Lys opp i en større verden

Tro om ikke dette er de kristnes oppgave i denne verden: å tenne lys – å skjære ut huller av mørket. 

Gud sier i Bibelen: «Dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender» (Apg 13,47). I en mørk verden skal evangeliets lys skjære huller i mørket. 

Lys er noe merkelig. Lyset er stille. Det lager ikke bråk, ikke noe plasking, ingen plakater. Lyset bare skinner. Det er som et enkelt fyr på en forreven kyst. Alt det gjør, er å la strålene gå ut dit det vender seg. 

Lyset har også en evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet. Du trenger ikke be folk se når du tenner et lite lys i et mørkt rom. De flytter blikket automatisk. 

Hvis du er en kristen familie i et ikke-kristent nabolag, er du et lys i det mørket. Det samme er tilfelle hvis du er den eneste kristne sykepleieren i din avdeling, den eneste kristne i firmaet der du jobber, eller den eneste eleven på skolen. Du er et lys i mørket – en Guds tjener som blir lagt merke til, en som gir fra seg et annerledes budskap, selv om du knapt sier et ord. I begynnelsen kan andre hate lyset, men de kan ikke la være å bli tiltrukket av det. 

Guds utvalgte

Jødene i gammel tid forsto hvor viktig det er å være et lys. Men de hadde problemer med den tanken at lyset deres skulle skinne på noe mer enn deres eget folk. 

Hvor lett er det ikke for ethvert folk til enhver tid å se på seg selv som Guds utvalgte, Guds favorittfolk! Vi kan lett gjøre narr av jødene i gammel tid eller britene eller tyskerne eller amerikanerne i nyere tid. 

Guds tjener, det gamle Israel, ble kalt til å forkynne til sitt eget folk. Men det sviktet til og med i å farte rundt til sine egne for å tenne lyset. Derfor sier Gud til dem: «Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende» (Jes 49,6). I utleggelsen av denne teksten har jeg hentet inspirasjon fra misjonslederen Waldron Scott. 

«Det er for lite,» sier Gud til folket sitt. For et uttrykk! For en utfordring til alle som gjerne vil være tjenere for Gud! Vi pusler med så mange små ting så lenge at de fyller livet vårt, så det ikke blir plass til de store og viktige tingene. 

Misjonsbevissthet

Saken er at du og jeg trenger å få misjonsbevissthet! En legemisjonær som het Wilfred Grenfell virket en gang i Labrador. Da han kom tilbake fra en lang tjeneste der, ble han invitert til middag i London sammen med mange sosialt høytstående menn og kvinner i Storbritannia. I løpet av middagen spurte en fin frue som satt ved siden av ham: «Er det sant, dr. Grenfell, at du er misjonær?» Dr. Grenfell så på henne et øyeblikk og svarte: «Er det sant, frue, at du ikke er misjonær?» 

Det er et sterkt spørsmål. Er det sant at du ikke er misjonær? Er det sant at du lever bare for deg selv og eventuelt for familien? Er det tilfelle at du har hatt anledning til å gi mat til sultne, drikke til de tørste, nærhet til de ensomme, evangeliet til alle? Og så har du bare vært likegyldig? 

Jødefolket før Jesu tid vendte seg innover, generasjon etter generasjon. De var opptatt av velsignelsen ved å være utvalgt, i stedet for å se utover og feste oppmerksomheten mot verden. Noen av profetene deres, som Jesaja og Jeremia, hadde et videre perspektiv. Men folket tok ikke inn over seg profetenes brede perspektiv. 

Et nytt folk

Så kom Kristus, og vi ville vente at situasjonen ville bli annerledes. Et nytt folk ble dannet – Guds menighet. Men i begynnelsen var også Kristi kirke uforandret. De hørte misjonsbefalingen, gitt av Jesus Kristus selv, at de skulle vinne disipler fra alle folkeslag. 

Etter at de fikk Den Hellige Ånd og kraften fra ham for å klare oppgaven, holdt de seg likevel mest i Jerusalem. Til slutt måtte Gud sette inn med forfølgelse av de kristne for at de skulle få farten på seg og komme seg ut. 

