Undertrykt, men med trygg tro

De opererer på forskjellig bølgelengde, men holder sammen likevel. Av og til blir rett og slett kona oversett, eller regelrett undertrykt av mannen. 

I noen tilfeller er mannen bare religiøs, med kunnskap om mange ting, men kona har et annet forhold til Gud. Hun kjenner Herren, ber for ham og behandler ham med tålmodighet. 

I dagens bibelundervisning skal vi gå inn på forholdet mellom en godt voksen mann og hans kone, et ektepar som opplevde noe helt spesielt. Vi tar for oss en fortelling fra Det gamle testamente, fra Dommernes bok, kapittel 13. 

Samson var den siste av de tolv dommerne, som styrte Israel før landet fikk sin rekke av konger fra ca. år 1000 før Kristus. De to vi skal høre om nå, var foreldrene til Samson. 

Manoah

Fra Dommernes bok, kapittel 13, vers 2, leser vi: «Det var en mann fra Sora, av danittenes ætt, som hette Manoah. Hans hustru var ufruktbar og hadde aldri hatt barn. Og Herrens engel åpenbarte seg for kvinnen og sa til henne: Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn. Men du skal bli med barn og føde en sønn. Så ta deg nå i vare og drikk ikke vin eller sterk drikk og et ikke noe urent! For nå skal du bli med barn og føde en sønn.» 

Denne hendelsen minner nesten om da engelen Gabriel kom til Maria og fortalte at hun skulle få et spesielt barn, nemlig Jesus. Men historien er annerledes. Maria var jomfru, denne kvinnen var gift. Maria ventet seg ikke barn. Denne kvinnen hadde sikkert stor sorg for at hun var barnløs. Manoahs hustru skulle bli mor til en foreløpig frelser. Men Maria skulle bli mor til verdens frelser. 

Manoahs hustru var altså gift, men de hadde vært barnløse, og bare det kan være krevende for et ekteskap. De var altså ikke helt unge. Etter at de fikk den sønnen som omtales her, fikk de flere barn, men det er en annen historie. Der og da var de barnløse, og Manoahs hustru viste seg ytterst lojal og åpen. Hun gikk straks til mannen sin og fortalte hva hun hadde fått høre. 

Vers 6 forteller hva hun sa: «En Guds mann kom til meg. Han var å se til som en engel, og han så fryktinngytende ut. Jeg spurte ham ikke hvor han var fra, og han sa meg ikke sitt navn. Han sa til meg: Nå skal du bli med barn og føde en sønn. Drikk nå ikke vin eller sterk drikk og et ikke noe urent. For barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv og til sin dødsdag.» 

Mannen ikke fornøyd

Her hører vi at Manoahs hustru gjengir korrekt hva engelen sa. Hun visste hva en nasireer var, en person som var spesielt innviet til Gud, nesten som en munk. Hun grep straks poenget – at hun nå måtte gå inn i en streng diett. Spesielt viktig var det at verken hun eller barnet skulle nyte alkohol. 

Men det er tydelig at Manoah ikke var fornøyd, for det står «Da bad Manoah til Herren og sa: Hør meg, Herre! La den Guds mann som du sendte, komme til oss igjen og lære oss hva vi skal gjøre med det barnet som skal bli født!» 

Det er som om Manoah er småfornærmet fordi engelen ikke har snakket til ham, selveste Manoah, men tatt direkte kontakt med kona hans. Det er som om han sier: «Du vet, Herre, jeg kan ikke stole på det hun sier. Det er tydeligvis noe viktig du vil ha sagt til oss. Nå ber jeg deg, Herre, om å komme på nytt og gi instruks direkte til meg.» 

Det står videre i vers 9: «Og Gud hørte Manoahs bønn. Guds engel kom igjen til kvinnen, mens hun satt ute på marken. Manoah, hennes mann, var ikke sammen med henne.» 

Gud svarte altså på Manoahs bønn, men ikke på den måten Manoah helst ville. Det er en snert av ironi her. Gud henvendte seg igjen til kvinnen, ikke til mannen hennes. Og engelen sa det samme som sist. Men hun, som vi ikke engang kjenner navnet til, var ytterst lojal mot mannen sin, for det er skrevet fra vers 10 at «Da skyndte kvinnen seg og løp hjem og fortalte det til sin mann og sa: Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen. Manoah stod da opp og fulgte etter sin hustru. Da han kom til mannen, sa han til ham: Er du den mannen som talte til min kone? Han svarte: Ja. Og Manoah sa: Når nå dine ord går i oppfyllelse, hvordan skal vi da bære oss at med barnet? Og hva skal vi gjøre med ham? Da sa Herrens engel til Manoah: Alt det jeg har nevnt for kvinnen, skal hun ta seg i vare for. Hun skal ikke ete noe av det som kommer av vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke ete noe urent. Alt det jeg har pålagt henne, skal hun holde seg etter.» 

