Gi en gave
Lovsang som gave. Sal 147

Lovsang som gave. Sal 147

I Tyskland ligger en vakker dal som heter Neandertal. Den fikk sitt navn etter at Joakim Neander stadig vandret i denne dalen.

Han var en betydningsfull salmedikter. Men Neandertal ble mer kjent for noe helt annet, nemlig oldtidsfunn som en mente passet inn i utviklingsteorien til Charles Darwin. Har du hørt om Neandertal-mannen?
 
Joakim Neander ble kjent for en av de mest sungne lovsangene fra 1600-tallet og frem til i dag: «Lovsyng vår Herre, den mektige konge, med ære.» – «Lobe den Herren, den mächtigen König der Ehren» – «Praise to the Lord, the Almighty, the king of creation». På utallige språk lyder denne salmen til ære for Gud, frelsen og skaperverket.
 
En ny mann
Joakim Neander skrev om lag 60 salmer og laget melodier til mange av dem. Fra barndommen av het han Neumann, men i samsvar med tidens mote forandret han navnet til det greske Neander, som betyr det samme: «Ny mann.» Med dette ville han si at han var blitt et nytt menneske ved å tro på Jesus Kristus. 
 
Mens Neander var lærer i Düsseldorf, likte han å spasere i en dal som elven Düssel renner gjennom, og naturen der inspirerte ham til å skrive. Han arrangerte også kristne friluftsstevner i dalen. Neandertal fikk sitt navn på begynnelsen av 1800-tallet til minne om den berømte salmedikteren Neander.
 
Da det lang tid senere ble etablert et kalksteinsbrudd i denne dalen, oppdaget de rester av et menneske som var litt annerledes enn menneskene i dag, men med stor likhet likevel. Neandertalmannen har vært omstridt, men det skal vi ikke gå nærmere inn på her. Det er jo en kuriositet i forhold til salmedikteren og hans storartede hovedverk. Vi kan spørre: Hvem er den viktigste Neandertal-mannen?
 

Jeg vil si noen ord omkring lovsang i dag, og da ta frem noen vers fra Salme 147. Det står i det første verset: «Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud. For det er herlig, og lovprisning sømmer seg» (vers 1).
 
Her sies tre ting om kristen lovsang: Det er godt. Det er herlig. Lovprisning sømmer seg. Hva innebærer det? Det gjør godt for oss selv å samle sinn og tanke om Gud. Det gjør godt for Gud å høre hengivenheten fra menneskers side. Og det er virkelig på sin plass, det sømmer seg, det er berettiget, når vi tenker på Guds uendelige godhet mot oss.
 
Lovsang og tilbedelse
En som heter William Temple, har sagt det slik: «Verden kan bli reddet av én ting, og det er lovsang og tilbedelse av Gud. For dette innebærer å forfriske samvittigheten ved Guds hellighet, nære tanken med Guds sannhet, rense fantasien med Guds skjønnhet, åpne hjertet for Guds kjærlighet, og hengi viljen til Guds planer.» Med en så vid definisjon av lovsang, er jeg enig med ham.
 
Martin Luther hadde også sans for lovsang og tilbedelse. Han skrev: «Den beste tjeneste vi kan gjøre og vise for Gud, og det eneste han ønsker fra oss, er at han blir lovprist av oss.»
 
Det er mange grunner til å lovprise Gud. Jeg har alt vært inne på skaperverket, Guds sans for det skjønne, hans omsorg for alt og alle han har skapt, både onde og gode. Ja, er ikke lovsangen egentlig en bekjennelse av det første bud: Vi vil ikke ha noen annen Gud enn Herren, og ham alene.
 
Helbreder sønderbrutt hjerte
Men noe av det aller vakreste ved Gud kommer allerede i vers 3 i salme 147: «Han helbreder dem som har et sønderbrutt hjerte, og forbinder deres sår.» 
 
Det ligger nær for oss mennesker å forakte det svake, å se ned på de skrøpelige, skyve til side de mindre funksjonsdyktige. Har et menneske verdi bare så lenge det gjør nytte for seg? Gud trer frem helt motsatt. Han er som den barmhjertige samaritan i lignelsen, som tar seg av den som er falt blant røvere. 
 
Sønderbrutt er et gammelt ord, og et sterkt ord. Vi skjønner hva det betyr når vi tenker oss om. Det sønderbrutte er noe som har brutt sammen, som er brutt i stykker. I Norea får vi hver dag nødrop fra mennesker som ber om forbønn. De kjenner seg knust av uventet sykdom, opplever skuffelser i forhold til andre, har fått ødelagte hjem og kjenner seg fratatt håpet. 
 