Apostelen Peter var den første lederen for apostlene. Men det er ikke noe som tyder på at han var opptatt av å nå hele verden. Gud ga ham et spesielt syn, en sterk opplevelse med urene dyr, som skulle vise han at det ikke er forskjell på folk, og han fikk oppleve at Ånden falt på den romerske offiseren Kornelius. Heller ikke på grunnlag av dette klarte han å gripe profetens visjon: «Det er for lite ... du skal være et lys for hedningene.» 

Paulus fikk øynene åpnet

Men det var én mann som tenkte annerledes. Mens han var på vei til Damaskus for å kaste kristne i fengsel, viste Jesus seg for ham. «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» lød spørsmålet. Om apostelen Paulus ble overbevist da eller senere, vet vi ikke. Men det var nettopp denne erkejøden Paulus som ble kjent som hedningenes apostel. Gud sendte lyset inn i sinnet hans, og ved å forkynne evangeliet også for hedningene begynte han å skjære ut huller i mørket. 

Det budskapet som åpnet øynene til Paulus, har vi lest: «Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende» Dette ordet siterte han i en av de store misjonstalene sine, og det er som han vil si: Det var her vi tok feil. Gud er ikke fornøyd med at vi bare gjør tjeneste overfor det gamle paktsfolket, overfor de nærmeste rundt oss. Han ønsker at vi skal nå ut til hele verden. 

For lite

Legg merke til at Bibelen ikke nekter at vi skal ha en tjeneste blant våre nærmeste. Den sier bare at «det er for lite». Guds tjenere er skapt for større ting, de er i stand til å ta på seg større oppgaver. 

Gudsfolket så hva som lå og ventet for deres føtter. De var bare ikke i stand til å se ut over grensene. Det samme var tilfellet med urmenigheten i dens aller første tid. Så langt vi kan se, var Paulus den første kristne som fikk bifokale briller, så å si. Han ble like fokusert på dem langt der ute, som dem nær ved. 

Også du og jeg har i dag muligheter til å nå mye lenger ut enn bare å tjene folk her i Norge. Vi trenger en fornyelse av synet vårt, så vi ser hele verden. 

Ligger Gud på hjertet

For en kristen gjelder det å få lagt på sitt hjerte det som ligger Gud på hjertet. Vi sier lett: «Verden er for stor. Problemene er for sammensatt. Mulighetene ligger for langt borte. Og dessuten er det en masse muligheter nettopp der vi er.» 

Men husk at vi kristne tilhører den nye pakt. Der sies det: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Gud elsker verden. Ingen gave var for liten til å gi til dem han elsket. Han ga sin Sønn. Da er det for lite om ikke vi tenker like stort om den verden som ligger Gud på hjertet. 

Tjeneren

Gang på gang ser vi at Gud gir kvinner og menn et kall. Vi har alle en bestemmelse her i livet. Den tjeneren som beskrives i Jesaja 49, sier at Gud hadde kalt ham fra mors liv av. 

Du og jeg kan også være sikre på at vi er kalt av Gud. Alle dagene vi får, fra vi blir født til vi dør, er formet og gjort klar av Gud selv. Det er dette som gjør livet ditt så betydningsfullt. 

Den som Gud vil kalle til sin tjeneste hjemme eller ute i verden, trenger forberedelse. Og denne forberedelsen går langs tre linjer, ifølge Jesaja 49: 

Forskjellige faser

For det første: Forberedelse i forhold til Bibelen: «Han har gjort min munn til et skarpt sverd.» (vers 2). 

Dernest kommer forberedelsen i stillhet, de skjulte årene, kanskje preget av skolegang og utrustning: Han har «skjult meg i sin hånds skygge» (vers 2). År kan gå mens vi er ute av syne for andre mennesker. Men vi er aldri utenfor Guds overblikk. Vi kan lure på om noen overhodet vet hva vi driver på med. Men slike skjulte dager er en del av forberedelsen, og de skal vi ikke ta lett på. 

Det tredje området Gud forbereder oss på, handler om kvalitet: «Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger.» (vers 2). Mange ord både i Det gamle og Det nye testamente utfordrer oss til vekst og fremgang. Gud vil at vi skal være skarpe, polerte og bevisste. 

Guds løfte

Men det må finnes noe mer enn det rette kallet og de rette forberedelsene for at vi skal lykkes. Gud gir en garanti, han gir et løfte: 

Gud talte til tjeneren og sa: «Du er min tjener, du er Israel, på deg vil jeg åpenbare min herlighet» (Jes 49,3). Jeg vil vise min herlighet på deg og gjennom deg. Den som har med Gud å gjøre, vil før eller senere høre dette støttende og oppmuntrende ordet bli hvisket inn i øret: Jeg vil vise fram min herlighet gjennom deg. 

Dette er ikke enkelt som fot i hose. Det er jo så stor avstand mellom hva jeg føler jeg er kalt til, og hva jeg faktisk opplever akkurat nå. Men Gud vil ikke svikte sitt løfte. «På deg vil jeg åpenbare [vise] min herlighet.» Peter har nok slike løfter i sikte idet han sier: 

«Gjennom dette har han [Gud] gitt oss de største og mest dyrebare løfter» (2. Pet 1,4). Ved dem kan vi unngå å bli ødelagt og i stedet få del i Guds natur. 

Prøvelser

Vi har altså, som Guds utvalgte misjonsvenner, et kall, en rett forberedelse, og et løfte fra Gud. Hva så? 

Da kan vi også oppleve prøvelser. Vi kan si som det står i det samme skriftavsnittet i Jesaja 49: «Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft.» Kanskje alle som vil tjene Gud på en eller annen måte, kan fortelle at disse ordene ble dekkende i spesielle tider. 

Men så vil det før eller senere lykkes. Naturligvis ikke få lykke i den vanlige betydningen av ordet. Nei, det handler om å fullføre Guds plan for livet vårt. Fullføre det Gud har skapt oss til. Nå målet vi har for livet på denne planeten. 

Goforth

Denne innstillingen har særpreget de ekte misjonærene gjennom alle tider. Et eksempel er den britiske misjonæren til Kina, Jonathan Goforth. Han hadde arbeidet i Kina i mange år, men det sviktet med rekrutteringen, og han hadde ikke lenger noe misjonsselskap som ville sende ham ut. Men selv i høy alder var han opptatt av dette ordet «det er for lite». Kona hans var svekket av sykdom, han ble fulgt av to kvinnelige misjonærer som var skrøpelige, og en ung mann som ikke hadde lært seg språket. Stengte dører og vanskeligheter møtte han hele tiden. 

Men sytti år gammel reiste han til Kina for å nå inn i distrikter der Jesus ennå ikke var kjent. Goforth prøvde å komme inn i fem forskjellige områder i Mandsjuria, og stengt var det overalt. Men han var fast i sin tro. Og han levde opp til navnet sitt: Go forth – Gå fram. 

Da kom det et kall til nordvest-Mandsjuria, og et mirakel i nyere misjonshistorie fant sted. Blant andre samarbeidet han med den norske misjonæren Marie Monsen. I løpet av noen få år ble nesten to tusen mennesker kristne – mens alle dører syntes stengt. 

Fullført en gjerning

De som har innviet seg til å støtte misjonen der ute, enten ved å reise ut selv, eller ved å gi og be og hjelpe dem som reiser, kan ta i sin munn ordene Jesus sa da han ba mot slutten av livet her på jorden: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre» (Joh 17,4). 

Paulus sa noe lignende: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen» (2. Tim 4,7). Og tjeneren i Jesaja 49 sa flere hundre år tidligere: «Min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud ... jeg er æret i Herrens øyne, og min Gud er blitt min styrke» (v. 4–5). Legg merke til uttrykksmåten: «Gud er blitt min styrke.» Han har lært noe gjennom opplevelsene i livet og tjenesten. 

Mye av det vi driver med i livet, er for smått. I Det gamle testamente fortelles det om en person som het Jabes. Han ba: «Å, om du ville velsigne meg og utvide mine landområder og la din hånd være med meg!» (1. Krøn 4,10). 

Han hadde sansen for utvidelse, grensesprenging, nytt land og Guds velsignelse ved å nå videre ut. 

Finne vår plass

Gud sier: «Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender» (Apg 13,47). 

Jesus sa selv ved begynnelsen av sin tjeneste: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!» (Matt 15,24). Men senere sa han: «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde» (Joh 10,16). 

Så gjelder det for deg og meg å finne en plass i dette: Å være en tjener for Gud i vår tid. Slippe det som er for lite for oss. Være et lys for Gud. Lytte til et kall. Støtte og be for dem som går. Se mulighetene for misjonen like til verdens ende. Her ligger Guds mening og velsignelse.

OPL030