Hvordan bli bevart som kristen?
En kristen er i verden, men ikke av verden. Å være annerledes, å tenke annerledes, å snakke annerledes blir ikke lettere etter hvert som en har levd en stund med Gud. Men Herren ønsker å ha sitt folk for seg selv: Utskilt fra verden – innviet til ham.
Likevel: Det er ikke et negativt tema vi skal ta for oss i dag. Jesus taler som han gjør for at vi skal ha vår glede i ham. Han vil forsikre oss om at vi er i hans hender. Og tre ganger i teksten vi skal lese, kan vi høre bønnen fra Jesus: Bevar dem ... ’Ta vare på de kristne, på disiplene, så de alltid er dine.’
Vi leser sammen fra Joh 17,9–17:
«Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem. Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg.
Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.
Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten fortapelsens sønn – for at Skriften skulle bli oppfylt.
Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg.
Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden.
Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.
Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.»
Teksten vi leste, er en del av Jesu yppersteprestlige bønn. Alle bibellesere er kjent med dette sterke kapitlet i Johannesevangeliet 17. Ordene er dype og vidtrekkende. Store predikanter har ikke hatt mot til å tale om dette kapitlet, fordi det er så stort og opphøyet.
Vi merker at det er en del av en samtale. Sønnen samtaler med Faderen. Hvordan kan vi forestille oss dette? Det er jo bare én Gud. Men de er tre samtidig. Det ligger langt over vår fatteevne. Jesu yppersteprestlige bønn er et utsnitt av den treenige Guds evige samtale med seg selv. Det er en samtale mellom Faderen og Sønnen i Ånden.
Bli bevart i Jesu navn
1. Vi merker oss først at Jesus sier om disiplene: De var dine, og du ga meg dem.
Apostlene har vært nevnt i den evige samtalen. ’Disse kan du ta. Disse skal være dine. De skal ha sitt liv i deg.’
Det gjelder ikke bare apostlene. Du og jeg kan også tenke: Det har vært snakket om oss i himmelen. Det blir så personlig, så intimt, så troverdig. I denne samtalen er han, hun, du og jeg med.
Jesus overtar dette ansvaret. Han bærer ansvaret for dem han har fått av Faderen.
Han ber for dem han har fått: «Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.»
Hva tenker Jesus på når han sier «... ditt navn, som du har gitt meg»?
Han ber om at de som Faderen har gitt, skal bevares i det navnet Faderen har gitt Sønnen: Jesus. Han ber om at vi skal bli bevart i det navnet som er gitt Sønnen.
Det er vanskelig å bli bevart gjennom denne onde verden.
Er du i verden, da er du i fare. Verden er ond. Den er skapt av Gud, men har falt i det onde. Hvordan skal en kunne bli bevart? Hva skal vi ønske oss? Det er ikke lett å leve som en kristen. Hva skal vi be om?
«Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg.» Det kaster et merkelig lys over kristenlivet. Vi kan be om kraft til å takle vanskelighetene, sterk vilje til å gjennomføre løpet, lys over situasjonen, og så videre. Men én ting er viktig fremfor alt: Å bli bevart i det navnet som er ditt navn, og som du har gitt. Det kjære navnet Jesus er den kristnes tilflukt og opphengningspunkt.
Hva innebærer det? Å se realistisk på seg selv: At jeg er en fattig synder i meg selv, men at jeg har alt jeg trenger, i Jesus. På samme måte som du tok imot ham, skal du fortsette å vandre i ham.
Da du tok imot ham, var du ikke stor i deg selv. Jesus har nok sett det, må du tro. Det ligger Jesus på hjerte at du skal bli bevart i denne holdningen: «Du som freden meg forkynner, Du en Frelser, jeg en synder, Du med Amen, jeg med bønn. Du med nåden, jeg med skammen – Å, hvor vi dog passer sammen, Du Guds salvede, Guds Sønn!»
Det er ikke uten grunn Jesus ber om at vi blir bevart i navnet. For det er lett å bli stor og stolt og selvhjulpen – «nå kan jeg det, nå vet jeg det, nå har jeg lært det».
Israels barn sultet i ørkenen. De fikk mat fra himmelen, manna. De berget livet. Men så begynte de å si: Dette har vi smakt så lenge. Nå vil vi oppover og fremover. Nå må vi komme videre. Men det gikk galt med Israels folk på grunn av denne innstillingen.
Jesus tenker: De skal ut og bli betrodd et oppdrag. Verden er imot dem. De vil komme til å svikte, på samme måten som Peter.
Hva er hemmeligheten til å bli bevart? Å bli i utgangspunktet, i frelsen i Jesus. Jeg trenger stadig å bli fornyet i denne innstillingen. Ja, den norske kristenhet trenger å bli bevart i Jesu dyre navn. Det er ikke de vise og kloke som finnes i dette navnet, der hjertet er avhengig av ham.
Vi er så effektive i dag. Vi har våre planer, våre tiltak og aktiviteter. Må Jesus bevare oss i Jesu dyrebare navn, slik at vi har alt i ham.
Når noen ble kloke og sterke og fremragende i seg selv, gikk det galt. Som en sa i struttende stolthet: «Jeg blir stadig mer imponert over meg selv.» Er vi selvhjulpne og hovmodige, bærer det utforbakke med oss.
