Å gjøre tjeneste som Jesus

Å vise kristen nestekjærlighet er ikke teoretisk og livsfjernt. Det handler om praktisk tjeneste. Det har vi lært av Jesus selv. Bli med til et måltid for to tusen år siden, rett før Jesus skulle lide og dø på korset. Apostelen Johannes forteller (Joh 13,1-15): 

«Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste.» 

Et viktig tidspunkt

Med andre ord: Jesus var klar over at nå var han kommet fram til et «tidens fylde» i livet sitt. Nå skulle det viktigste skje. Han var Gud, utgått fra Gud, at han snart skulle vende tilbake til Gud. Nettopp som allmektig Gud var han utsendt til denne verden, preget som den er av synd og svik. Se den astronomiske kontrasten i dette. 

Fortellingen fortsetter: «De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham. Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.» 

Den som har all makt, og som er preget av en evig kjærlighet, var i et selskap av skrøpelige, og med en bedrager tett på seg, han overrasker totalt: 

«Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg. Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg.» 

Føtter på den tiden var ikke bare preget av litt fotsvette. De bar med seg søle og ekskrementer. Det var bare de lavest rangerte slavene som fikk oppgaven å vaske føtter, noe som var nødvendig å gjøre ofte i den tidens samfunn. 

Tok på seg tjenerdrakten

Legg også merke til at Johannes understreker at Jesus legger av seg klærne. Det minner om det Paulus omtaler i Filipperbrevet, om at Jesus, «da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg» (Fil 2,6–7). Han la bort den guddommelig drakten og kledde seg i tjenerdrakten. 

Vi leser videre: «Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Herre, vasker du mine føtter? Jesus svarte og sa til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere.» 

Peter setter ord på den overraskelsen de alle har opplevd: – Er det riktig at du, Jesus, som er Mester og lærer, skal betjene oss? 

Jesus svarer med noen ord som vi kan merke oss i mange situasjoner i livet: «Du skjønner det ikke nå, men du skal skjønne det senere.» Jesus fører oss ofte inn i forhold som vi ikke kan forstå eller finne mening i. 

Dermed burde vel Peter være fornøyd? Nei, «Peter sier til ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!» 

Å bli betjent av Jesus

Hvorfor svarer Jesus på den måten? Å være en kristen er ikke å bygge opp et flott livssyn eller arbeide seg opp en storartet åndelig status. Å være en kristen er å bli betjent av Jesus. En kristen tar imot som en gave alt godt av Frelseren. Dette er betingelsen for «å ha del med ham», som Jesus uttrykker det. Å være et Guds barn bygger ikke på at jeg er til tjeneste for Jesus, men at han tjener meg med alle sine gaver. 

Idet Peter begynner å ane dette, sier han: «Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!» Det er som han sier: – Er det sånn det henger sammen, da kan du få bade hele meg! 

«Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren.» Med dette sikter nok Jesus på dåpen, som betegner at vi har fått gjenfødelsen som en gave. Da er vi renset tvers gjennom av tilgivelsens nåde. Da trenger vi ikke en fullstendig ny fødsel hver dag, men vi trenger den daglige omvendelse, som innebærer å vaske bort den skitten vi får under vandringen. 

Jesus fortsetter: «Også dere er rene, men ikke alle. For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene.» Judas hadde allerede sagt nei til renheten, for han hadde sviktet troen på Jesus i sitt hjerte. Johannes, som forteller dette, peker stadig på den sterke kontrasten mellom den rene Jesus og de svikefulle menneskene omkring ham. 

Forstår dere dette?

Så står det videre om Jesus: «Da han hadde vasket deres føtter og tatt på seg klærne, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: Forstår dere hva jeg har gjort med dere? Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere.» 

Vi er med andre ord renset og rene når vi lar oss betjene av Jesus. Hans bading av oss og vasking av våre føtter er som et symbol på frelsen. Ta imot dette som en gave. 

Men hva Jesus gjorde, tjener som et forbilde for oss. Kanskje vi i en gitt situasjon kan gjøre det konkret? 

