Fra de mange til den ene. Filip
«Livet er som å sykle. Du faller ikke av før du slutter å tråkke på pedalene.» I denne sammenheng kan det være nyttig å titte inn i de første kristnes verden, og se hvordan Gud ledet.
Problemer i det nære fellesskapet
Like etter den første pinsedagen levde de nye kristne i et nært fellesskap, med alt felles, og med utdeling av mat og klær til de fattigste. Men hos noen oppsto det en følelse av at tingene ikke foregikk rettferdig. I Apg 6 hører vi om en konflikt som oppsto: «På denne tid, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jøder å knurre mot de hebraisktalende over at deres enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen.» Her kom beskyldninger om en viss forfordeling, ja, rasisme. De som hadde hedensk, eller gresk, bakgrunn, ble liksom regnet som mindreverdige, følte de. Guds forsamling er ikke feilfri. Vi er mennesker. «Kirkens ansikt er en synders ansikt,» sa Luther.
De tolv kjente dermed et press for å engasjere seg i sosiale oppgaver. Det var ikke noe mindreverdig ved det, men de tolv kalte sammen til et allmannamøte og sa: «Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene.»
De tolv følte de skulle være fulltids engasjert «i bønnen og Ordets tjeneste». Derfor ville de ha et demokratisk valg på sju menn, «som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven» – nemlig å ta seg av en rettferdig sosial ordning. De sju ble valgt og innviet ved forbønn og håndspåleggelse. Vi blir imponert over praktisk handlekraft i en ung menighet.
De sju diakonene
Vi skal merke oss at det å ta oss av menneskers ytre behov ikke er noe mindreverdig. Å hjelpe til med praktiske ting i forsamlingen er ikke uåndelig. Det er like kristelig som å tale eller lede i bønn.
Av de sju diakonene nevnes Stefanus først. Han fremheves som en mann full av tro og Den Hellige Ånd. Han skulle også bli den første martyren noen dager senere. Men den som nevnes etter ham, er Filip. Ham skal vi følge videre nå.
Filip var altså valgt, kalt og innviet til «å tjene ved bordene». Den Hellige Ånd hadde vært med i valget av Filip. Det hadde foregått på demokratisk måte. Likevel fikk Filip en annen oppgave enn han var kalt til. «Mennesker spår, men Gud rår,» sier et gammelt ordtak. Både Stefanus og Filip ble mer kjent i ettertiden som vitner, forkynnere og evangelister enn som diakoner.
Menigheten ble møtt av et større jordskjelv enn matkonflikten i kapittel 6. Det kom nemlig en forferdelig mann som het Saulus på banen, ser vi i kapittel 8. Han «herjet menigheten. Han trengte inn i hus etter hus og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel». Jo, det var et skikkelig jordskjelv.
De ble spredt
Men Gud er en mester i å vende det onde til det gode. For «de som nå var blitt spredt, drog omkring og forkynte evangeliets ord», står det i 8,4. Filip var en av disse. Av alle steder havnet han i Samaria, der han kom til en by «og forkynte Kristus for dem», som det står. Der talte han sanne og sterke ord som skapte tro, de merket seg hva han sa og hvilke tegn han gjorde, også med utdrivelse av onde ånder og helbredelse av sykdom. Konklusjonen av det avsnittet lyder slik: «Og det ble stor glede der i byen» (v. 8).
La oss stanse litt der og tenke på hva slags sensasjon dette egentlig var. «Jøder har ikke omgang med samaritanere,» står det (Joh 4,9). Hvorfor ikke? For ortodokse jøder var samaritanerne forrædere, verre enn hedninger. Én ting var at de var en blandingsrase. Så hadde de sin egen versjon av mosebøkene. De hadde ritualer preget av tradisjonene fra Moses, men tradisjonene var blandet opp med hedenske elementer. De hadde likevel et sterkt Messias-håp. De åpnet ikke dører for dem. Rettroende jøder holdt dem på avstand uansett. Og dermed ble det lett en gjensidig avvisning. Samaritanerne ville en gang ikke ta imot Jesus i sin by, og disiplene foreslo at Jesus skulle be om at ild fra himmelen ødela hele byen. Det ville ikke Jesus være med på, så i stedet dro de et annet sted. (Luk 9). Kald avvisning. Men Jesus ga ikke opp samaritanerne. Han brøt isfronten ved å ta seg av den samaritanske kvinnen (Joh 4), og ved å fortelle om en barmhjertig samaritan som et forbilde på barmhjertighet (Luk 10).
