Ikke forbi med oss

Få har lest hele Jeremias bok, og kanskje enda færre har lest hans bok nummer to, med den triste tittelen «Klagesangene». Den kan kalles Jeremias sorgdagbok. 

Den forteller at Gud ikke ble trett av å oppdra folket, behandle dem både med mild og fast hånd for om mulig å få dem til å gå på de rette veiene. 

Profeten ble redskapet Gud brukte, og som det menneske også Jeremia var, måtte han betale en høy pris rent personlig. «Du forkastet meg og tok bort min fred,» sier han blant annet til Gud (Klag 3,17). 

Men alt var ikke bare svart. Faktisk inneholder Klagesangene noen enestående trøsteord til dem som føler de har vært under Guds oppdragelse en stund. Profeten gir et godt håp til dem som synes de har levd i vanskelige forhold lenge nok. 

Hør for eksempel på disse trøsterike ordene fra 3,21, der profeten gjør seg til ett med folket og sier at nå har de lært mye om å vandre rett for Gud: 

«Dette vil jeg ta meg til hjertet, derfor vil jeg håpe: Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på ham. Herren er god mot den som venter på ham, mot den sjel som søker ham.» 

Jeremia er midt i trengsel og kjenner seg trist til sinns, han har sett så mye av syndens vonde følger. Løgn førte til enda mer løgn. Hat førte til vold og drap. Ekteskapsbrudd førte til sorg for storfamilier og barn. Da er det som om profeten samler seg om håpet gjennom alt og sier noe som peker fremover: «Dette vil jeg ta meg til hjertet» – dette vil jeg huske på. Og håpet består i tre fakta: 

1. Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss.

Ordet om Herrens miskunn er virkelig noe å grunnlegge håpet på. Et ord som tilsvarer miskunn, er barmhjertighet. Denne Herrens kjærlighet og miskunn veksler ikke med dagsformen og humøret. Den er fast og sikker og pålitelig. Og du skal ta dette håpet til deg rent personlig: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med deg.» 

I slutten av Salme 23 står det: «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage deg alle ditt livs dager.» Siden det her er snakk om gjeting av sauer, har en original forkynner snakket om Guds to fårehunder, som heter Godhet og Miskunnhet. De skal passe på deg. De har fått jobben med å holde deg på plass. Men selv når vi løper av sted, har vi den dyktige og årvåkne Miskunnhet i hælene. Godhet er like kjapp og full av omsorg. Herrens miskunnhet svikter ikke, tar ikke ferie, slumrer ikke når den burde være våken. 

La det synke inn i deg, første årsaken til at du kan ha et sterkt og sikkert håp når dagene er onde: «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage deg alle ditt livs dager.» – «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss.» 

2. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt.

Jeg sa at miskunnhet og barmhjertighet betyr omtrent det samme. Kanskje barmhjertigheten taler enda sterkere om kjærligheten til de hjelpeløse. Vår himmelske Fars hjerte vider seg ut og omfatter også dem som ikke synes de har bruk for ham. 

Tenk på yngstemann og opprøreren i lignelsen om den fortapte sønnen. Han ville ha farsarven på forskudd for å bruke den på et lystig liv. Bort fra far og fellesskapet, ut i verden for å nyte livets goder. Faren protesterte ikke, men sørget desto mer. Men det kom en tid da sønnen slapp opp for penger, slapp opp for gleder, slapp opp for mat, slapp opp for håp, og da kom han til sans og samling. Alt han hadde mistet, kunne han ikke finne noe annet sted enn hjemme. Og reglene hjemme så helt annerledes ut når du i grisebingen måtte nøye deg med grisemat. 

Bare én gang i Bibelen blir Gud fremstilt som en som løper, og det er her. For nå kommer en bortkommen hjem. Da gleder han seg. Han kommer ikke med anklager, leker ikke med tanken på å avvise den som hadde skuffet ham. – Hva har du brukt alle pengene til? Hva vil du nå, du som er blitt en skam for familien! Faren er himmelvidt fjern fra å bruke slike ord. Han omfavner og kysser og beordrer at de lager i stand til en storslått familiefest. Sønnen var mistet, men er kommet igjen. 

Slik er Gud. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. 

3. Din trofasthet er stor.

Ikke gå glipp av stigningen i dette: Herrens miskunnhet svikter ikke. Herrens barmhjertighet tar ikke slutt. Herrens trofasthet er stor. 

Gjelder det også når vi har gjort noe skammelig? Ja. 

Når vi har tatt tåpelige avgjørelser? Ja. 

Også om ekteskapet rakner? Ja. 

Også når du har handlet stikk imot alle råd og mot det du visste var rett? Ja. 

Hans trofasthet er stor. Det innebærer at han ikke forandrer seg. Ikke i det hele tatt. 

Nesten alt omkring oss forandrer seg. Det meste går ikke fremover og oppover. 

Men Gud er bare trofast. Han forandrer seg ikke. Hans godhet blir ikke mer lunken. Hans barmhjertighet blir ikke nedslitt. Han har en stabil evne og vilje til å våke over alle barna sine. Uten å stille betingelser, uten å måtte ta en kortere permisjon, uten å svikte i ferietiden eller i høytidene. Herren er trofast. Vi kan ikke fatte det, for vi kjenner ingen mennesker som er slik. 

Ny hver morgen

Det kommer et viktig tillegg her i teksten om at Gud er gjennompreget av miskunn, barmhjertighet og trofasthet. Alle disse egenskapene er «ny hver morgen», heter det. 

Jeg tror mange mennesker har det slik at det kan bli tungt om kvelden, og kanskje enda verre om natten. Solen går ned, mørket kommer, ensomheten kan kjennes mer trykkende. Med stillheten kommer de anklagende og urovekkende tankene. 

Heldigvis vil mange oppleve det bedre om morgenen, etter at solen og lyset igjen velsigner tilværelsen. 

Man snakker fra gammelt av om «sjelens mørke natt». Har du opplevd den? Men Gud kommer med et friskt morgenbudskap: Guds miskunn, barmhjertighet og trofasthet er ny hver morgen. Herren sier: Jeg er nær hos deg. Jeg bryr meg om deg. Jeg vil gjerne gå sammen med deg gjennom denne dagen. 

Gud har ikke glemt deg. Han kommer aldri til å glemme hva du heter. Han sier ikke: Hva i all verden skal jeg gjøre med henne? Hvordan skal jeg få ham ut av alt det han har rotet seg opp i? Han har fullkommen oversikt, han har gode planer, og han kan sette dem ut i livet straks eller i sin tid. 

Jesajaboken har et ord til deg hvis du er kommet i tvil om Gud virkelig har tid til deg denne nye dagen, om han bryr seg om dine utfordringer akkurat nå: 

«Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg» (Jes 49,14–16). 

Det fins noe som heter melkespreng. En kvinne som ammer, kan umulig glemme babyen sin. Men sett at hun likevel skulle glemme? Om noe så utenkelig skulle skje, vil aldri Gud glemme. For vi er inngravert i håndflatenene i Guds egne hender. En kode eller et telefonnummer jeg skal huske en kort tid – det hender jeg skriver det i håndflaten. Da er det kjapt tilgjengelig og blir ikke borte. 

Hva betyr det da at du er tatovert inn i Guds egen hånd? Du er plassert tett ved Guds eget hjerte. Vær trygg på at Herren vil huske på deg. 

Fra Klagesangene kan vi lese videre: 

«Herren er god mot den som venter på ham, mot den sjel som søker ham.

Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse. Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom, at han sitter alene og tier, når han legger byrder på ham, at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje et ennå er håp» (v. 25–29). 

Det er ikke dumt å sette ned tempoet. Du får faktisk tid til mye mer hvis du ikke løper så fort. For «Herren er god mot den som venter på ham». 

Det står også at Herren er god mot den sjel som søker ham. Du leter antakelig etter mye annet: Nyheter, tilbud, anledninger. Hva med å bruke litt mer tid til å søke Herren? 

Hva er å søke Herren? Det er å fortelle ham hvordan du har det. Fortelle åpent om det som ikke lyktes. Be om ledelse og trygghet, visdom til å gjøre og si det rette. Søk å forstå hva som er Herrens vilje. 

Herren sier rett og slett at «Det er godt ... at han sitter stille og tier». Vent på Herren, søk Herren, sitt stille hos Herren. Dette oppmuntres vi til her i Jeremias klagesanger. 

Hvorfor ikke prøve å ta en hel dag til stillhet? Eller kanskje bare en ettermiddag? Les kapitler i Bibelen, les gjennom kristne salmer og sanger, la dem tale, og gjør ordene til din egen bønn. Bli så fullstendig stille at du kan ane at Gud minner deg på noe, taler til deg om noe viktig, eller gir deg ro i en sak du har vært urolig for. «Kanskje det ennå er håp,» sier profeten. 

Det er alltid håp når vi kaster oss i Guds armer.

Vi er underveis. Gud er ikke ferdig med å oppdra oss. Vi må ennå løpe noen runder. Kanskje vi skal få en ørliten smak på det Jesus fikk oppleve da han sa fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» En kort prøvelsens tid kan virke uendelig lang når du er midt oppi den. 

Men bare vær glad og trygg, «For Herren forkaster ikke til evig tid, men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn». 

I alle situasjoner har vi noe stort og godt å være opptatt av: Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Hans trofasthet er stor. Den er like ny hver morgen. Han er god mot den som venter på ham, den sjel som søker ham, som er stille for ham. 

Slutt å la tankene kretse om ordet «håpløst». For ennå er det håp. Gjennom de mørke nettene i livet ditt kan du klynge deg til at hans barmhjertighet er ny hver morgen.

OPL027