan ikke de eldre være de sterke, fordi de har en naturlig autoritet, som det er lett å bruke til å herske, og ikke til å tjene? Og er ikke noe av det viktigste ikke å dømme andre, for vi skal selv svare for sine liv, og Herren vil ta seg av oss? Det er vel slik vi nettopp leste ordet.
 
Paulus var for sin del ikke opptatt av å bruke alle de frihetene og rettighetene han hadde. Det viktigste for ham var at mennesker ble frelst og bevart i troen. «Vi har ikke gjort oss bruk av denne rett. Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium,» sa han (1. Kor 9,12). «For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig» (1. Kor 9,19). 

Paulus strakk seg langt for kjærlighetens skyld, for tjenestens skyld. Han sa: «Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det» (1. Kor 9,23). Det er som om han vil si: Jeg får desto mer del i evangeliet selv når jeg ikke skaper vansker for andre. Enten dere bruker friheten sånn eller slik, «eller hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære!» (1. Kor 10,31). «Slik prøver også jeg,» sier apostelen, «i alle ting å gjøre det beste for alle. Jeg søker ikke mitt eget gagn, men de manges, slik at de kan bli frelst» (1. Kor 10,33). 
 
Dette er den rette misjonsinnstillingen. Jeg strekker meg langt for de andre. Ja, alt gjør jeg for evangeliets skyld. Jeg har min frihet og bruker den når jeg kan. Men jeg er også villig til å legge bånd på min frihet, sette grenser for min utfoldelse, hvis jeg kan tjene noen av mine millioner av søsken som jeg har felles gener med. 
 
Ingen lever for seg selv, ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren. La oss leve for ham i frihet og kjærlighet og en ekte hjertetrang til å tjene Herren og vår neste.

OPL079