Kristen i en oppløsningstid

– Det er umulig, vil noen si. 

Ikke hvis vi prøver å se de lange linjene i historien og gjør forsøk på å lære av dem. Og da kan det hende vi handler annerledes i dag, når vi tenker femti år fram.
 
Romerrikets forfall og undergang

Et stort bokverk gjorde et sterkt inntrykk for over to hundre år siden, og det regnes som et av den britiske litteraturens monumentalverk. Den engelske historikeren Edward Gibbon (1737–94) fullførte i løpet av tolv år (1776–88) sitt sju binds verk: Romerrikets forfall og undergang. Han var en tid katolikk, men ble senere oppslukt av rasjonalismen. Dermed trodde han ikke lenger på en åpenbart religion. Likevel har mange kristne pekt på bøkene hans for å se langsiktige trender og vise hvordan moral og åndelige verdier styrer historien.
 
Gibbon pekte på en del forhold som gjorde at Romerriket gikk til grunne: Den raske økningen av skilsmisser, som førte til at hjemmene ble undergravd. Høyere og høyere skatter, og at en brukte mer og mer offentlige midler for å underholde folket med brød og sirkus. Den voldsomme interessen for fornøyelser og sport, som ble mer og mer brutal. Økt opprustning og store utgifter til militærvesen. At den religiøse tro bleknet til formalisme og ble kraftløs. Det sterke presset fra innvandrergrupper satte også et tydelig preg på romerrikets siste tid.
 
Enhver kan gjøre seg tanker om hvordan historien ofte gjentar seg. Mektige riker, sivilisasjoner og dynastier har falt sammen. På ruinene bygges noe nytt, men ikke alltid noe bedre. 
 
Den vestlige sivilisasjonen

Dette er altså et perspektiv: Det er ikke sikkert jorden går under med det første, men det kan godt hende at den vestlige sivilisasjonen går til grunne. I over hundre år har en snakket om: Tenk når den mektige kjempen i øst, Kina, vil våkne. Kanskje det er i ferd med å skje. Og hvilket land ligger i teten når det gjelder data og høyteknologi? Ikke alle er klar over at Israel ligger langt fremme, til tross for et beskjedent folketall. Noen riker er i vekst, noen i forfall.
 
Apostelen Peter skrev: «Men én ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» (2. Pet 3,8). Om vi kan være så langsiktige at vi tenker i et femti- og hundreårsperspektiv, så ser Gud uendelig mye lenger. Han tenker i tusener av år. 
 
Menneskers riker og kulturer kommer og går. På mange måter ser den vestlige kulturen ut til å være i forfall og oppløsning. Under slike perspektiver kan vi tenke videre på det apostelen Peter skriver: «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den» (2. Pet 3,12).

Det moralske forfallet

Vi er i dag opptatt av miljøvern og klimaendringer. Men den kanskje største faren for den vestlige sivilisasjonen er oppløsningen av familien som ordning. Vi har sluttet å bry oss om det sjette bud: «Du skal ikke drive hor.» Seksuallivet får ikke utfolde seg bare innen ekteskapets trygge ramme, og vi tillater et stort antall forskjellige samlivsformer. Ikke bare Bibelen, men også historisk og sosiologisk forskning advarer om hva det kan føre til.
 
I 1934 utga en britisk forsker, en som drev med samfunnsanalyse, en stor bok med tittelen Sex and Culture. Forfatteren het J.D. Unwin, og boken kom på Oxford University Press. 
 
Unwin undersøkte 86 forskjellige samfunn. Han fant en direkte sammenheng mellom absolutt monogami – altså én kvinne gift med én mann – og den «ekspanderende energi» i sivilisasjonen. Med andre ord: Seksuell trofasthet var den mest fremtredende faktor i samfunnets fremgang.
 
Unwin hadde selv ingen religiøse overbevisninger og kom ikke med moralske dommer. «Jeg kommer ikke med noen meninger om rett og galt,» skrev han. Likevel måtte han konkludere: «I menneskelige nedtegnelser finner vi ingen tilfeller der et samfunn beholder sin kraft etter at en hel generasjon har arvet en tradisjon som ikke insisterer på preekteskapelig og postekteskapelig trofasthet.» Med andre ord: Hvis samfunnet ikke legger vekt på at en skal være trofast både innenfor og utenfor ekteskapet, går det ikke lang tid før et samfunn mister sin kraft. Når det gjaldt romerske, sumeriske, babylonske og angelsaksiske sivilisasjoner gikk Unwin inn på mange hundre års historie. 