Dette vil Jesus minne oss om. Har vi nok av denne enfoldige kjærlighet til Jesus som vår Frelser?
Hva er kristen enhet?
2. Så merker vi oss for det andre at Jesus ber: «Bevar dem i ditt navn ... for at de kan være ett, likesom vi er ett.»
Enhet er et stort tema i tiden. Vi tenker: Det er forferdelig at vi er delt opp i kirker og forsamlinger og teologiske retninger. Vi vil gjerne ha én stor og synlig kirke.
Jesus vil også ha én hjord og én hyrde. Men merk hva denne enheten består i. Den skal sammenlignes med den enheten som er mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Vi skal være ett i Faderen, i Sønnen og Den Hellige Ånd, ett i det som er grunnvollen for frelsen.
Mange er opptatt av enhet. Men det blir så fort drømmen om en enhet med papirer og jus og ett, stort, organisert fellesskap. Jesus er opptatt av de får som hører hyrderøsten.
Selv om en nådde dette målet at vi fikk ett stort, organisert konsern av alle kirker og forsamlinger, så er det likevel ikke det Jesus egentlig lengter etter i sin bønn til Faderen.
Enheten oppstår mellom dem som tror på ham som heter Jesus, han som er synderes venn. Den sanne enhet består av hjerter som ber enfoldig: ’La oss finne enheten i troen på deg’. Jesus ga sitt liv for å hellige sine. Han ønsker at de skal være ett, de som slik er helliget, og at de blir bevart i denne helligheten. Jesus frykter at det som han har sammenføyd og gjort til ett, skal falle fra hverandre.
Da tror jeg det blir som med eikene i et sykkelhjul – jo nærmere de kommer sentrum, jo nærmere kommer de hverandre. Enheten er størst når vi er ett med Jesus.
Det er egentlig ikke mer enn én sann kirke på jorden i dag. Men den kan vi ikke se. Vi kan i det hele tatt ikke se noe av det vi bekjenner i den tredje artikkel: «Jeg tror på Den Hellige Ånd, én hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse og det evige liv.»
Alt er usynlig. Men jeg får lov å tro det, at det er sant og virkelig, at det egentlig er én, hellig, allmenn kirke.
Det største er det vi ikke ser, men som vi får lov å tro.
Bli bevart i Ordet og sannheten
3. Det tredje poenget i teksten er at Jesus ber om at vi blir bevart i Ordet og sannheten.
«Jeg har gitt dem ditt ord,» sier Jesus til sin Far. ’Dette har vi avtalt fra evighet av, at Ordet skulle være deres sikre holdepunkt. Jeg lærte dem respekt for åpenbaringen i Det gamle testamente. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» (Matt 24,35).
Jeg ga min fullmakt til apostlene og sa: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg» (Luk 10,16).’
I dag blir det mer og mer snakk om hvor farlige fundamentalister og bokstavtro mennesker er. Blant de uopplyste blir kristne fundamentalister og muslimske fundamentalister sett på som en like stor fare for den offentlige trygghet, ja, for selveste verdensfreden.
Vi må ikke bli overrasket over at slike tanker brer seg. Jesus forutså dette. Han sa om disiplene: «Verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere, sa Jesus.
La oss bare tåle spotten og mistroen. Ikke fordi vi fremstår som firkantede og vanskelige mennesker. Vi må ikke kunne beskyldes for å være kjærlighetsløse og vrangvillige. Men vi må regne med hån og spott og utfrysing fordi vi holder oss til Jesus.
La oss stå frem som tro mot Guds ord og tro mot Guds kjærlighet i evangeliet om Jesus Kristus. Vi har ingen ambisjoner om makt i denne verden. Vi holder oss til ordet og vitnesbyrdet og forteller hva vi har sett og hørt.
Så vil kanskje Gud bruke motstanden for at vi blir bevart i verden. Som én sa: «Egypten måtte ut av Moses, Moses måtte ut av Egypten – før Gud kunne bruke ham.»
Så kan det være at et avgjort, annerledes kristenliv kan virke slik at det trekker på dem som står utenfor. Et annerledes folk kan virke provoserende, men det kan også lokke og dra.
Jesus avslutter med å be: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.»
Det er noe merkelig med sannheten. Apostelen Paulus skriver: «For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten» (2 Kor 13,8). En liten sannhet kan slå ut alle de løgnene som vispes opp. Jesus sa: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere» (Joh 8,32).
Det er fryktelig slitsomt å leve på en løgn – leve i løgnen. Men det er herlig frigjørende å åpne for sannhetens lys inn i sitt liv og inn i sin tanke.
Guds ord er sannheten. Ja, i Sal 119,160 sier åpenbaringsvitnet i en lovprisning til Gud:
«Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.»
Gud ønsker å bevare oss i Jesu navn, i Ordet og i sannheten.
La oss be med Landstads gamle salmevers:
O Jesus, gjør oss ganske små og fattige i ånden,
så trang til Ordet vi kan få, i lengsel rekke hånden
mot deg og din rettferdighet, til du til bords oss setter
og oss metter med fred og salighet og all vår sorg utsletter.
OPL029
