Den gode hyrden, trenger vi ham?

Nå gjør han seg selv til en dør inn til innhegningen. Sauene slipper inn til den hvileplassen som er egnet for de mørkeste timene, bare dersom gjeteren åpner for dem. 

Han bruker staven sin som en bom. Han inspiserer dem én etter én mens de passerer. Gjeteren har et horn fylt med olivenolje. Han salver hoder og bein som har fått sår av skarpe steiner eller opprivende tornekratt. 

Og merker han at en sau er særlig utmattet, har han et kar med drikkevann og noe ekstra å spise. Når alle er kommet innenfor, legger han seg for å sove i åpningen. Ingen sau går ut over ham, ingen villdyr kommer inn over ham. Han er døren.
 
Gjeter i Midtøsten

Det er en god gjeter i Midtøsten vi ser i aksjon. Han har ingen ønskejobb. Han har å gjøre med dumme, stinkende sauer hele dagen. De klynger seg så tett til ham at de hindrer bevegelsene hans. 

Gjeter ble du på den tiden hvis ingen andre jobber var å finne. En gjeter var så lite ansett at de ikke kunne være vitne i retten. Han levde i villmarka der landeveisrøverne holdt til. Hvem var sikre på at en gjeter ikke også var røver, eller at en røver kamuflerte seg som gjeter? Da snakker vi om tvilsomme gjetere, som det også fantes noen av.
 
Er det ikke dristig av Jesus å sammenligne seg selv med en slik gjeng?
 
Men nettopp det gjør Jesus. Det kan diskuteres om vi rent språklig kaller ham gjeter eller hyrde, om vi kaller oss sauer eller får. Jeg bruker begge betegnelsene, så tar vi vare på gamle ord også. Hør nå hva Jesus sier om seg selv (Joh 10,11–16):
 
Jesus om seg selv

«Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. 
 
Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene.
 
Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene.
 
Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde» 
 
Omsorg

Hvordan er den gode hyrden? Først: Han har omsorg for fårene. Det gjelder på alle plan. Gjeteren i Midtøsten viste sin omsorg ved å gjøre sitt for å forbedre beiteforholdene. Han slapp ikke bare sauene løs i terrenget. Han var oppmerksom på de skjulte farene som kunne kreve liv. Han gikk foran for å sikre gode beiteforhold. Med staven med krok på trakk han opp med røttene giftige planter og brant dem opp for å hindre at flokken skulle smake på dem. 

På samme måte pirket han med staven for å få vekk hoggormer som lå oppkveilet i tuene, og med sin kjepp drepte han dem. På en helt bokstavelig måte dekket han på den måten bord for sine sauer, mens fiendene omga dem. Den gode hyrden viste sin omsorg ved å lede til mat og vann og ved å vokte for farer. 
 
Tøff realisme

Men la oss ikke tenke for rosenrødt om dette. Her er snakk om tøff realisme. En av de gamle kristne lærerne har sagt det slik om Herrens omsorg: «Gud lar ofte sitt folk nå stranden på vrakgodset fra et sunket skip. Han tar ofte bort våre stillaser og støtter. Han gjør det ikke for at vi skal falle, men for at Han selv på den måten kan bli vår kjepp og vår stav.» (F.W. Krummacher).
 
Herren har omsorg for fårene. Han viser dette ved at han blir hos fårene. Leiekaren bare stikker av. Men den ekte hyrden bryr seg. «Ingen bryr seg om hvor mye du vet, før de vet hvor mye du bryr deg.»

Kjenner ved navn

Og så kjenner han sine ved navn. Jeg må ofte tenke på den hederskronte gamle sauebonden jeg fikk møte for mange år siden. Han sa at hvis han hadde sett en sau én gang, kunne han alltid kjenne igjen det saueansiktet. Han hadde navn på de fleste av dem. Han visste hvem den og den hadde som mor. Og han hadde hatt tusener av sauer! 

Og han siterte fra Skriften for meg om den gode gjeteren: «Du bør vite nøye hvordan sauene dine ser ut. Ha omsorg for din hjord!» (Ord 27,23). I Det nye testamente er det en hovedsak: «Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine! (2. Tim 2,19).
 
