Regelrytteri og nåde

Men slikt regelrytteri er ikke kristendom. Kristendom er kjærlighet og nåde. Det vil Jesus ha sagt gjennom den historien vi nå skal lese, fra Luk 7,36–50:
 
«En av fariseerne innbød ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet. 
 
Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. Hun stilte seg bak Jesus, ved hans føtter, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med sitt hår, og hun kysset hans føtter og salvet dem med salven.
 
Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne.
 
Da svarte Jesus og sa til ham: Simon, jeg har noe å si deg. 
 
Og han sa: Mester, si det!
 
En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han ettergav mest. Han sa til ham: Du dømte rett!
 
Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du gav meg ikke vann til føttene. Men hun vætte mine føtter med tårer og tørket dem med sitt hår. Du gav meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn. Du salvet ikke mitt hode med olje. Men hun salvet mine føtter med salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.
 
Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt.
 
Da begynte de som satt til bords med ham å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder?
 
Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!»


Når du leser i evangeliene, er det ikke alltid den «milde Jesus» du møter. Jesus la trøkk på folk, og da var det ikke på de minste og de funksjonshemmede, taperne og de marginaliserte, men det var alltid på de religiøse folka. 
 
Allerede her bør vi skjerpe oppmerksomheten, for alle vi som er opptatt av regelstyrt kristenliv, skal vite at Jesus hadde sterkest trøkk mot legalistene. Ikke misforstå, jeg er for regler og bud, men bare dem som Bibelen gir oss, ikke dem vi selv finner på.
 
Jesus drar i middagsselskap til en regelrytter, det er en varm kveld i Midtøsten, og Lukas forteller at «nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne». Han bruker et gresk ord som betegner umoralsk synd, så her handler det om en kvinne som i beste fall er åpent umoralsk, i verste fall, og sannsynligvis, landsbyens yrkesprostituerte. 

Den verste og den beste typen

Lukas elsker å fortelle sånne historier der han putter den verste typen sammen med den beste typen og klistrer Jesus i midten. 
 
Simon blir beundret. 

Hun blir foraktet. 

Han er kirkeleder. 

Hun herjer rundt i gatene. 

Han har som yrke å blankpusse bud. 

Hun har som yrke å bryte dem. 

Han er selskapets vert. 

Hun smadrer hele selskapet.
 
Jesus kommer hjem til regelrytteren. Fyren er muligens litt opprørt over at Jesus og de andre fariseerne ikke går så godt sammen. Kanskje han vil bidra til brobygging. Samtidig er han muligens litt nervøs for at neste gang det er fariseerklubbmøte i Jerusalem, må han fortelle at han har hatt Jesus på besøk. 

Derfor ga han ikke Jesus noe kyss i døren, som var den vanlige måten å ønske velkommen på. Tjenere vasket ikke Jesu føtter, og den taktiske prinsippteologen holdt avstand ved ikke å salve Jesus på hodet som æresgjest. 

For å tenke litt moderne: Ingen åpnet døren for Jesus, ingen tok imot og hengte opp frakken, ingen håndhilste. Kanskje Simon rett og slett ville ydmyke Jesus for alles øyne?
 
De hadde ikke noe "Se og hør"

På den tida hadde man ikke middagsselskap bak tjukke vegger, men som en allmenn landsbyseanse, på gårdsplassen utenfor fariseerens hus. Portene var åpne, og folk som ikke var invitert til å spise, kunne komme og stå i utkanten. Gjestene halvveis lå til bords, med hodene innover og beina utover, nesten som i vifteform. 

En åpen event – så dermed var det ikke rart at kvinnen var der. Men det som var sensasjonelt, var at hun trippet inn på scenen og fant veien bort til Jesus. Og da denne kvinnen, antakelig landsbyhoren, begynte å gå, stanset alle tjenerne i sin springing og holdt opp med å stable tallerkener. Kanskje noen av gjestene begynte å bli nervøse for at hun skulle si et eller annet pinlig om dem.
 
Men hun går bort til Jesus. Tenk så skremmende, i en bankettmiddag full av folk som har fordømt henne offentlig. Hun er modig til tusen når hun nærmer seg Jesus under denne fine middagen. Hun står bak ham der han halvveis ligger til bords, og ydmykt faller hun ned og begynner å gråte, ja, hulke. 

