Håp til tross for skyldfølelse

«Aha,» sier han, «nå er det på tide at Lene får en rapp over fingrene igjen!» «Se der, nå skal Halvard får litt bank.» «Arne er blitt litt for høy på pæra, hva skal vi gjøre med det?»
 
Mange har et slikt vrengebilde av Gud at de får skyldfølelse bare de hører en kristen sang, ser et bedehus på avstand, eller møter en levende kristen. Det jeg nå skal si, er et forsøk på å korrigere dette inntrykket. Det har jeg god dekning for å gjøre ut fra Bibelen. 
 
Jo da, Gud overvåker alt. Men han ser heller på oss som småbarn som stadig detter på bleiebuksene sine, som trenger all den hjelp og omsorg de kan få. Han vet det er mye ondt og opprørsk i oss. Men han vet at det er ikke juling som får oss på bedre veier, men kjærlighet og atter kjærlighet. Hærskarenes Gud er opptatt av «at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Matt 5,45). Det er Guds godhet som skal drive oss til omvendelse. Derfor er det så unødvendig at du lever dine dager såret eller knust av skyld og skam.
 
For Gud har sendt sin dyrebare sønn som frelser og stedfortreder. Det beviser at Gud er for oss, ikke imot oss. Nå skal vi lese et vakkert og innholdsrikt avsnitt fra 1. Peters brev, som utlegger dette i enestående og talende bilder: 
 
«Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de – det var de bestemt til» (1 Pet 2,4–8).
 
Hjørnestein - grunnstein - snublestein

Det bildet som går igjen i dette avsnittet, er bildet av en bygning. Kristus er hjørnesteinen eller grunnsteinen. En hjørnestein plasseres med stor nøyaktighet. Har du vært med på å lage grunnmur, vet du at alle andre lecablokker innrettes etter hjørnesteinen. En grunnstein legges symbolsk for å betegne at byggverket er påbegynt. Nå går det strake veien mot fullføring av bygget.
 
En hjørnestein som ikke får sin plass nettopp som hjørnestein, blir bare i veien. En stein du snubler i. Den blir en klippe til fall, som Peter sier. De som ikke tror på Ordet, snubler bare, og det er en skjebne som rammer ubønnhørlig de som ikke vil tro. De er bestemt til å gå fortapt.
 
Vi som er Guds barn, er levende byggesteiner i Guds hus. Hver enkelt som kommer til tro på Kristus, blir plukket opp fra søla og plassert inn i det åndelige huset som Herren bygger ved sin Hellige Ånd. Når du tror, er du håndplukket, utvalgt og kalt til å bli en viktig del av bygget. Nå bruker han energi på å forme deg og pusse deg slik at du passer inn i helheten. Gud er mesterarkitekten som lar alle enkeltdeler tjene den samlede planen han har lagt. Glem ikke, når du har dine mørke dager, at du er en levende og nyttig stein i Guds åndelige hus. Men det er enda mer å merke seg:
 
«Dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn» (1 Pet 2,9–10).
 
Et hellig presteskap

La oss se på de enkelte bildene her: I vers 5 snakkes det om et hellig presteskap, og i vers 10 om et kongelig presteskap. Det er så kolossalt at vi knapt kan fatte det. Alle er ikke forkynnere, evangelister eller lærere. Men vi er alle prester.
 
Prestene før Kristi tid var mellommenn mellom Herren og folket hans. De vendte seg mot folket og fortalte om Guds storhet. De vendte seg mot Gud og ba for folket. De bar fram offer. I den nye tid, etter Kristus, er alle troende kalt til å holde oppe kontakten med det himmelske – vende seg til Gud i bønn, ta imot påminnelser fra ham og bringe dem videre, bære fram seg selv som levende takkoffer til Gud. Uansett alder, kjønn eller sosial posisjon er vi prester.
 
En utvalgt ætt

Men det er enda mer å merke seg: Vi er en utvalgt ætt. Vi tenker lett individualistisk. Men Herren ser stort på de større fellesskapene. Gud valgte ut jødene til å være sitt eget folk. Og det er nyttig å se på hvorfor de ble utvalgt. 5. Mos 7,6–8 forteller at de ble utvalgt, ikke fordi de var et stort folk, for de var jo faktisk et lite folk. Ikke fordi de var overlegne moralsk eller intellektuelt, ikke fordi de fortjente det, men ganske enkelt på grunn av hans nåde. 
 
Hvorfor har Gud utvalgt oss i Kristus? Ikke fordi vi har gjort noe som gjør inntrykk på ham. Vi har ikke vist fram en spesielt stor tro eller overbevisende oppriktighet. Det var ikke vi som valgte ham, men han som valgte oss. Herren valgte oss fordi han valgte å utvelge oss. Som Jesus sier: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15,16). For mange har det vært en styrke å kunne si: Jeg har ikke søkt denne oppgaven. Jeg ble kalt til den. De som valgte meg ut, har en stor del av ansvaret.
 