Setter livet til

Han setter livet til for fårene. Dette er det største ved Jesus til forskjell fra alle andre hyrder og gjetere. David var hyrde og vant seg mye erfaring. Han tok opp farlige kamper med både bjørn og løve for å berge sauene til faren, Isai (1. Sam 17,34–35). Men Jesus gjorde noe enda mer krevende: Han la seg ned på Guds alter som et skyldoffer.
 
I Sveits var det for mange år siden en hyrde som mistet et lite lam. Han savnet det først da han kom hjem. Straks dro han opp i fjellet igjen for å lete etter det, til tross for at han ble advart. Det så ut til å bli uvær. Lenge gikk han og lette. Endelig fant han lammet sitt. Men på hjemveien kom uværet over dem, med snø og iskald vind. Han pakket det lille lammet inn i kappen sin og prøvde å finne ly bak en stor steinblokk. Trett som hyrden var, sovnet han inn. Dagen etter fant de ham død. Han hadde frosset i hjel. Men lammet, som lå godt beskyttet under kappen til hyrden, levde. Hyrden hadde satt livet til for lammet.
 
Hyrden setter ikke livet til for sauene fordi de er så yndige, men fordi de er «villfarne». Det er godt for oss å la det synke inn i oss, Bibelens idealbilde av en åndelig og samfunnsmessig leder er en hyrde. De tre patriarkene Abraham, Isak og Jakob var gjetere. Moses var gjeter. David var gjeter. De samlet, berget og ledet folket sitt. Gjorde de det som et forbilde, hvor mye mer er ikke nettopp Jesus en slik god hyrde?
 
Hva er så vi?

Jesus skildrer tre typer der i teksten fra Johannes 10.

 – Er du og jeg en leiekar? Hvem er leiekar? En som bare passer sauer for å ha et levebrød. Ser på det som en kald plikt. Han eier ikke sauene. Han forlater dem når det dukker opp noe som er mer interessant. Han flykter når han kommer i fare. Han mangler omsorg, kjenner ikke et kall til å ta seg av de hjelpeløse.
 Hvilke holdninger har du og jeg til de aller svakeste? Napoleon skal ha sagt: «Moralen i en hær avgjøres ikke av antall seire eller tap, men gjennom måten du tar deg av de sårede og døde på.»
 
Da Jesus snakket om leiekarene, siktet han nok til fariseerne, som sviktet flokken de skulle ha tilsyn med. Beste eksempel på dette ser vi i kapitlet foran, i Joh 9, der fariseerne ikke tok seg av ham som var født blind, men tvert imot skjelte ham ut. Du kan ikke alltid si at leiekaren gjør noe galt, men han gjør heller ikke noe riktig og av hjertet.
 
Jeg spurte om du og jeg er en leiekar. Enda verre: 

– En ulv?
 
«Se, jeg sender dere som får blant ulver,» sa Jesus til disiplene sine (Matt 10,16). Da siktet han nok til vranglærerne, de falske profetene. Her står vi alle i fare. Peter kunne bli et talerør for djevelen selv. Han ba Jesus velge en lettere vei enn lidelsesveien til Jerusalem. Da sa Jesus: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til» (Matt 16,23). Vi er utsatt for å falle i det samme, for vi mangler – i likhet med Peter – sans for det som hører Gud til.
 
Paulus måtte advare de kristne lederne i Efesus mot ulvene som ville komme inn i menigheten. Han sa til dem: «Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor!» (Apg 20,28–31).
 
Er jeg en ulv? Hører jeg med blant dem som hindrer fårene å samles? Slår jeg meg sammen med dem som sår splittelse? Lever jeg i en praktisk ateisme, som om Gud overhodet ikke er til? Er jeg en som oppmuntrer, eller tar jeg motet fra menneskene med falskhet?
 
Jeg sa vi kan stå i fare for å bli leiekarer eller ulver.
 
– Hva kjennetegner så et ekte får? 

Sauen er ikke dum. Den kan være klok og kjenne igjen mennesker. Men en sau uten en trygg gjeter blir fort redd. Er den lenge uten gjeter, blir den helt vill. En sau har også lett for å tulle seg bort. Når den først har gått seg vill, har den merkelig liten evne til å finne tilbake igjen.
 