Tårene bare renner nedover. Hun synes å mangle kontroll. Likevel: Alt hun gjør, virker gjennomtenkt. Hun legger kinnet inntil føttene hans, som fremdeles er skitne av veistøv. Hun har ikke vann, men hun har tårer. Masse tårer. Hun har ikke håndkle, men hun har hår. Masse hår. 

Et sus av skrekk

Det går et sus av skrekk gjennom selskapet når hun slipper ut horehåret og bruker det til å tørke med. 

Å løse opp håret gjorde man ellers bare overfor den aller nærmeste familien. Hun åpner en flaske med salve, kanskje det eneste hun har av verdi, og masserer salven inn i huden hans. Er hun ikke nattkvinnen, landsbyens tøs? Har hun ikke brukt salve for å dempe stanken fra kunder og fra seg selv? 

Men hun tiltrekkes av ham, men på en helt annen måte enn hun er vant med. Det er som hun antyder at nå har hun ikke bruk for denne salven mer. Jesus kan få alt sammen. 

Hun tilber Jesus Kristus som Gud og frelser, med en forbløffende dristighet, i de aller mest skremmende omgivelser som tenkes kan, på en uhyrlig måte i strid med alle anstendighetens forskrifter.
 
Et problem i fanget

Regelrytteren og verten Simon tenker: «Dette går på ingen måte slik jeg hadde planlagt.» Nei, han har fått et problem i fanget. Reglene hans kan ikke godkjenne det som skjer. 

Inni seg sier han: «Jesus er ikke den han hevder han er. Han er i hvert fall ingen profet, for hvis han hadde vært en profet, ville han visst hva slags type kvinne dette er og ikke tillatt henne å gjøre det hun gjør overfor ham.» 

På den tid var det et kjennetegn på en profet at man hadde en spesiell intuisjon når det gjaldt folk. 
 
Jesus gjør noe praktfullt. Han lærer Simon noe han ikke har visst før: Har du med Jesus å gjøre, må du ikke tenke tanker som du ikke vil Jesus skal lese. Jesus antyder: «Simon, du tror ikke at jeg er noen profet. Jeg leser hva som beveger seg inni hodet ditt.» 
 
Ikke argumenter, men en historie

Han begynner ikke å argumentere, men forteller en historie. Han forteller om en som har fem hundre denarer i gjeld, og gjelden blir slettet, og så er det en som har femti denarer i gjeld, og den blir også slettet. Hvem kommer til å være mest glad? Hvem er mest takknemlig? Hvem kommer til å elske pengeutlåneren mest? 

Siden dette ikke er noen tredjegradsligning, får Simon riktig på løsningen sin. Han svarer: «Den som blir lettet for mest gjeld, vil jeg anta.» 

Da sier Jesus: «Du salvet ikke hodet mitt, du vasket ikke føttene mine, og kysset meg ikke da jeg kom. Etter at denne kvinnen kom, har hun ikke holdt opp med å tømme ut over meg beundring og tilbedelse og varme følelser. Vet du hvorfor, Simon? Den som er tilgitt mye, elsker mye.»
 
Regelstyrt fariseisme og det nye nåderegimet

Vi begynner å ane litt om den voldsomme kontrasten mellom en regelstyrt fariseisme og det nye nåderegimet Jesus har innført. Regelrytterne og bud-ekspertene er ikke særlig glade og kjærlige, men de som har fått ettergitt kjempestor skyld og gjeld, elsker masse. Kjærligheten kommer som et svar på en ufortjent gunst. Og han sier noe bitende til Simon: «De som er tilgitt lite, elsker lite.» 

Sier han da faktisk: «Simon, du er en flink gutt, det hefter ikke mye ved deg som det trengs tilgivelse for. Jeg venter ikke at du elsker meg særlig høyt.»? Nei, det er ikke det han sier.
 
Jesus vet hvilken stor synder Simon egentlig er. Jesus ser på kvinnen, men snakker til Simon. Han sier: «Simon, ser du denne kvinnen?» Det er klart han ser henne, tenker Simon, – en uanstendig person, en frekk og ond og skammelig skikkelse som forderver pene menn. Hun er en synder tvers igjennom. 
 
Med et helt annerledes blikk

Men Jesus ser på kvinnen med et helt annet blikk, med et rent blikk, han ser henne som et elsket barn, som en blomst som har vært tråkket ned i søla. En sjel som Gud vil vinne inn i sitt rike.
 
