På sporet av trosheltene

Det er jo en klok leveregel også for mennesker. Ikke hopp hvis du ikke ser hvor føttene dine lander.

Men troens liv er annerledes,

ifølge det ellevte kapitlet i Hebreerbrevet. «Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» (11,1) Tro er ikke bare å håpe at alt går bra. Det er å eie en visshet og en overbevisning på grunnlag av Guds ord og løfter: Det aller viktigste er det jeg ikke kan se.

Vi leser videre fra dette sterke troskapitlet: Vers 2: «For på grunn av den [troen] fikk de gamle godt vitnesbyrd. Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige. Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død. Ved tro ble Enok rykket bort, så han ikke skulle se døden. Han … fikk … det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham.»

Troshelten Abraham

Fra vers 10 leser vi om den store troshelten Abraham. Han var en troens mann fordi han dro dit Gud ba ham dra, selv om han ikke visste hvor det ville bli. Han var en troens mann ganske enkelt fordi han trodde på Gud. Han bodde i et telt i ørkenen fordi han trodde at Gud en dag ville gi ham et varig hjem. Vers 10: «For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.»

Abraham var ingen fullkommen mann. Bibelen beskriver nådeløst svakheter han hadde. Men han hørte Guds røst som kalte ham til å gjøre en forskjell, til å forlate hjemmet og dra til oppgaver Gud ville vise ham, og det gjorde han. Det er tro – å hoppe uten å kunne se hvor føttene lander, ikke fordi vi er dumdristige, men fordi vi adlyder Guds røst.

Hebreerbrevets ellevte kapittel er blitt karakterisert som en av verdens største prekener. Kapitlet er langt og innholdsrikt. Jeg kan ikke gå inn i alle detaljene, men forhåpentligvis gi dere appetitt på å lese og studere på egen hånd.

I Hebr 11 får vi beskrevet hva kristen tro er. Vi får ikke bare en definisjon, men vi møter personligheter fra troens anegalleri, korte karakteristikker av de store trosheltene fra Bibelens verden. Noen er velkjente, som Abraham, Isak, Jakob og Moses. Andre er anonyme og ukjente, men de ble viktige forbilder likevel.

Det er ifølge Hebreerbrevet mange ting om troen du og jeg trenger å lære.

For det første:

Tro er evnen til å se.

Troen er et par øyne som vi ser verden gjennom. Troen er briller som vi ser verdens virkelighet gjennom. Troen er en måte å se på.

Et barn blir ropt på av mor: «Kom inn fra leken for å spise middag. Husk å vaske hendene først. Men gutten klager og sier: «Bakterier og Jesus, det er det jeg hører om hjemme hos oss. Bakterier og Jesus. Men jeg har aldri sett noen av dem.»

Med en kritisk tankegang sier vi: «Vis meg det, så vil jeg tro det.» Men med sin åndelige tankegang sier Gud: «Tro på meg, så vil jeg vise deg.» Hvis du kan tro det, kan Gud gjøre det. Mens noen ser tingene slik de er og spør hvorfor, drømmer den troende om noe som ingen har sett, og spør: Hvorfor ikke? Det er fortellingen om dem som tror. Troen er gaven og evnen til å se. Troen er øyne som vi ser verden gjennom, men troen er også noe mer.

Troen er også

mot til å handle på grunnlag av ordet vi har fått.

Hebreerne 11 er fullt av verb, av gjerningsord. Ved tro ofret Abel, Enok vandret, Noah bygde, Abraham dro ut uten å vite hvor han skulle, men trygg på at han fulgte Herren. Isak velsignet, Moses’ foreldre skjulte guttebabyen, Moses forlot Egypt, holdt påske, Rahab tok imot spioner. Vers 32: «Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og profetene. Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.»

Så tro er evnen til å se, men også mot til å handle på grunnlag av det en ser.

Dernest er tro

å bestemme seg for å holde ut.