Dette er altså tredje gang det må fortelles hvordan de skal forholde seg med det barnet de venter. To ganger har engelen henvendt seg til kona, noe Manoah ikke er helt fornøyd med. Nå får han høre det selv. Og engelen viser til kvinnen: «Alt det jeg har nevnt for kvinnen, skal hun ta seg i vare for.» 

Liten respekt for kona

Fortsettelsen viser at Manoah hadde liten respekt for kona si. Verre var at han egentlig ikke kjente Gud. Vers 15 forteller: «Da sa Manoah til Herrens engel: Kan vi ikke få deg til å bli her en stund, så vi kan lage til et kje for deg! Men Herrens engel sa til Manoah: Om du får meg til å bli, så eter jeg likevel ikke av din mat. Men vil du stelle til et brennoffer, så skal du ofre det til Herren. For Manoah visste ikke at det var Herrens engel.» 

Manoah hadde liten innsikt i det som hadde med Gud å gjøre. Hans kone hadde større åndelig forstand, og det var til henne Gud vendte seg først. Det kunne han ikke riktig godta. Nå prøver han å behandle engelen som en annen gjest, ved å invitere til et måltid. Han hadde tydeligvis ikke peiling på hva en engel er. Engelen foreslo at det ville være mer riktig å gi Gud et offer enn å lage i stand et selskap til ære for engelen, og med engelen selv som gjest. 

Fra vers 17 fortelles det at «Da sa Manoah til Herrens engel: Hva er ditt navn? – så vi kan ære deg når dine ord går i oppfyllelse. Men Herrens engel sa til ham: Hvorfor spør du om mitt navn? Det er et underfullt navn!» 

Hvem er engelen?

Dette er det mest gåtefulle i denne fortellingen: Hvem er engelen? Det står ikke at han var «en engel», men Herrens sendebud i bestemt form. Og hva het han? Det oversettes på forskjellig måte: «Mitt navn ligger bortenfor all forståelse», det er «for underlig», «du ville ikke forstå det hvis jeg fortalte det», «det er for vidunderlig for deg å forstå». 

Vi vet ikke, men mange bibeltolkere mener det kan være den pre-inkarnerte Kristus selv som opptrer på denne måten – det levende, personlige Guds ord. Det er som om Jesus selv tar en liten snartur til jorden før han kommer «i tidens fylde». I hvert fall går det en linje fra mannen med det underfulle navnet til Jesajas profeti om Messias, som blant annet skal kalles «Under». Og til slutt gikk det opp for Manoah at Herrens engel er så representativ at Manoah sier: «Vi har sett Gud.» 

Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, men høre mer fra fortellingen: «Så tok Manoah kjeet og matofferet og ofret det på berget til Herren. Da lot han et under skje mens Manoah og hans hustru så på det: Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, fór Herrens engel opp i flammen fra alteret mens Manoah og hans hustru så på det. Og de falt på sitt ansikt til jorden.» 

Farer opp i en flamme

Her fortelles noe helt enestående, noe som ikke hadde skjedd før. Tenk om du selv var vitne til dette. En person som plutselig farer opp i en flamme mot himmelen! Hva var det egentlig som skjedde? De må ha spurt hverandre: «Så du det samme som jeg så?» I ettertid må vi spørre om det var et forvarsel om den Frelseren som ga seg selv som offer på alteret – Jesus. 

Men ennå hadde ikke Manoah skjønt så mye. Kanskje han hadde lært en del om tro, men han kjente knapt Gud på en personlig måte. Det gikk mer opp for ham etter hvert, ifølge fortsettelsen, vers 21: «Siden viste ikke Herrens engel seg mer for Manoah og hans hustru. Da forstod Manoah at det var Herrens engel. Og Manoah sa til sin hustru: Nå må vi dø, for vi har sett Gud! Men hans hustru sa til ham: Dersom Herren hadde villet drepe oss, hadde han ikke tatt imot brennoffer og matoffer av vår hånd, og han hadde ikke latt oss se alt dette eller latt oss høre slikt nå.» 

