Gi en gave
Lidelsens mening for to kvinner
Foto: Ben White/Unsplash

Lidelsens mening for to kvinner

For en tid siden var jeg til stede i en begravelse. En forholdsvis ung mor til fem barn var gått bort, den yngste datteren bare fem–seks år gammel. Da jeg tok farvel med familien etter minnesamværet, tok jeg den lille jenta i hånden og sa: «Ha det godt!» Hun så på meg og spurte: «Hva mener du med det?»

Jeg ble så perpleks av et slikt spørsmål fra en seksåring, så jeg klarte ikke å svare noe fornuftig, jeg bare la hånden på hodet hennes og hastet videre. 

Men tårene kom og spørsmålet kvernet i meg da jeg kjørte min vei: «Ha det godt – hva mener du med det?» Hvordan kan en seksåring ha det godt når mor er gått bort? 

Er vi omfattet av Guds store kjærlighet også når håp går under? 

Guds kjærlighet er størst av alt. Den viste seg da Gud sendte sin Sønn for å frelse oss. Den viste seg da Kristus var villig til å løpe linjen helt ut: Dø som sonoffer og stedfortreder for vår skyld. 

"Jeg vil gjøre vel mot dem"

Da står vel bare velsignelsen tilbake? Ja, faktisk. På en tid da det jødiske folket ble fratatt alle velsignelser de hadde ventet, talte Gud om en kommende dag da «Jeg vil … alltid… gjøre vel mot dem. Jeg vil glede meg over dem og gjøre vel mot dem …» (Jer 32,40–41). 

Denne dagen er kommet. Gud handler nå med oss på en ny måte. Vår ondskap er ikke lenger noen hindring for velsignelsen. Heller ikke er vår godhet noen betingelse for velsignelsen. 

Gud velsigner oss på en ny måte bare fordi han elsker oss – fordi vi er hans elskede barn, og han ønsker å åpenbare seg selv gjennom oss. Denne tanken må vi holde fast på gjennom alle forhold. I hvert eneste øyeblikk, under enhver omstendighet, gjør Gud vel imot oss. Han holder aldri opp. Gud venter ikke med å velsigne oss etter at våre vanskeligheter tar slutt. Han velsigner oss akkurat nå, i og gjennom disse vanskelighetene. 

Vi er ikke alltid enige

Men nettopp det er problemet. Han gir oss det han mener er godt. Vi er ikke alltid enige. Når vi står ved en grav. Hvis ektefellen forlater oss. Hvis vi har mistet jobben. Hvis et av barna går på ville veier. Hvor er Guds kjærlighet da? 

Forfatteren Larry Crabb, som har inspirert meg da jeg arbeidet med denne bibeltimen, forteller om en kvinne. Hun sa med et fredfullt smil at hun visste at Gud ville føre den troløse ektemannen hennes tilbake. Da Crabb spurte henne om grunnen til det håpet hun bar på, smilte hun bare enda bredere og svarte: «Han lovet meg et liv i overflod.» 

Tenker du slik? Hva er din definisjon på overflod? At du alltid opplever det gode av Guds kjærlighets hånd? At det alltid går slik du ønsker at det går? Stemmer dette med Guds definisjon av overflod? 

Ruts bok i Bibelen

Om Guds store kjærlighet tvers gjennom drømmer som brister, kan vi lære noe fra Ruts bok. Hovedpersonen i første delen av boka er kvinnen No’omi fra Betlehem, som levde om lag 1100 år før Kristus. 

No’omi hadde en god ektemann og to flotte sønner og var full av håp da de sammen forlot Betlehem. Hungersnøden der hadde ledet dem til å flytte til Moab. No’omi antok at et kort opphold i Moab ville gå bra, og så, når regnet kom, ville hun dra tilbake til Betlehem med sin ektemann, med sine to sønner, kanskje med et par svigerdøtre. 

De fem første versene i Ruts bok forteller historien om at det meste raknet i No’omis liv. Ektemannen og begge sønnene – alle tre døde. Herren kunne ha gjort noe. Men han gjorde ingenting. 

Like før slutten av boken forteller et annet avsnitt en lykkelig historie. Den fremstiller No’omi som en fornøyd eldre kvinne, fremdeles enke, fremdeles mor til to sønner som ikke hadde stått opp fra de døde, men nå en kvinne som lykkelig hviler i oppfyllelsen av en helt annerledes drøm. 

Utrolig spennvidde

Hva ligger imellom? Tre graver. To svigerdøtre. Den ene av dem vender tilbake til Moab, den andre blir med No’omi tilbake til Betlehem. Rut heter hun, og er blant annet kjent for disse ordene overfor svigermoren: 

«Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» (Rut 1,16) 

Bare en slik rakrygget svigerdatter var en velsignelse i seg selv. Men det kunne ikke No’omi se der og da. 