Vers 13: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.» Alle disse levde ved tro da de døde. Dette må være viktig og riktig for enhver som tror: Jeg lever i troen nå – og når jeg dør.

Ikke noe av det vi beskriver som stor tro i Hebr 11, har særlig mye av en lykkelig slutt her i verden. Abel viste tro – og broren drepte ham. Enok viste tro, men han ble fjernet fra familien sin og tatt rett opp til himmelen. Noa viste tro og ble til latter blant naboer og venner. Deretter tilbrakte han førti dager og netter sammen med en båtlast av stinkende dyr.

Men Abraham, Sara, Isak og Jakob – de viste alle stor trofasthet. Abraham forlot hjemlandet sitt og ble en «profesjonell» vandringsmann. Verken Abraham eller hans sønn eller hans sønnesønn fikk noen gang oppleve hva et hjem betyr, før de kom til sitt lovede hjemland.

Troen har røtter som holder fast, samme hvordan været er. Troen har vinger som gjør at du stiger og kommer framover, og gir deg frihet, samme hvor deprimerende omgivelsene er.

Troen er virkeligheten i det som en håper på, bevis på det som enda ikke kan sees. (11,1) Troen flyter ikke på varm luft og halvstekte menneskelige antakelser. Kristen tro blir forsterket av livene til alle de menn og kvinner som har kommet før oss, som fikk livene sine radikalt forvandlet av troen.

For en som ikke tror, var Abraham en barnløs, hjemløs vandrer, en person ingen kunne regne med og som ikke hadde noen fremtid. Men den som tror, ser i Abraham den første som virkelig opplevde en pakt fra Guds side, alltid på vei til det lovede landet, og far til så mange etterfølgere som det er stjerner på himmelen.

Troen førte Abraham på veien. Troen førte sønnen Isak og sønnesønnen Jakob på den samme veien. Troen førte ikke Abraham til en storartet bolig i et fruktbart, deilig lovet land. Troen holdt Abraham i et ettroms, flyttbart, kamelluktende telt gjennom hele livet.

Abraham-troen var ikke en komfortabel tro. Troen ga ikke Sara et liv preget av hvile og enkelhet. Troen ga den gamle Sara er høyst uventet svangerskap. Hun fikk et barn i meget høy alder

Langdistansevisjon

Troen har en langsdistansevisjon. Ikke vær en som klynger seg til et lettvint håp hvis ikke dette håpet er knyttet til en visshet om virkeligheten, bygd på troens grunnvoll.

Troen ser forbi mitt eget korte liv og inn i Guds fremtid, både her i verden og hans evige rike. Reinhold Niebuhr har pekt på hvordan både håpet, troen og kjærligheten er virksom i den langsiktige troen:

«Ikke noe stort og betydningsfullt blir fullført i ett menneskes levetid. Derfor blir vi frelst ved håpet. Ikke noe som er sant og vakkert, får utfolde seg helt og fullt i én enkelt sammenheng i historien. Derfor blir vi frelst av tro. Ingenting av det vi gjør, samme hvor dyktig det er utført, kan vi oppnå på egen hånd, derfor blir vi frelst ved kjærligheten.»

Hverdagsdimensjon

Troen har en hverdagsdimensjon. I en bok av John Killinger beskrives en travel flyplass sent en ettermiddag. Folk haster av sted for å komme dit de skal i tide. Noen er irritable. Plutselig – midt i alt stresset – utbryter en høy stemme: «Flott laget, Gud!» Nesten alle snur seg og får se en eldre kvinne i rullestol. Hun stirrer ut av et stort glassvindu på en majestetisk solnedgang som lyser opp himmelen.

Smil glimter til i ansiktene. Noen av passasjerene begynner å vandre med en ny energi. Atmosfæren er forvandlet ved denne kvinnens obervasjon: «Flott laget, Gud!»

Dette er tro i samsvar med Bibelen. Tro er troen på at alt i livet er i Guds hender, og at Gud aldri vil svikte barna sine. Du trenger ikke være en profesjonell kristen arbeider for å ha den slags tro. Nei, tvert imot står ofte alle våre flotte tanker i veien for denne ekte og umiddelbare troen.