Sauen søker heller ikke redning når den er i fare. Fryser den, står den rolig helt til den fryser i hjel. Den kan la seg snø ned uten å breke etter hjelp. 
 
Sauen er også svært lite dyktig til å forsvare seg når den blir angrepet. Og den er like redd for redningsmannen som for angriperen. 
 
Er det ikke mange likhetstrekk med oss mennesker? Ikke rart at profeten Jesaja bekjente: «Vi for alle vill som får – som sauer.»
 
Hva er sauens mulighet? 

Det er å kjenne igjen den gode hyrdens røst. Den er flink med lyder. Det sies at sauer til og med kjenner igjen motorduren fra gårdstraktoren til forskjell fra andre traktorer eller motorer. Men viktigere er at den kan kjenne igjen den gode gjeteren.
 
Denne evnen må vi ta vare på: Lytte etter røsten fra Jesus. Jesu stemme lyder gjennom Bibelen, og dessuten gjennom den kristne forkynnelsen og veiledningen. Du har vel merket at denne røsten er annerledes enn andre stemmer?
 
Det gode fåret lar seg lede 

Han eller hun overlater til Hyrden å ta vare på seg. Mange kristne har historier å fortelle om hvor godt og klokt Herren ledet. Kanskje var det noe meningsløst som hendte. En omvei gjorde livsreisen tyngre. En smerte skapte tårer og bitterhet. Men så gikk årene, og du begynte å ane en sammenheng. Det var hyrden som var der. Han hadde bare ett mål: Å gi deg det aller beste på lang sikt, å føre deg frem til de evige, gode gressgangene. 
 
Det må også pekes på at den gode hyrden har får i andre flokker. Dem vil han også få med seg. For målet hans er å få «én hjord og én hyrde». Det er folkeslagene han tenker på, dem som ikke ennå har fått høre evangeliet om den gode hyrden. 

Gud har utvalgt seg 

– vi forstår ikke hvordan – noen fra alle folkegrupper og steder. De er hans, de skal være med i flokken. De må bare få høre hyrderøsten. 

Da apostelen forkynte i Korint, fikk han høre: «Frykt ikke … for jeg er med deg … og jeg har mye folk i denne byen.» Korint var langt fra noen kristelig by. Men hyrden Jesus hadde noen i denne byen. Når de fikk høre den gode hyrdens røst gjennom vitnesbyrdet og forkynnelsen om Jesus, så ville de bli med i flokken av Guds folk.
 
På samme måten har Herren Jesus mange av sitt folk i dag – i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Fremfor tronen i himmelen skal lovsangen en dag lyde fra alle slags folk. 
 
Nå går han og leter etter de bortkomne. 

Han vil gjerne at vi blir med i denne leteaksjonen. En sau kan nekte å la seg bli funnet, nekte å bli med hyrden, men den kan ikke nekte hyrden å lete! 
 
Jesus som den gode hyrden er skildret hos profeten Esekiel: «Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem … Jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land … Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren … De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke» (Esek 34,11–16).
 
Han har omsorg for deg i din hverdag, 

når du har det enkelt og greit, og når du kjenner at du bærer litt for tunge byrder: 

«Og synes du at dagens byrde 
Blir tung å bære lenger frem, 
Da kommer Han, den gode hyrde, 
Og bærer deg og byrden hjem.»
 
Hva slags forhold har du til Gud? Filosofen Platon sa: «Universets skaper er vanskelig å finne.» Og den indiske lederen Mahatma Gandhi sa: «Vil du finne Gud, må du ha like mye tålmodighet som en mann som sitter ved stranden og prøver å tømme verdenshavene ved å løfte opp dråpe for dråpe med et strå.»
 
En Gud med et hyrdehjerte

Men Jesus lar oss se Gud med et hyrdehjerte, en som leter etter den bortkomne sauen til han finner den, han er en Far åpenbart i Sønnen, skrev E. Stanley Jones. 

Og Bibelen sier: «Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje» (Heb 13,20–21).

OPL056