Da hun kom tilbake til Betlehem etter de ti årene i Moab, sa hun: 

«Kall meg ikke No'omi [som betyr yndest], kall meg Mara [som betyr bitterhet]! For Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg. Med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller dere meg No'omi, når Herren har vitnet mot meg, og Den Allmektige har latt det gå meg ille?» (Rut 1,20f) 

Guds kjærlighet

Størst av alt er kjærligheten – Guds kjærlighet. Men hva når alt vi ser av kjærligheten, er det som gjør oss bitre, når det virker som Herren vitner mot oss, når Den Allmektige lar det gå oss ille? 

Problemet er at vi drømmer små drømmer og tror ikke at det finnes noen større. Vi drømmer om flinke barn, gode ekteskap, om helse og nok penger til å nyte livet, en givende jobb og en mulighet til å bety noe i verden. Alt er gode ting. Gud unner oss dem. Men vi tror at dette er de beste tingene. 

Den største drømmen vi noensinne kan drømme, er å kjenne Gud, å lære Jesus Kristus å kjenne, å oppleve ham og hans kjærlighet. 

Problemet er at vi ikke tror at dette er viktig. Vi kan være enige i vår tanke. Men vi føler den ikke i våre hjerter. Dermed har vi noe å lære. Og Herren driver sin undervisning. Han gir gode dager. Han gir vonde dager. Sol og regn. Men også jordskjelv og tsunamier. 

Drømmer som brister

Det er på dette punkt Guds ord av og til løfter på sløret og prøver å lære oss noe: Drømmer som brister, er aldri tilfeldige. De er alltid brikker i et større puslespill, et kapittel i en større fortelling. 

Men jeg vil ikke si dette på en overfladisk måte. Smerten er en tragedie. Men den er aldri bare en tragedie. For den kristne er den alltid et nødvendig stykke vei på den lange reisen mot sann glede. 

Hva er problemet oppriktige kristne har med Gud og den kjærligheten som er størst av alt? Det koker ofte ned til en feil forståelse av hva livet egentlig er ment å skulle gi oss. Vi antar naturlig – men feilaktig – at vi er her for å oppleve noe som Gud aldri har lovet oss. 

Kanskje vi i dag mer enn noen gang før i historien tror at vi er her for å ha det bra. Om ikke forholdene er bra, så vil vi i hvert fall ha gode følelser. Vi lengter etter å føle oss levende, å føle engasjement, romantikk og frihet. Vi ønsker å ha den gode opplevelsen av å ha gudfryktige barn, å få betydning i andre menneskers liv, gjøre en nyttig tjeneste, kanskje til og med i misjonen, ha fellesskap med gode venner og erfare Guds fred. Dermed finner vi opp all slags strategier for å sørge for at våre drømmer går i oppfyllelse. Hva er galt med det? 

Først og fremst søke Gud

Gud vil først og fremst at vi skal søke ham. Det er vanskeligere å lengte etter ham når alt går bra. Vi tror kanskje vi lengter, men så lengter vi kanskje bare etter å bruke Gud, ikke å glede oss over ham. Drømmer som brister, er de sanneste velsignelser, de hjelper oss til å oppdage vårt sanne håp. 

Men det kan ta en lang og mørk tid å oppdage det. 

Tenk på Jesus. Tenk på kampen hans i Getsemane. «La denne kalk gå meg forbi.» Han ba vel omtrent slik: «Far, finnes det en måte å åpenbare hvor vidunderlig Du er, og som ikke krever at jeg må dø på et kors? Finnes det en annen måte å gi mennesker liv på? Dersom det gjør det, ønsker jeg å prøve den. Men hvis ikke, vil jeg gjøre hva Du enn sier.» 

Hva kan vi lære av denne bønnen? At Gud ikke vil tillate at det kommer lidelse inn i våre liv som ikke er nødvendig for å oppnå hans gode mål. Han liker ikke å se at vi lider. Han likte ikke å se at Jesus led heller. 

Gud sendte en engel til Getsemane. La oss gjette at det var Gabriel. Gud sa kanskje: «Gabriel, for trettifire år siden sendte jeg deg for å fortelle Maria at hun ville føde Jesus. Nå sender jeg deg til jorden igjen, denne gangen til Oljeberget, til Jesus. Gå med en gang. Min sønn gråter.» 

Vi blir ikke fortalt hva engelen sa. Men det vi vet om Oljeberget fra Apostlenes gjerninger 1 og fra Sakarja 14, antyder at engelen kan ha hvisket noe slikt til vår plagede Herre: «Fra den samme marken som nå drikker dine tårer, vil Du snart stige opp til din Far. Hele himmelen venter i spenning for å ønske deg velkommen hjem. Du vil igjen få høre din Far si: ’Vel gjort! Du er min elskede Sønn. Jeg er helt igjennom fornøyd med deg.’» 