Dette mente forfatteren av Hebreerbrevet da han skrev det vidunderlige ellevte kapitlet: Vi får eksempler på mennesker som – til tross for krevende forhold – adlød og gjorde det Gud kalte dem til å gjøre. Dette er hva troen går ut på. Ved tro gjorde de det. Tro er tillit til Gud, samme hvordan forholdene er.

Men det er noe viktig som må sies:

Denne troen er en gave.

Du kan ikke tenke deg fram til en slik tro. Jeg er lei for det, men det er sant. Jeg skulle ønske jeg kunne overbevise deg med argumenter og uten følelser kunne si med overbevisning: Gud er virkelig og Gud elsker deg. Vi griper ikke troen på den måten. Troen kan ikke kjøpes, den kan ikke plantes inn i hjertet av et annet menneske. Du kan ikke engang kjøpe deg tro ved hjelp av dine egne gode gjerninger. Det er bare én måte å få troen på Jesus Kristus, og det er å ta imot den som en gave. Åpne hjertet ditt. Be om at Kristi Ånd vil skape troslivet i hjertet ditt, helt til den dagen da troen preger alle sider ved livet ditt.

Hva preget disse trosheltene? La meg nevne ett trekk til:

De bodde i telt, men så etter byen.

Gud kaller oss ofte ut fra det komfortable og lettvinte til det risikable og uprøvde. For et vakkert bilde – de bodde i telt mens de så etter en by.

Abraham og Sara lærte om forskjellen mellom det midlertidige og det evige, mellom det som passerer forbi, og det varige, mellom det som ikke er noe mer enn provisorisk, og det som er varig og evig.

Hvor mye av det vi setter vår lit til, er bokstaver på papir, pengesedler, dokumenter, tall på en dataskjerm. Og så gir vi større oppmerksomhet til våre papirformuer enn til vår evige sjel. Vi er mer opptatt av forholdet vårt til kontoene enn av forholdet til Gud. Vi investerer mer i livets telt enn i livets alter. Vi blander på en forvirrende måte det som er midlertidig med det som er evig. Abraham og Sara lot seg ikke friste av dette.

Tro er å gi slipp på.

Livet har lært oss å holde fast på alt mulig. Gud innbyr oss til å slippe. Vi vil ikke bare nyte det gode livet. Vi ønsker å eie det, lagre det, utvide det, manipulere det slik at det blir best mulig for oss. Med knyttede never klynger vi oss til det vi eier, det vi mener, våre teorier, holdninger, våre sår, pengene våre, og vi er redde for at hvis vi slipper noe, vil det innebære nederlag.

Men troen kan innebære å gi slipp på.

Troens helter dro ut – med ansiktet mot Guds fremtid. Verden trenger desperat troens menn og kvinner. Vi har fått en verden full av falske profeter og folk som gir tomme løfter. Hvem vil tale for Gud i denne tiden? Hvis ikke du og jeg vil brenne for Guds rike, hvem vil da gjøre det? Dette er trosheltene. De er ikke så spesielle. De er spesielle fordi de tror på Gud og handler i samsvar med det.

Hva skal vi lære av trosheltene? Vers 13: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.»

Dette gjorde Moses. Vers 24: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.»

Vi som har hørt og lært om Kristi oppstandelse, vet at den endelige seieren allerede er vunnet.

Vi har seiret fordi Guds løfter står fast.

Psykologer sier: Se innover. Opportunister sier: Se deg rundt. Optimistene sier: Se framover. Pessimistene sier: Se deg for. Kristentroen sier: Se opp. Se framover helt til du stirrer inn i øynene til ham som hele tiden har sett etter deg. Fest ditt øye på Jesus, troens opphavsmann og fullender.

Det som larven kaller jordens undergang, kaller Mesteren en sommerfugl.

OPL296