Hvor godt og meningsfylt det er å peke på – og lovsynge – ham som «helbreder dem som har et sønderbrutt hjerte, og forbinder deres sår». Kanskje du som lytter nå, opplever det sønderbrutte i livet? «Han – Gud – helbreder dem som har et sønderbrutt hjerte, og forbinder deres sår.» Eller som Neander sier det i sangen: «Lovsyng vår Herre, som allting så vel for deg lager, Han som deg helbred forunner og vennlig ledsager, Han som i nød Favner deg ømt i sitt skjød, Gjemmer for sorger og plager.» Du vender deg aldri forgjeves til Herren, som er den store lege og helbreder. Han har sin egen timeplan, men han vet om deg.
 
Teller stjernene
I verset etter i Salme 147 kommer et uttrykk som virker noe pussig, men som vi forstår mer av i vår tid, hvis vi tenker oss litt om. Det står om Gud: «Han teller alle stjernene. Han nevner dem alle ved navn.» (Vers 4).
 
Abraham ble bedt om å telle stjernene i sin tid. Jeg tror han måtte gi opp. I dag har vi kraftige teleskoper og kan se nesten uendelig langt ut. Det er mange, mange flere stjerner enn mennesker på jorden. Gud ikke bare teller dem. Han nevner dem alle med navn. Da er det småtteri for ham å kjenne navnene på alle mennesker i verden. For en mektig Gud vi har, og som fortjener vår lovsang!
 
Gud viser seg annerledes også i det som står i vers 10 og 11: «Han har ingen glede av hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.» Det vil si: Han er ikke imponert av hestekrefter eller menneskets kvikke bevegelser. Vi kan lovprise menneskemakt og maskinmakt. Gud er forskjellig fra oss, for det står: «Herren har behag i dem som frykter Ham, i dem som setter sitt håp til Hans miskunnhet.» De som venter på hans miskunn – hvem er de? De er de fattige i ånden. Troens folk. De innser at de ikke kan takke seg selv for at de er frelst, men tar imot nåden, Guds gratisgave. De er avhengige av Guds miskunn. 
 
Da Knut ydmyket seg
Lovsangen hjelper oss til ydmykhet og sann gudsfrykt. En av Englands eldste legender omhandler den dansk-norske kongen Knut den mektige, som var herre over England fra 1014 til 1035. Han var en så fryktinngytende og vellykket konge at folk lovpriste ham uten opphold. Hoffolkene hans var redde for å gi uttrykk for noe annet enn smiger, og Knut ble lei av det. En dag i året 1032 tok han dem med ned til kysten ved Northhampton. Han plasserte sin trone på sandstranden mens tidevannet kom sigende inn. Mens rådgiverne hans sto omkring, spurte han dem: «Tror dere at jeg er den mektigste av de mektige?» «Å ja, Deres Majestet,» svarte de. «Tror dere at jeg kan stanse tidevannet?» «Å ja, Deres Majestet,» svarte de enda en gang, men med litt tvil i stemmen. Han så på moloen og sa: «Å sjø! Stå stille! Ikke kom lengre! Jeg, Knut, universets hersker, kommanderer deg!» Men til tross for hans kommandoord fortsatte sjøen å komme sigende, helt til det skvalpet om føttene til hoffmennene. Det rakk dem til knærne, og da bølgene slo rundt dem, løp kongen og alle hans menn for å søke trygghet. «Der ser dere,» sa Knut, «hvor lite jeg blir adlydt. Det fins bare én Herre over land og vann, nemlig universets Herre. Det er til ham, og til ham alene, dere bør gi deres tilbedelse og lovsang.» Langsomt vandret kongen og hoffmennene hans tilbake til byen, og i katedralen der tok Knut av seg kronen og la den i kirken. Han bøyde seg for Gud og tilbad Herren som den høyeste – på sin spesielle måte, forteller legenden.
 
Hurtig løper hans ord
Et annet vers jeg vil ta frem fra Salme 147, er vers 15. Der står det: «Han er den som sender sitt budskap til jorden, hurtig løper hans ord.»
 
Gud har sendt sitt budskap til jorden på mange måter. Det kom gjennom direkte tale til mennesker i gammel tid. Det lød budskap gjennom engler, profeter, konger, prester og apostler. Vi tror på en Gud som har både vilje og evne til å kommunisere. Han har åpenbart seg i Den hellige skrift. Nå sender han også ordet til jorden gjennom alle de kanaler som fins: Litteratur – blader og bøker, radio, fjernsyn, internett og mange nye medier som er underveis. 
 