Avgjørende viktig: Familien

Han fant ingen unntak for at disse samfunnene blomstret, kulturelt og geografisk, i de periodene som satte seksuell troskap høyt. Han så stadige eksempler på at seksualmoralen ble svekket, og at samfunnene som en følge av det gikk tilbake, for så å gjøre fremgang igjen når de vendte tilbake til mer faste moralske holdninger.
 
Unwin skrev: «Hvis noen ber meg om å forklare hvorfor det er slik, må jeg svare at jeg vet ikke. Ingen vitenskapsmann gjør det … du kan observere og beskrive prosessene, men du kan ikke forklare dem.»
 
En forklaring ga imidlertid samfunnsforskeren Jan Brøgger for noen år siden: «Det moderne menneske med sin selvbevissthet, evne til å skape klare grenser i tilværelsen og sette seg langsiktige mål, er klekket ut i den stabile kjernefamiliens redevarme … Det var denne familietype som skapte de karakteristiske forutsetninger for initiativ og pågangsmot, fordi den ga de psykologiske forutsetninger for en moralsk individualisme.» Han kom altså med en begrunnelse i psykologisk stabilitet og identitetsdanning.
 
Familiesamholdet

Den amerikanske professoren Thomas Sowell, som selv er sort og har afrikansk familiebakgrunn, hevdet ut fra sin forskning for flere år siden at familiestrukturene, ikke rasediskriminering, var nøkkelen til å forstå hvilke folkegrupper som lykkes i et samfunn. 

Jo sterkere familiesamhold, dess mer økonomisk framgang. 

Folk fra orienten, for eksempel jøder og arabere, gjør det best av alle rent økonomisk i det moderne Amerika, fordi de har de sterkeste kjernefamiliene. Deretter kommer asiatene, som også har tette familiebånd. Hvite kommer først på tredjeplass, på grunn av alle de løse forbindelsene, samboerforholdene, skilsmissene og den store veksten i antall enslige foreldre. Deretter kommer spansktalende, som har enda svakere familiesamhold. Til sist kommer de afro-amerikanske svarte, hvor kjernefamilien er blitt unntaket mer enn regelen. 

Men også blant dem som har mørk hudfarge, fant Sowell at det var klare forskjeller: De fra de vestindiske øyer, fra Etiopia og fra Haiti lyktes bedre enn de mørke fra USA, fordi familiestrukturen var bedre bevart. 
 
I Norge er det mange som observerer oppløsningen av kjernefamilien og synes det er greit. Ja, noen hevder at kjernefamilien kommer aldri tilbake. Vi har lagt den bak oss for bestandig. Da spør jeg: Hvor lenge vil da samfunnet være sterkt og i vekst? Kan vi lære noe fra historien.
 
Homoseksualitet

I denne sammenheng må vi også se det sterke presset for å få godkjent homoseksualitet på alle plan. Kampanjene har lykkes med å fremstille de såkalt homofile nærmest som en egen folkegruppe eller rase. De er skapt slik, sier noen. 

Men til tross for energisk forskning har ingen kunnet påvise noe slags homofilt gen eller en arvelig disposisjon. Ingen historisk religion, verken kristendom, islam eller andre, kan bekrefte at noen bare kan leve sammen med en av samme kjønn. 

I dag ser vi at mange unge eksperimenterer både med heteroseksuelle og homoseksuelle følelser og handlinger. Mange gifte ektemenn har et homoseksuelt forhold på siden, ja, det hender ikke sjelden at ektefeller som har vært gift i mange år og fått barn sammen, sier farvel til hverandre, og en av dem går inn i et homoseksuelt eller lesbisk forhold med en tredje person.
 
Vi er skapt av Gud til mann og kvinne, med klare forskjeller, for at vi skal svare til hverandre, utfylle hverandre, og sammen frembringe barn og en etterslekt. 

Mange slags lyster

Etter syndefallet har vi mange slags lyster, fristelser og følelser. Til oss alle sier Guds ord: «Du skal ikke drive hor.» Det innebærer for dem som ikke er gift: «Du skal ikke bryte deg inn i ekteskapet før du er der.» Til dem som er gift, innebærer budet: «Du skal ikke bryte ut av ekteskapet.» Og: «Du skal ikke bryte deg inn i en annens ekteskap.» Det er ikke lett å etterleve for noen av oss. 