Igjen ser vi at det er Manoahs hustru som har åndelig innsikt, dessuten bena på jorden og sunn fornuft. Manoah fikk panikk. Han regnet med at Gud var en type som likte å slå mennesker til jorden. Men hun kjente Gud så godt at hun visste at å tro på Herren, innebærer å være klar for åndelige overraskelser. Gud hadde jo i ett og alt vist sin godhet mot dem! Hun hadde hele tiden skjønt at det dreier seg om en spesiell åpenbaring fra Guds side, og at Gud er god. Gud hadde fra første stund, gjennom gaven, ordet og opplevelsen, gitt sin nåde. 

Fortellingen slutter med følgende opplysning: «Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson. Gutten vokste opp, og Herren velsignet ham.» 

Hva kan vi lære av denne beretningen? 

Livet er fullt av overraskelser. Det fikk Samsons foreldre oppleve. Kanskje de rett og slett fikk møte en tidlig åpenbaring av Guds egen Sønn? I alle fall var det som skjedde, og den noe traumatiske opplevelsen de fikk, noe mer enn de kunne fatte og forstå. 

Hos Manoah merker vi et karaktertrekk. Han ser seg selv som sjefen. Han virker noe merkelig. Er han litt selvhøytidelig og opptatt av det korrekte i alle forhold? Ja, jeg syns det. Synes det som om han vil ha full kontroll? Slik virker han på meg. Er han omstendelig og pirkete? Tydelig nok. Dessuten syns jeg han har lite tillit til andre, spesielt til kona si. Han ville ikke stole på det hun sa. Egentlig viste han forakt for kona si. Hadde de et lykkelig ekteskap? Jeg har mine tvil om det. 

Engelen viste seg for kona. Hun fortalte mannen hva engelen hadde sagt. Manoah ville ikke godta det. Han ba Gud vise seg på nytt. Det gjorde Gud, men igjen bare for kona. I det lå det en mild korreks fra Guds side. Gud tok kvinnen på alvor. Det gjorde ikke ektemannen. Han gjorde kona si til et barn! Kanskje han delte sin tids holdninger, at kvinner var noe annenrangs. Men det ville ikke Gud godta. Det virker rett og slett som om kona hans har et mer fortrolig forhold til Gud enn Manoah hadde. 

Flere trekk viser at Manoah måtte ha hatt en overfladisk tro på Gud. Troen hans var kanskje noe av en formalitet, basert på frykt, i stedet på tro og tillit og nærhet. En pent brukt religion, ikke et levende, personlig gudsforhold. 

Manoahs hustru er sjenert og stille. Hun er ytterst lojal mot den vanskelige mannen sin. Hun har åndelig forståelse, hun kan huske godt, og hun kan tenke selvstendig. Alt i alt vil jeg si at hun viser seg som en av de store kvinnene i Bibelen. Hun viser at hun virkelig kjente Gud. 

Det oppløftende i denne fortellingen er at Gud bruker hennes omtenksomme og våkne tro til å vekke og redde mannens sløve hjerte. Fortsettelsen viser at Samson hadde et nært forhold til foreldrene sine. Både far og mor er nevnt i Samsonfortellingen. Samson hørte ikke på dem, men det er en annen sak. 

Berges av sin ektefelle

Det fins mange slike mennesker som Manoah, både av menn og kvinner, før de blir forandret av Gud. De tar ikke ektefellen på alvor. De ser på ham eller henne som et barn. De setter ham eller henne på sidelinjen. Og så kan nettopp ektefellen være den som vitner om Gud. 

Manoahs hustru hadde en dyp innsikt: Gud er virkelig god! Gud er ytterst tålmodig. Han bærer over med vår smålighet. Han oppfyller det han har lovet. Selv om han gir oss noen sjokkopplevelser, så er han vis, omsorgsfull, trofast og pålitelig. Manoahs hustru hadde en modenhet som mange menn kan misunne henne. Hun hadde fått en slik tro på Gud at hun var trygg under alle forhold. 

Fru Manoah ble en kvinne brukt av Gud. Hun ble et redskap til at mannen hennes ble oppdratt av Gud. I Hebreerbrevet står det om foreldres tukt og oppdragelse: «For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han [Gud] tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» Kanskje du og jeg trenger mer av Herrens oppdragelse og omsorg? 

OPL035