Vasking av føtter

Jeg glemmer ikke da jeg reiste som reporter i fattige strøk av Etiopia for mange år siden. En misjonær sa: «Kan jeg få vaske føttene dine?» Jeg kom nok med innvendinger som lignet på Peters. Men hun sa noe om at hun ville gjøre dette som et tegn på gjestfrihet og brorskjærlighet. Det ble som et hellig handling i all sin enkelhet. Og jeg glemmer det aldri. 

En sann kristen er en tjener. Jo mer kristelig et menneske er, jo mer er det preget av tjenerinnstillingen. Det innebærer å plassere seg under andre, på et lavere plan, og gjøre gjerninger med mindre prestisje, slike som mange føler seg for fine til å gjøre. 

Jeg leste om japaneren Toyohiko Kagawa, som fant fram til Kristus for en generasjon eller to siden. Han hadde studert Det nye testamente på egen hånd og ble en særpreget kristen. 

Da noen spurte ham hvorfor han la så stor vekt på å hjelpe dem som bodde i slummen i byen Kobe, svarte han: «Hvis Kristus hadde vært her, ville han ha hjulpet dem. Derfor må jeg også det.» 

Så enkelt kan vi tenke det, si det og så handle ut fra det. Å være en kristen er å ta imot frelsen, gratis av nåde, og så gi denne nåden videre, gratis, til medmenneskene. 

Vurderes etter om de er tjenere

Da Paulus ga råd om hvordan en skulle finne frem til gode kristne ledere, ga han dette rådet til Timoteus: «Også disse skal først prøves,» med andre ord: De skal vurderes, en skal finne ut hva de står for rent åndelig, og så sier han: «deretter skal en la dem tjene i menigheten, om de er ulastelige» (1. Tim 3,10). 

Har de vist seg i stand til å være tjenere, har de en holdning av å hjelpe og støtte andre, da er de neppe slike som en kan kritisere for alvorlige svakheter i karakter og innstilling. 

De ruvende lederne i kirkens historie var slike ydmyke tjenere for Gud. Den store kinamisjonæren Hudson Taylor kom en gang på besøk til Australia. Møtelederen skrøt uhemmet av Taylor og fortalte en hel del om hva misjonæren hadde oppnådd i Kina. Han avsluttet med å presentere Taylor som «vår berømte og strålende gjest». 

Hudson Taylor sto taus i et øyeblikk, og så begynte han talen sin med å si: «Kjære venner, jeg er den lille tjeneren til en berømt og strålende Herre.» 

Vi trenger ikke tjene Jesus ved å ofre til ham røkelse, matoffer, fromhetsgjerninger eller botsøvelser. Paulus sier om Gud: «Heller ikke lar han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er han selv som gir alle liv og ånde og alle ting» (Apg 17,25). Gud skaper alt og gir alt liv. 

Omdirigere vår kjærlighet

Men Gud ber oss omdirigere vår kjærlighet til ham slik at den retter seg mot vår neste. Vi er kalt til å vise barmhjertighetsgjerninger og gjøre tjenester på Guds vegne, og da gjerne mot de aller minste i denne verden. 

I en av de tyske kirkene som ble bombet under andre verdenskrig, ble også en Kristus-statue ødelagt. Da freden kom, ble kirken bygd opp igjen. De mange bitene av Kristusfiguren ble også limt sammen. Det var bare hendene som manglet. De ble aldri funnet. Men statuen av Kristus ble stilt opp foran alteret, og på sokkelen graverte de inn ordene: «Dere skal være mine hender.» 

Det gir et meningsfullt og riktig budskap. For den Jesus som frivillig gjorde det lavest rangerte slavearbeidet, sa: «Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere.» 

Paulus kunne ikke gi medarbeiderne sine noen høyere ros og ære enn å kalle dem tjenere. Om Epafras sa han: «Han er en Kristi Jesu tjener som alltid strider for dere i sine bønner» (Kol 4,12). Og den unge Timoteus kalte han «vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium» (1. Tess 3,2). 