Mange mennesker har opplevd fall i forhold til det seksuelle. Fra Guds side er det noe sterkt og kjærlig som heter tilgivelse. Vi kan få begynne på nytt. Men vi kan ikke innrette oss i strid med Guds vilje, og leve i synden, og samtidig vente at Gud ikke bryr seg om det. 
 
Det bor lyster til det meste i enhver av oss. Når forholdene ligger til rette for det, kan alle falle, ja, de beste kan gjøre det verste. Vår onde natur, selve arvesynden, kan gi overraskende og skjebnesvangre utslag hos hvem som helst, hvis vi ikke vokter oss og ber Gud om at han ikke må lede oss inn i fristelse.
 
Derfor har vi ikke lov å dømme hverandre. Bare Gud er dommeren. Men vi kan heller ikke underslå sannheten eller la være å holde fram Guds bud.
 
Forførende ånder og falske lærdommer

Apostelen Paulus har ord til oss som lever i oppløsningssamfunnet: «Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet» (1. Tim 4,1–2).
 
Vi advares mot falske lærere som har gjort samvittigheten sin til slave under sine egne lyster og synder. Da stiller de seg ikke bare åpne for forførende ånder, men også for læresetninger fra de onde åndene. De falske lærerne er hyklere, sier Paulus, de sier noe annet enn de bør si.
 
Vi trenger ikke si nei til skaperverkets goder, sier Paulus. «For alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk, for det blir helliget ved Guds ord og bønn» (1. Tim 4,4–5). Vranglæren i den siste tid kommer til å preges av fornektelse av Guds gode gaver, og tillatelse til det Gud har forbudt. 

Øve oss i å tenke Guds tanker

En kristen prøver stadig å la seg korrigere av Guds ord, så vi øver oss i å tenke Guds tanker, når verden forlanger at vi skal tenke dens tanker. Det kan bli et stadig sterkere press mot sannheten og et press for at vi godtar løgnen. Det skal ikke gjøre oss hissige og krigerske, men milde og trygge, fordi vi i en oppløsningstid har funnet en trygg grunn å stå på. 
 
Utsiktene for avslutningen av denne tidsalder er ikke bare lyse. På denne bakgrunn sier Peter: «Derfor, mine kjære, når dere venter disse ting, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham, i fred» (2. Pet 3,14). 
 
Peter skriver også: «Herren er ikke sen med løftet, [underforstått: løftet om at han skal komme igjen og gi oss en ny himmel og en ny jord] slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (2. Pet 3,9).
 
Kommer han virkelig igjen?

De første kristne ventet at Jesus ville komme igjen til jorden meget snart, kanskje til og med i den første generasjonen etter Jesu oppstandelse. Også i den tiden da Det nye testamente ble skrevet, var det en problemstilling: Somler han? Kan vi stole på at løftet om gjenkomsten vil bli oppfylt. 
 
Jo, sier Peter, det blir oppfylt. Guds motiv for å utsette er hans godhet. Han vil at flest mulig skal høre evangeliet. Han ønsker at hans menighet på jorden skal bli etablert i flest mulig folkegrupper, som også Jesus selv sa: «Dette evangeliet om riket skal forkynnes over hele jorden som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).
 
Derfor samarbeider vi med Guds godhet og Guds tålmodighet når vi driver misjon både hjemme og ute. Gud vil at alle skal bli frelst, at alle skal vende om til Herren og tro på hans nåde i Kristus.
 
Avslutningen av historien kan bli turbulent og voldsom. Men Herren kommer tilbake – uventet og mektig. Da gjelder det å ha bevart troen tvers gjennom oppløsningssamfunnet eller forvitringssamfunnet. 

Ikke mist motet

Vi må ikke miste motet. Kristus er god. Jesus er seierherre. I stedet for å være redde skal vi legge vekt på hellig liv og en gudfryktig holdning. 

Å leve et hellig liv innebærer ikke å være annerledes i klesdrakt, språk og skikker eller ytre ting. Det har med vårt sinnelag å gjøre – holdninger, innstilling. 

En gudfryktig kretser ikke om det skremmende, men har den frykten som kan prege et godt barn: Frykten for å gjøre far og mor imot. 

Guds kjærlighet og nåde er uendelig stor. Det har han vist oss gjennom Jesus. 

Derfor har vi lyst til å elske og ære ham, lyde og tjene ham.
 
OPL058