«Simon, du tror du ikke trenger å bli tilgitt mye, det er derfor du ikke elsker meg.» Du ser feil på henne. Du ser feil på deg selv. Dette er brodden i det Jesus kommuniserer.
 
Det er nok en masse pene og pyntelige personer som hører på meg nå, og hvis du ikke tenker deg om, vil du ikke regne med at du hører med i den gjengen som er tilgitt mye. 
 
Men her er kjernen i hendelsen: Jesus døde ikke for de pene og pyntelige. Han kom ikke til jorden for å dø for deg fordi du er så god og overholder alle reglene. Han døde for oss fordi vi er ytterst støtende i hans øyne på grunn av syndene vi lever i. 

Tenke for store tanker om deg selv

Faktum er at jo bedre du blir, desto verre kan du bli, fordi du begynner å tenke for store tanker om deg selv. Den krypende synden som heter stolthet og overmot kan komme til å ta over styringen av livet ditt, og så plasserer du Jesus på god avstand, for i livet ditt, nå for tiden, handler alt om deg, og han er ikke viktig. Du er på jakt etter noe mer spennende enn han.
 
Jesus døde for meg fordi jeg er født i synd, og jeg har syndet, og jeg er forferdelig avskyelig i hans øyne med mine onde holdninger. Jeg hører til i den subkulturen om hvem det kan sies at de er tilgitt mye. 

Og hvis du har den forståelsen, vil du elske mye, og du vil tjene, tilbe og beundre ham, ut fra et hjerte som flyter over av takknemlighet. Du gjør det ikke bare fordi du vil opptre kristelig. Men du elsker å høre: «Dine synder er deg forlatt.»
 
Dømmende holdning?

Jeg har vært borti noen mennesker som livet har herjet hardt med. Så har Jesus kommet inn i livet deres og dratt dem opp fra fordervelsens gjørme. Men syndene har satt sine spor. Masse menneskelig er fremdeles i ulag. 
 
Det er lett å innta en dømmende holdning: Kom tilbake til oss når du har fått orden på livet ditt! 

Men jeg som har vokst opp i et kristent hjem og er spart for så mye, hvorfor skulle jeg forakte? Hvem er jeg som kan regne meg som så mye bedre? Er ikke min selvrettferdighet og min stolthet på egne vegne en like stor synd som mye annet? Har jeg egentlig orden på tankene mine, innstillingen min, ordene mine? 
 
Den hellige ånd arbeider med deg og sier: Har du tenkt over hvor du hadde vært, hvis jeg ikke hadde reddet deg mens du ennå var et barn og bevart deg gjennom ungdomstiden?
 
Hva bare kvinnen hadde

Simon hadde utdannelse, teologi, penger, status. Kvinnen hadde ingen av delene. Men hun hadde noe som Simon ikke hadde: Kjærlighet til Jesus. Og ble til gjengjeld møtt av en grenseløs, himmelsk, nådefull kjærlighet fra Jesu side. 

Simon trengte ikke nåde, han bare analyserte den. Han diskuterte og evaluerte Guds barmhjertighet, men den føltes unødvendig for ham som var så flink med alle reglene. 

Hun bare tok imot nåde, og fikk Jesu ord på at troen hadde frelst henne, og at hun kunne gå bort i fred.
 
Hvis vi ikke har mottatt kjærlighet, hvis vi ikke har hatt plass til kjærlighet, hvordan kan vi gi den til andre? Kan det være at hemmeligheten ved å elske er å ta imot? Lever du i Simon-gjengen som mangler sann medfølelse?
 
Nok om synd og frelse?

Du syns du har hørt mer enn nok om synd og frelse. Det er ikke interessant lenger. Men kan himmelens kjærlighetsaksjon gjennom Jesu død og oppstandelse bli en likegyldig sak for deg? Er det ikke den frykteligste av alle synder å se ned på hva frelsen kostet Jesus, og dermed trampe på Jesu blod?
 
Det er håp for deg også, hvis du slutter å se på deg selv som vellykket og er mest opptatt av reglene du har laget deg. 

Det er Kristi nåde som frelser.

OPL046 


(Inspirert av Joe Stowell, Max Lucado og Åsa Molin).