Lykken i å lengte

Gud ønsker at vi skal være lykkelige; han har strukket seg langt for å sikre vår evige glede. Men den merkelige lykke han sørger for her og nå, er den lykken det er å lengte etter det vi var skapt til å oppleve, men som vi må vente på for å få erfare fullt ut. Det er den lykke det er å tjene den Gud som vi stoler tilstrekkelig nok på til at vi gråter i dag, i visshet om at han har lovt å tørke våre tårer i morgen. 

Vår generasjon har mistet evnen til å finne glede i en uoppfylt lengsel. Vi vet ikke lenger hva det vil si å håpe. Vi vil ha det vi ønsker oss . En utilfredsstilt lengsel er for oss blitt som en tannpine som krever en rask lindring – uansett hva det koster. Men så var lengselen ment å være et veiskilt som leder oss til et bedre sted. 

Drømmer som brister er nødvendige for vår åndelige vekst. Det er en viktig lekse for et Guds barn som går i himmelrikets skole. «Har dere glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han.» (Heb 12,5f) Smerten er ikke noe bevis på en svak tro. Det er et bevis på at vi er barn. 

Enten vi tror at Gud var årsak til prøvelsen (slik No’omi gjorde) eller at Gud bare tillot prøvelsen, er en ting klart: Han kunne ha forhindret prøvelsen. Han kunne ha gitt oss gode dager, i hvert fall bedre enn dem vi fikk. Dette faktum skaper en spenning mellom oss og Gud. 

Overfladiskhet

Ikke mange kristne drikker dypt fra brønnen med det levende vann. Som et resultat av det blir vår lovsang, vårt fellesskap og vårt vitnesbyrd overfladisk. 

No’omi kalte Gud El Shaddai, den Allmektige, det uovervinnelige fjell, makten som ingen kan stå seg imot. Det var ikke med glede, men med et oppgitt sinn hun tenkte slik. 

No’omi gjenkjente umiddelbart Guds hånd da det hele vendte seg. «Velsignet være … Herren, som ikke har tatt sin miskunnhet bort verken fra de levende eller fra de døde!» (2,20) Legg merke til: Hun hadde et blikk for Guds miskunn både mot de levende og de døde! 

No'omis historie har en lykkelig slutt, ikke fordi hennes mann og sønner sto opp fra de døde – selv om Gud kunne ha fått det til å skje. Det ender godt fordi No'omi tilber Gud med sitt barnebarn på fanget, fullt klar over at Gud forteller sin historie gjennom hele hennes liv, både i gode og onde dager. Lille Obed vokste opp til å bli far til Isai, som igjen ble far til David, Israels konge, og deretter fortsetter slektslinjen helt frem til Jesus. No'omi visste selvfølgelig ikke hvordan hennes barnebarn passet inn i Guds skjulte råd. Men hun hadde en rolig, gudfryktig følelse av at det skjedde mer enn hun kunne se. 

Måle Guds nærvær i følelser

I vår overfladiske måte å betrakte livet på har vi en tendens til å måle Guds nærvær gjennom hva slags følelser vi opplever. Lykkelige følelser som får oss til å synge, tror vi er beviser på at Guds Ånd er til stede. Vi tror at en følelse av fortapthet eller forvirring eller kamp er et bevis på at Gud er borte. 

Vår himmelske Far, vår kjære Frelser Jesus, hviler ikke før han har fått oss hjem. Selv om det skal gå over steinete veier og gjennom mørke timer. 

Kanskje No’omi sa omtrent dette: «Å Gud, veien har vært ujevn. Jeg savner min mann. Jeg savner mine sønner. Smerten er fremdeles virkelig. Men Du har gitt meg en anelse av Ditt nærvær og vissheten om at Du har kalt meg til å være en del av Din suverene plan. Gud, jeg er ikke lenger den samme som jeg var tidligere. Jeg var fortvilet, sint og redd for fremtiden. Nå er jeg tilfreds, takknemlig og full av glede over å vite at Du er her, og at Du handler. Jeg er en forvandlet kvinne. Min smerte fortsetter, men jeg er forankret i håpet.» Omtrent slik tenkte nok No’omi. 

Lære Jesus å kjenne

Jesus avslørte sin største drøm for alle sine etterfølgere da han i bønn definerte det sanne livet i overflod på denne måten: «at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh 17,3). 

Selve kjernen i kristendommen er den mulighet den gir til å glede seg over Gud, å være mer tilfreds med ham enn med noe annet. 

Det handler om å kjenne Jesus som den mest vidunderlige person som finnes, den aller beste venn vi noensinne kan ha. Det handler om å herliggjøre Gud ved å glede seg mer over ham enn over noen annen kilde til glede. 

Ha det godt – hva mener du med det? 

Det er dybder og bredder i det å ha det godt som vi trenger et liv for å lære. 

Gud har langsiktige drømmer for oss.

OPL032
 

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding