Håp til tross for splittelse

Flere foreslår at han bør forlate møtet, fordi han bråker for mye. Hammeren svarer: «Hvis jeg må forlate dette verkstedet, må også herr Skrutrekker gjøre det. Du er nødt til å vri ham rundt og rundt for overhodet å få ham til å gjøre noe.» 

Herr Skrutrekker tar ordet og sier: «Jeg skal dra min vei, hvis du vil. Men da skal også bror Høvel ha seg vekk. Han driver bare på overflaten og har ingen dybde.» «Da må vi kvitte oss med herr Vinkel, for han driver og vurderer folk ut fra det syn at han er den eneste som har rett.» Dermed klager Vinkel på bror Sandpapir: «Du er så grov og skraper på folk på en altfor sårende måte.» 
 
Midt under denne diskusjonen kommer Snekkeren fra Nasaret inn i verkstedet. Han kommer for å begynne dagens arbeid – å lage en prekestol. Han tar på seg forkleet og bruker både hammeren, skrutrekkeren, høvelen, vinkelen, sandpapiret, og alle de andre redskapene. Etter dagens arbeid, da prekestolen er ferdig som en støtte for at evangeliet blir forkynt, sier bror Sag: «Brødre, jeg har sett noe. Vi er alle arbeidere sammen med Herren …»
 
Vi leser fra Den Hellige Skrift: «Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir» (1. Pet 1,22–23).
 
Dette er et viktig ord når kjærligheten mellom åndelige brødre og søstre ikke er som den skal. Ordet viser at det er håp når det har blitt en vond splittelse i Guds forsamling. Det skjer ikke sjelden at det oppstår en mangel på grunnleggende respekt for de andre, og knapphet av kjærlighet til dem som er annerledes enn vi selv er.
 
Se hvordan de elsker hverandre

Det fortelles om en mann som het Aristides, at han ble sendt av keiser Hadrian for å spionere på disse merkelige menneskene som de kalte «kristne». Etter å ha opplevd dem i praksis, sendte han en nokså blandet rapport. Men ett utsagn er gått ned i historien: «Se, hvordan de elsker hverandre.» Senere har vi dessverre av og til måttet si: «Se, hvordan de sårer hverandre» – «Se, hvordan de dømmer hverandre» – «Se, hvordan de kritiserer hverandre».
 
Jesus sa: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler» (Joh 13,34–35). Det er enkelt å elske Kristus for alt han er og har gjort. Men det er ikke så lett å elske andre troende. Men det kjennetegnet ofte de første kristne. En annen observatør på den tiden sa: «Disse kristne elsker hverandre til og med før de har lært hverandre å kjenne.»
 
Nå må vi ikke misforstå hva Herren vil. Vi trenger ikke være ensartede. Vi kan være like forskjellige som hammeren og høvelen. Herren er bare opptatt av at vi skal være ett. Og vi kan være aller mest til nytte når vi er aller mest forskjellige, og tar vare på de spesielle gavene vi har fått.
 
Hva er det som styrker enheten? Peter nevner tre ting: Lydigheten mot sannheten, renselse av sjelen og oppriktighet, at vi unngår hykleri og det tilgjorte. Og kronen på verket er kjærligheten – den inderlige, hjertefølte kjærligheten som er så uimotståelig at en hedning som Aristides undret seg og meldte fra til keiseren om.
 
I et skuespill av Channing Pollock ser vi en ung anglikansk prest i bitter krangel med et ledende medlem av menigheten. Konflikten går etter hvert så dypt at lekmannen utbryter: «Enten forlater du denne menigheten, eller så gjør jeg det.» Da svarer den unge presten: «En menighet som er for liten for to små menn som deg og meg, må virke forferdelig liten i Guds øyne.» Det har han rett i. For kjærlighet er kjennetegn på en kristen. I en verden preget av hat, fiendskap og vrede, stikker kjærligheten seg ut som noe uvanlig. Som en sa: «Når hvem som helst forlater oss etter å ha vært sammen med oss, burde den personen huske vår kjærlighet, ikke våre standpunkter.»
 
Peter begrunner sin avvisning av ukjærlighet og splittelse ved å nevne fire fakta:
 
1. Vi er barn av den samme Far. I Guds familie har vi samme utgangspunkt. Vi er gjenfødt på samme måte.
 
2. Vi henter vår åndelige veiledning fra den samme kilden: Vi er gjenfødt ved Guds ord, det såkornet som ikke blir uaktuelt eller ødelagt. Alt annet smuldrer hen, sier Peter, «For alt kjød [det vil si: alle mennesker og alt levende] er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet» (1,24–25). Guds ord er viktig, vi er – sammenlignet med det – mindre viktige.
 
3. Dessuten står vi i de samme kampene. Hva kjemper vi med? I begynnelsen av kapittel to er fem konkrete fiender nevnt: «Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse» (2,1).
 
Ondskap. Det greske ordet betegner ondskap som ikketroende er preget av, som sårer og skader andre.
 
Svik. Det greske ordet betegner tvetydighet og det doble ansiktet, bedrag og snyting. Det kan handle om å lokke med et agn. Det dreier seg om å ha en skjult agenda. 
 
Hykleri. Det greske ordet handler om å spille en rolle, å gjemme seg bak en maske, å late som en er en annen. 
 
Misunnelse er ikke bare at en reagerer med onde følelser på at andre har fordeler som en ikke har selv. Men en ønsker disse fordelene selv, og helst at den andre blir tatt fra dem. Dette er noe som gang etter gang ødelegger det gode forholdet i frivillige organisasjoner, på arbeidsplasser og i forsamlinger.
 
Baktalelse innebærer konkret at vi snakker stygt om hverandre. Det skjer oftest når offeret ikke er til stede, slik at han eller hun kan forsvare seg selv. Det er ondskapsfullt å ødelegge en annen persons gode navn og rykte. Når tungen brukes til sladder, blir den et dødelig våpen.
 
Peter ber oss om «kle av oss» disse fem gamle, utdaterte klesplaggene, som hørte til den gamle natur. Kan alle i Guds forsamling kvitte seg med slik krenkende atferd som ondskap, svik, hykleri, misunnelse og baktalelse, kan du da forestille deg hvor mye glede vi kunne hatt sammen? 
 
4. Vi fokuserer på de samme målene, slik Peter uttrykker dem: «Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse – så sant dere har smakt at Herren er god!» (1. Pet 2,2–3).
 
Hva er målet for oss som enkeltkristne og som forsamling? Å få næring, gjerne helt grunnleggende føde som kan styrke oss i troen. Dernest: Modenhet. Å vokse til frelse. Og forbildet vårt er Kristus selv.
 
Gjennom tre og et halvt år fulgte Peter Jesus overalt hvor han vandret. Hvorfor? Fordi han fikk smake og se at Herren er god. Jesus er god og kjærlig og vennlig. Han var slik da han vandret på enkle stier i datidens verden. Han er den gode også når han følger oss på vår tids gater, veier og transportmidler.
 
Mange brutte relasjoner

Det er mange brutte relasjoner i dag. Det gjelder i familier, i menigheter og forsamlinger, på arbeidsplasser og i det offentlige liv.
 
Det fins Håp til tross for splittelse. Det starter med at vi får smaken på Herrens godhet. Når vi drikker at hans åndelige og uforfalskede melk, kan vi vokse i tro og helliggjørelse, i kjærlighet og hjertelag for hverandre.
 
Har du et låst forhold til noen som hører til i Guds forsamling, kan egentlig bare Jesus hjelpe deg til å kle av deg de skitne, gamle plaggene. 
 
Paulus sa det på sin måte i Efeserbrevet: «Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus» (Ef 4,31–32).
 
Kan du gjøre noe med det?

Har du et vanskelig forhold til en troende bror eller søster der du bor? Kan du gjøre noe med det? Har det noe å gjøre med dette: Å rense hjertet ditt i lydighet mot sannheten? Har du pakket din del av skylden inn i en løgn? Er du ikke villig til å ta et rensende oppgjør i ditt eget hjerte, med dine egne holdninger? Jeg vet så lite, men kjenner noe til grumset i mitt eget hjerte. Og så leser jeg ut fra Guds ord at det fins Håp når alt virker låst. Det finnes veier ut av det vonde. 
 
Luther sa at Guds rike består i den kjærligheten og nestekjærligheten hans egne viser mot hverandre. Slik er Guds rike!
 
Jeg har sans for tegneserien om Knøttene. Den intellektuelle, pianospillende Schroeder blir avbrutt av sin beundrer, Lucy, som spør: «Vet du hva kjærlighet er?» Schroeder slutter brått å spille, reiser seg og finner leksikon, hvorfra han leser opp en nøyaktig definisjon av kjærlighet: «Kjærlighet, substantiv som betegner en sterk følelse eller tiltrekning til eller hengivelse til én person eller flere personer.» Så setter han seg ned og spiller videre på pianoet. Lucy bare mumler: «Rent teoretisk er han storartet.» Kan det samme sies om meg og deg?
 
Et irsk ordtak sier: «Når det engang skal måles hvordan vi lyktes med å være medmennesker, da legger ikke Gud målebåndet omkring hodet vårt, men rundt hjertet.»

OPL063