Ja, han sier om seg selv idet han innleder det mektige Romerbrevet: «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium» (Rom 1,1). Han bruker ikke et statusord som betyr hjelper eller assistent, han snakker om trell eller slave, en hardt arbeidende kroppsarbeider – Jesu Kristi slave. 

Slave under mennesker - slave for Jesus

Én sa det slik: «Det er uverdig å være slave under mennesker. Det er verdens største lykke å være en Jesu Kristi slave.» 

Det handler om innstillingen i hjertet. Er du og jeg villige til å bruke oss selv for Gud, og bli brukt av ham? Ikke bare å bli betjent, men selv å tjene andre? Noen som vil være kristne, kan ikke tenke seg å gjøre enkelte tjenester, for de synes det ligger under deres verdighet. Kan det være at de da slutter å være kristne? 

Et virkelig kjennetegn på en hellig kristen er ikke evnen til å bruke store ord og innta høye posisjoner, men evnen til å vaske føtter. Det vil si: Gjøre slikt som ikke blir høyt vurdert av mennesker, men som blir høyt vurdert av Gud. 

Den tyske teologen og martyren Dietrich Bonhoeffer sammenligner to typer fromhet og sier: «I klosteret avlegger munken et løfte overfor abbeden. Dette løftet tar fra ham retten til å selv bestemme over fritiden sin. I et fellesskap av evangeliske kristne har vi noe annet i stedet for dette munkeløftet, nemlig forpliktelsen til å tjene våre brødre. Det er bare der hvor man ikke er for fin til å vise hverandre kjærlighet og hjelpe hverandre i praktiske ting, at man med kraft og overbevisning kan forkynne budskapet om Guds nåde og kjærlighet,» skrev Bonhoeffer. 

Jesus sa: «Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære» (Joh 12,26). 

Tjenerholdning

En leder som lyktes i å etablere to viktige kristne institusjoner (Jonathan Blanchard), ble kjent for å be denne bønnen: «Å, min Frelser og Gud, fri meg fra treghet, på den ene siden, og fra ambisjoner, på den andre siden. La meg få gjøre alt jeg kan, og ikke føle meg noe mer hovmodig enn om jeg gjorde ingenting.» 

En slik holdning blir æret av Gud. Mennesker huskes ikke for hva de fikk tildelt, men for hva de fikk til for Gud ved å tjene. Den som tjener, fortjener. Den største av alle kunster er å miste oss selv i tjeneste for andre. 

Tenk om vi kunne få mer av tjenersinnet, av den innstillingen at jeg er til for å gjøre noe godt for andre! Karl Sandsmark viser en vei til tjenerholdningen ved å si det på denne lyriske måten: 

«Tjenersinnet er å finne 
På Marias lepper lagt: 
– Jeg er Herrens tjenerinne, 
la det skje som du har sagt.» 

Og i en aforisme sier Sandmark det slik: 

«Du ble så rik i dag. 
Du vet selv hvorfor. 
Du tjente et medmenneske 
Uten å tjene på det selv.» 

Trangt på toppen

I menneskers hierarki er det trangt på toppen, men god plass nederst. En erfaren kristen skrev en gang: «Hvis du har lyst til å være en leder, vil du bli frustrert, for veldig få mennesker ønsker å bli ledet. Hvis du har som mål å bli en tjener, vil du aldri bli frustrert.» 

Vi har alle med oss tanker om hva som kan gi oss en posisjon, status og verdighet overfor andre mennesker. Men disse forestillingene kan være helt feil. Vi kan komme til å sperre oss selv inne bak slike tanker. De er egentlig preget av hovmod og stolthet, som ikke har særlig velvilje hos Gud. 

Derfor er veien til det gode liv å bli en tjener for Jesus. Overalt trengs det noen som tenker på andre enn seg selv. Derfor er det mye god veiledning i hva én har sagt: «Finn ut hvor du kan gjøre en tjeneste. Gjør den. Resten er opp til Herren.» 

OPL057