Fordommer
Har du og jeg fordommer mot visse raser eller folkegrupper? I Norge snakker vi om innvandrere som en stor gruppe, og det er ikke alltid pent, det vi sier. Noen er litt mer nyansert og sier: ’De som kommer derfra er greie, de integrerer seg blant oss. Men de der er det bare problemer med.’
Herrens bror Jakob sier om slikt: «Mine brødre! Dere som tror på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, må ikke samtidig gjøre forskjell på folk!» (Jak 2,1). Fordommer er det når vi ser mennesker som en masse og ikke som enkeltmennesker som er elsket av Gud. Jakob konkretiserer med å fortelle om én rik og én fattig som kommer inn på et møte. Behandler vi den rike penere enn den fattige? «Gjør dere ikke da forskjell blant dere selv? Er dere ikke da blitt dommere med onde tanker?» spør Jakob (v. 4). Dere må ikke tenke kollektivt om verken raser eller nestekjærlighet. Dere må i tankene bevege dere fra de mange til den ene. «Dersom dere oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv! – da gjør dere vel,» sier Jakob. «Men dersom dere gjør forskjell på folk, da gjør dere synd, og loven anklager dere som lovbrytere» (v. 8–9). Saftige og salte ord.
Derfor vil jeg stadig be til Gud: ’Hjelp meg å møte mennesker som enkeltmennesker, ikke som representant for en eller annen gruppe jeg har fordommer mot. Hjelp meg i tanke og handling å bevege meg fra de mange til den ene, til å elske min neste som meg selv.’
Vekkelse i Samaria
Tilbake til Filip. Han var kalt og innviet til å hjelpe til med matservering i Jerusalem. Nå sto han plutselig i vekkelse i Samaria! Det var Saulus som hadde drevet ham og de andre av sted. Kan det være at Gud egentlig ønsket det slik? For nå skulle evangeliet ut til nye områder og folkegrupper.
«De forkynte evangeliet i mange av samaritanernes byer» (Apg 8,25). Disiplene hadde i sin tid foreslått at ild skulle oppsluke sånne byer som var befolket av så harde mennesker. Nå forkynte diakonene, og folk kom til tro!
Jeg synes enda en gang det er en tankevekker overfor de harde holdningene vi lett har overfor avvisende mennesker. Klarer vi å be som det står i sangen: «Nå følger jeg Mesteren fot for fot Og går hvor min Herre meg sender»?
Mesteren elsker å overraske oss. Et virkelig tegn på åndelig modenhet er å kunne ta overraskelsene fra Guds hånd. Filip kunne tenkt: ’Dette er altså min oppgave – å drive møteaksjoner i samaritanske byer.’
Kall til oppbrudd
«Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde» (Apg 8,26). Gasa var et viktig trafikknutepunkt. Området dannet en bro mellom Asia og Afrika. Det er likevel som om Lukas med vilje og en snert av ironi kommer med den lille forklaringen her i Apg 8: «Denne veien er øde».
Sa Filip til engelen: «Jeg kan da ikke forlate en rik vekkelsesvirksomhet her i Samaria for å rote rundt i et ørkenområde!»? Nei, han svarte heller i tråd med hva David Livingstone sa lenge senere: «Jeg går hvor det skal være, bare det går fremover.» Det står kort og talende: «Filip brøt opp og dro av sted.» Straks. Her var ingen diskusjon, ingen utsettelse. Hadde han drøyd i fem minutter, kunne han kanskje ha mistet det viktige møtet han nå var kalt til.
Minnelser
Filip hørte en engel. Vi får i høyden innskytelser eller minnelser. Har du opplevd det? Jeg får det av og til. Noen gang gjør jeg noe med dem, andre ganger tør jeg ikke. Redd for å dumme meg ut. Jeg liker ikke å fortelle så mye om seire eller nederlag fra mitt eget liv. Men jeg har lest om en som heter Robert Morris. Han begynte å føre dagbok over minnelsene sine. Grunnen var at han hadde latt være å bry seg om en impuls om å ringe en person. «Senere fikk jeg høre at denne vennen nettopp den ettermiddagen hadde opplevd sterk sorg over å miste en nær kamerat. Jeg burde ha fulgt den minnelsen, tenkte jeg.»
Hva fikk han ut av å skrive ned minnelser? «De aller fleste av de ti–femten minnelsene jeg fikk, syntes å lede til noe godt i andres liv. Men jeg ble klar over at noen impulser var milde og antydende, mens andre var mer tvangsmessige. Der jeg følte meg tvunget, førte det ikke til noe, men de milde og forsiktige hentydningene ledet til noe godt. Slik lærte jeg å skjelne mellom tvangstanker og Åndens stille tale i min sjel,» fortalte Robert Morris.
Ledelse gjennom Ordet
Gud leder oss først og fremst gjennom Ordet, gjennom sin generelle vilje som er åpenbart i Skriften. På denne bakgrunn kan vi bruke vår sunne, opplyste fornuft. Som George Bernhard Shaw sa: «Få mennesker tenker mer enn to eller tre ganger i året. Jeg er blitt internasjonalt kjent fordi jeg tenker én eller to ganger i uken.» Den sunne, av Gud opplyste fornuft skal vi ikke forakte. Det er nesten sykelig å skulle vente på en minnelse eller en englerøst for hvert et spørsmål som melder seg. Predikanten Tozer skrev: «Hvis Gud gir deg et armbåndsur, ærer du ham da mest ved å spørre ham hva klokka er, eller ved å titte på klokka?» Gud er antakelige ikke interessert i å gi oss minnelser om alt mulig. Den som ber om ledelse, har noen ganger bare opplevd en dyp taushet fra Herrens side. Det er kanskje som et klart hint: Nå skal du tenke selv, bruke fornuft og forstand og gode råd fra venner. Gud vil ikke gi fasiten.
Likevel er jeg grepet av ham som noterte seg ti–femten minnelser og mente de førte til noe godt da han fulgte dem. Og Filip fikk en englehilsen som syntes svært meningsløs. Men han fulgte den. Og han ble ledet fra de mange til den ene, viktige personen.
Embetsmannen søkte Gud
Det handlet om en etiopisk embetsmann. «En mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe.» Etiopia var på den tiden navnet på den delen av Afrika sør for Egypt som da var kjent. Embetsmannen søkte Gud. Kan hende tempeltjenesten ble opplevd slik at den reiste flere spørsmål enn den ga svar. Han var rik nok til å kunne kjøpe med seg en bibeldel. Ånden hadde forberedt ham. Han leste i profeten Jesajas bok. «Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen!» Filip kom til en gjerning som Gud hadde lagt ferdig for at han skulle vandre i den. Det var bare å holde seg i nærheten, ta imot en invitasjon, og svare på gode spørsmål. Jeg skal ikke male ut detaljene i møtet med den etiopiske hoffmannen, om hans dåp og hans frelse. Kirkefaderen Ireneus mener å vite at denne ene ble misjonær for sitt eget folk.
Men jeg tenker videre på Filip, og en som sa om Guds ledelse: «Enhver nyttig person i Guds rike lærte først hvordan en skal adlyde, hvem en skal adlyde og når en skal adlyde.» Å adlyde er ikke noe moteord. Men lydigheten kan føre meg fra de mange til den ene. Kanskje tilbake til mange igjen. Salomo ba om «et hørsomt hjerte» som det heter i gammelt språk. Filip hadde fått denne gaven, å gå under Herrens ledelse. For en velsignelse, for en inspirasjon!
Fire døtre
Er det mer å si om Filip? Ikke mye. «Men Filip ble funnet i Asdod. Han drog gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea.» Bibelen forteller også at han hadde fire døtre, og de forble ugift, så han fikk kanskje ikke noen stor etterslekt. Men disse fire jentene hadde profetisk gave, står det, og selveste Paulus fikk nyte godt av gjestfrihet hos dem (Apg 21,8–9). Det var jo også viktig. At de drev med profetisk virksomhet, betydde nok at de talte «til oppbyggelse, formaning og trøst», som Paulus omtaler denne gaven. For en glede det måtte ha vært for Filip og se at hans egne barn tjente Guds rike ut fra sine nådegaver!
Vi er mange som gjerne vil tjene Herren. Og vi kan tro at vi bare er et anonymt nummer i massen. Men Herren beveger seg stadig fra de mange til den ene. Våger vi å la oss bevege – med ham? Flere av oss er så overdrevent taktfulle at vi aldri får virkelig kontakt med folk.
Innviet deg selv?
Du kan være kalt og innsatt av en forsamling til en tjeneste. Eller du har bare innviet deg selv til å gå i Mesterens spor i hverdagen. Gud bruker like gjerne den ene som den andre. Og en ny tid kan legge til rette for nye oppgaver. Men det var denne spikeren jeg ville banke på i dag: Fra de mange til den ene.
I en gammel salme står det:
«Hvor Gud meg fører, er i tro
Og håp mitt hjerte stille;
I meg hans egen kraft vil bo,
Hva kan fra ham meg skille?
Så fatter jeg et trøstig mot,
For Herrens vei er alltid god,
Ja, visst den aller beste!»
OPL049