Et hellig folk

Men her er mer: Dere er et hellig folk. Hva betyr det å være hellig? Det korte læreboksvaret er: «Utskilt fra det verdslige, innviet til Gud.» Ja, det innebærer også å innvie til Gud det som er verdslig, om mulig. Som en har sagt: «Hvis det er karakteristisk for et verdslig menneske å vanhellige det hellige, så skulle det være karakteristisk for en kristen å hellige det som er verdslig.» Det merkes når noen er blitt hellige. Et indisk ordtak sier: «Hellighetens duft vandrer endog mot vinden.» Hva er da et hellig folk? Det er et folk som er satt til side med en spesiell hensikt: Utvalgt av Gud – innviet til ham, for å tjene hans råd.
 
Et folk til eiendom

Men her er mer: «et folk til eiendom – et Guds eiendomsfolk.» Det er rart med det som er eid av berømte mennesker, det blir plutselig verdifullt. Ikke bare en autograf fra en kjendis, men et klesplagg som en berømt person har båret, kan du oppnå god pris for. Napoleons tannbørste ble for noen år siden solgt for langt over 100.000 kroner. Hitlers bil, Churchills skrivebord, musikk håndskrevet av Beethoven, Kennedys golfkøller – du må bla opp millioner. Ikke fordi sakene i seg selv er så verdifulle, men fordi de en gang har tilhørt en viktig person. Slik er en kristen verdifull, for du tilhører Gud selv. Da har du en ubetalelig verdi!
 
Guds eiendomsfolk – prisen som er betalt for deg er ufattelig. Guds egen sønn måtte gi livet sitt for å kjøpe deg tilbake fra syndens og djevelens eierskap. Han avvæpnet maktene for din skyld!
 
Et folk som har fått miskunn

Men det er enda mer: Vi er et folk som har fått miskunn. Fordi vi er utvalgt av Gud, blir vi gjenstand for Guds enestående og eksklusive barmhjertighet og omsorg. Det at vi støtt og stadig får leve under nådens fossefall betyr noe ufattelig i denne verden. Peter vet hva han snakker om når han skriver dette. Ingen av de tolv disiplene var vel mer takknemlig for Guds nåde og miskunn enn han. 
 
Kanskje var det heller ingen som til tider var mer preget av skyldfølelse. Jesus hadde en gang sagt ham rett opp i ansiktet: «Vik bak meg, Satan!» (Matt 16,23). Og Herren sa til Peter og de andre: «Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg!» (Matt 26,40). Men Peter var så kjepphøy at han påsto han ikke ville svikte. «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det,» sa han (Matt 26,33). «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død» (Luk 22,33). Men en reddhare viste han seg å være, der han varmet seg ved verdens kullild og fornektet tre ganger før hanen gol, den skjebnesvangre natten før langfredag. «Et folk som har fått miskunn» – Peter vet hva slags folk han er så heldig å høre til.
 
Kjære venn, det er håp for deg også, om du plages av skyldfølelse. Gud er for deg, på grunn av Jesus! Du er elsket av Gud. Prøv å legge bak deg det som stadig anklager i samvittigheten. Er det brakt fram i lyset for Herren, så har han kastet det i glemselens hav. Du eier et evig håp til tross for all skyldfølelse.
 
Slik skal vi takke Gud

Som medlemmer av Guds privilegerte folk får vi lyst til å takke og tilbe. Og da er Peter praktisk nok til å vise hvordan vi kan få utløp for takken. Dette uttrykker han slik, vers 11 til 12 i 1. Pet 2:

 «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dag når han besøker dem, fordi de ser de gode gjerninger dere gjør.» 

Han begynner disse versene med å si: Mine kjære. ’Nå vil jeg si dere noe som ligger meg på hjertet. Når dere er levende steiner i Guds tempel, Herrens kjære barn, et kongelig presteskap, en utvalgt slekt, et hellig folk, et eiendomsfolk, som har mottatt miskunn, så må dere leve på en måte som svarer til stand og stilling.’ For ikkekristne er verden en lekeplass hvor de kan leke uforpliktende. For en kristen er verden en kampplass. De kjødelige lystene, fristelsene fra vår onde natur, kjemper innenfra. Utenfra baktaler de oss som ugjerningsmenn. I dag er det blitt moderne å si at all slags religion er årsak til alt ondt. Men da må dere desto mer legge vekt på å gjøre gode gjerninger, slik at de vil prise Gud for dem den dagen Herren virkelig kommer dem nær.
 
Glem ikke at du blir beglodd. 

De ikke-kristne legger merke til hva du gjør og sier, hvordan du reagerer på hva som hender, hvordan du utfører arbeidet ditt, hva slags familieliv du har. Gjør gode gjerninger overfor troens folk, men legg også vekt på å gjøre godt overfor dem som ikke er gjenfødt til et nytt liv. Da sprer du gode såkorn.
 
Hvorfor er vi så betatt av fortellingen om den barmhjertige samaritan? Fordi all godheten ble vist mot en totalt fremmed, av en mann som pyntelige religiøse mennesker ikke ville ha noe med å gjøre, fordi han var en samaritaner.
 
Gud vil gjerne vise deg sin elskverdighet. Han vil stadig arbeide med deg. Gjennom profeten sier han: «Jeg vil igjen ta meg av deg. Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly» (Jes 1,25). Du er hans elskede barn, utvalgt i Kristus, en levende stein i hans tempel, du eier et rikt håp på tross av all skyldfølelse. 
 
Den største av alle velsignelser er det levende håp vi har fått ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Han lever for at vi skal leve.

OPL064