«Hurtig løper hans ord,» står det. Hvor hurtig? Jeg lurer på om den bibelske salmeforfatteren kunne se for seg budskapet som bæres ut med lysets hastighet gjennom de elektroniske mediene. I alle fall har mange undret seg over skildringen i Åpenbaringsboken, der det er snakk om én vi nesten kunne kalle medieengelen: «Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.» (Åp 14,6). Satellittene der ute har ikke så stor betydning for romfart. De gjør først og fremst tjeneste for den globale kommunikasjon gjennom fjernsyn, telefon og internett. Gud bruker det.
 
Tanken henrykke
Lykkes vi med å ta i bruk noe av dette for evangeliet, er det Herren som skal ha æren. Som Joakim Neander sang: «Lovsyng vår Herre, som deg i din gjerning gir lykke, Han som med tusen velsignelser vet deg å smykke! Tenk dog derpå, Alt hva hans makt kan formå! Tanken ditt hjerte henrykke!»
 
Ja, tanken blir henrykket, som han skrev, når vi blir opptatt av hva Guds makt kan utrette. Når sinnet vendes mot Herren, når vi tenker på hvordan han sender sitt ord til jorden, hvor hurtig det løper, da kan vi ikke bli motløse. Hans navn er stort, og det skal en gang bli lovprist av alle. Hans kongerike skal bli etablert, og da må hvert kne bøye seg. Hans vilje skal en gang bryte igjennom slik at godheten seirer.
 
«Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse,» står det i Salme 118, som betydde så mye for Martin Luther (Sal 118,14).
 
Broder Laurentius
Luther var jo en gigant i kirkens historie. Men det fins også tusenvis av små tjenere opp gjennom århundrene. Noen av dem ble kjent bare fordi de skrev noe selv, eller fordi andre fortalte videre om dem. Jeg har lest om Nikolaus Herman, som levde fra 1611 til1691. Han var en karmelitt og mystiker, født i Frankrike, og ble omvendt til Gud da han var 18 år gammel. Han ble en lekmannsbror i karmelitterordenen i Paris, der han arbeidet i kjøkkenet «som en tjener for Guds tjenere», som han sa, helt til han døde. Han er mest kjent for sin lille bok med sitater og kortspråk, offentliggjort under navnet Broder Laurentius, kalt «Praktiseringen av Guds nærvær». 

Da broder Laurentius lå på det siste, mistet han sin fysiske styrke svært fort. Han sa da til dem som sto omkring ham: «Jeg dør ikke. Jeg gjør bare det jeg alltid har gjort gjennom de siste førti årene, og jeg gjør det som jeg venter å få gjøre i all evighet.» «Hva er det?» spurte de. «Jeg lovpriser den Gud som jeg elsker!» Slik praktiserte han Guds nærvær gjennom livet, ved at han alltid, og helt til det siste, var preget av lovsang.
 
Salmer og lovsanger
Apostelen Paulus oppmuntrer oss på denne måten: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud» (Kol 3,16). At vi underviser og oppmuntrer hverandre, er i fokus her. Men legg merke til den fremste måten vi i praksis kan gjøre det på: Ved salmer, lovsanger og åndelige viser. Kristne tekster med vakker musikk er blant de fremste gavene Gud har gitt oss til å leve nær Gud.
 
Den store teologen Karl Barth har skrevet: «Kristen tilbedelse og lovprisning er det mest betydningsfulle, det viktigste og det mest herlige som kan finne sted i et menneskeliv.» 
 
Lovsangen skapte ringvirkninger
For lovsangen har ikke betydning bare for den som synger, men også for dem som registrerer den. De første vitnene om Jesu oppstandelse møtte tøff motstand da de forkynte om en levende Herre og Messias. I byen Filippi, for eksempel, ble Paulus og reisekameraten Silas kastet i fengsel etter å ha blitt kraftig mishandlet. Det var nok umulig å få sove på grunn av sårene de hadde fått. Lukas forteller i Apostelgjerningene: «Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem» (Apg 16,25). Det kom ikke bare et jordskjelv som satte fangene i frihet. Men lovsangen skapte en rystelse i flere menneskehjerter. Fangevokteren og familien hans var bare noen som ble frelst og tok imot evangeliet den natten.
 
Kong David forteller om hvordan han ble inspirert til å synge lovsang, og hvilke ringvirkninger det fikk: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren» (Sal 40,4).
 
Så jeg vender gjerne tilbake til Joakim Neanders appell: «Lovsyng vår Herre, den mektige konge, med ære.» Og i Salme 147 leste vi: «Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud. For det er herlig, og lovprisning sømmer seg.»

OPL054

 

Har vært publisert tidligere her på Noreapastoren.no

 

 

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding