En Taddeuskristen

Slik kom spørsmålet til meg en gang, og utfordringen hoppet jeg på. De unge som spurte meg, fikk høre omtrent dette: 

Taddeus omtales én gang i Markusevangeliet. Antakelig er han den samme som Matteus kaller Lebbeus, og som Lukas kaller Judas, sønn av Jakob. Men det sies ikke noe annet om ham. Har han dermed ingen betydning? Jo. Han var en viktig del av disippelgjengen, bare ved å være den han var, og ved å være en ekte og helhjertet elev av Jesus. 

Hva er en disippel?

Hva sies så generelt om disiplene? Hva er egentlig en disippel? 

Da Jesus valgte ut disipler eller elever som skulle følge ham i en slags vandrende bibelskole, står det fortalt slik: «Han tok ut tolv som skulle være sammen med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne» (Mark 3,14). 

Av dette leser vi at disiplene antakelig var høyst forskjellige mennesketyper, men de hadde ett felles: De skulle være sammen med Jesus. En Taddeuskristen i dag kan være mann eller kvinne, ung eller eldre, rik eller fattig, med forskjellige syn når det gjelder politikk og kultur, musikk og omgangsformer. Men den som er sammen med Jesus og lar seg prege av ham, må være villig til å bli forandret. 

Hvordan er jeg sammen med Jesus i praksis – i dag? 

Jeg leser i Bibelen. Det er noe forunderlig med denne boken. Når jeg studerer den og ber Den Hellige Ånd om å åpne ordet for meg, vil jeg merke at den tenner meg, varmer meg, lokker meg, avslører meg, fornyer meg, korrigerer meg og setter gode grenser for meg. 

Vil jeg være sammen med Jesus, bruker jeg også retten til å be. Jeg ber til Jesus eller til min himmelske Far. Det er fint å kunne snakke med Jesus inni seg, uten at noen andre merker det – når som helst og hvor som helst. Når jeg blir stille for Gud, kan Herren også minne meg om ting som jeg bør gjøre. Åndens røst er så stillferdig at hvis jeg ikke lever nær Gud, vil jeg ikke høre denne stemmen. 

En tredje måte å være sammen med Jesus på, er å høre kristen forkynnelse. Det innebærer at en prest, predikant eller forkynner forklarer Bibelens ord og anvender det på livet mitt. Jesus sa til en disippel som het Marta: «Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig.» Søsteren til Marta, hun het Maria, hadde valgt det rette der og da: Å lytte til Jesus når han først var kommet på besøk. 

En disippel er en som er sammen med Jesus. Vi kan ikke være sammen med ham fysisk sett i dag, men en kristen vil søke fellesskap med andre som tror. Bibelen har mange eksempler og bilder på et slikt fellesskap. 

Eksempler på anonyme disipler

Vi kan hoppe noen hundre år før Jesu tid, da en mann som het Nehemja fikk lagt på seg den utfordringen det var å bygge opp igjen murene som omkranset Jerusalem. 

Byen hadde vært herjet av stormaktene, folket var bortført. Men nå hadde Nehemja fått en privilegert stilling hos okkupasjonsmakten og kunne be om tillatelse til å gjenoppbygge byen. Nehemjas bok er en fascinerende beretning om åndelig og praktisk lederskap i en tid da Guds folk var preget av motløshet. Hele kapittel 3 i den boken forteller om teamarbeid, og de er listet opp ved navn, de mange enkeltkristne og familier som fikk tildelt hvert sitt stykke mur å ta ansvar for. 

Et eksempel fra denne beretningen kan vi hente fra vers 10 og 11: «Ved siden av ham arbeidet Jedaja, Harumafs sønn, rett imot sitt eget hus. Ved siden av ham arbeidet Hattum, Hasabnejas sønn. Et annet stykke ble satt i stand av Malkia, Harims sønn ...» og så videre. 

Her er eksempler på Taddeus-kristne i Det gamle testamente, personer som vi ellers ikke hører noe om. Side ved side arbeidet de. De tok ansvar for sin del av muren, den som lå tett opp til deres eget hus og dermed dannet beskyttelse for deres egen familie. De er bare nevnt, men de er gått inn i historien, og vi kan være trygge for at de mer eller mindre anonyme kristne medarbeiderne også i dag blir notert i den himmelske loggboken. Nehemjas bok og flere andre beretninger i Bibelen viser at Gud verdsetter enkeltmennesker. Og gode ledere, som Nehemja, er menneskeorientert. 

Arbeide i fellesskap

Også i dag har vi lært oss å arbeide i et fellesskap og støtte hverandre. Tenk på hvor viktig det er når en vandrer over en isbre. Alle er bundet sammen og holder en viss avstand. Hvis én faller i en bresprekk, er de andre raske med å hjelpe opp igjen. Eller tenk på når noen driver med dykking. Et godt hjelpemannskap i en båt eller på land øker effektiviteten og tryggheten. 

Jeg vil gjerne peke på andre forbilder på Taddeuskristne fra Det gamle testamente, i 1. Samuels bok, kapittel 10. Kong Saul ble jo senere en berømt leder, og det gikk ikke så godt for ham etter hvert. Men hans gode mentor og rådgiver Samuel ga veiledning som kan gjelde alle Guds medarbeidere til alle tider. Samuel lovte Saul at «Herrens Ånd skal komme over deg, så du skal profetere sammen med dem og bli et annet menneske». 

Ånden i livet

Her sies tre ting om et menneske om har fått nærmere kontakt med Gud. For det første får den personen Den Hellige Ånd i sitt liv. Det er en Ånd som leder, veileder og gir utrustning. For det andre blir en slik person med og profeterer. Dette kan vi i vår tid se i sammenheng med hva Det nye testamente underviser om profeti. Paulus sier at «den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst» (1. Kor 14,3). På en eller annen måte bruker en kristen anledninger som gis, til å tale til andre mennesker slik at de bygges opp i troen, oppmuntres, veiledes og blir trøstet. 

Samuel lovte Saul at han skulle «bli et annet menneske». En Taddeuskristen i dag vil ikke forandre utseende eller grunnleggende personlighetstrekk. Men det er umulig å være sammen med Jesus uten at det preger oss. Villighet til å bli forandret i sitt sinn, sine innstillinger og prioriteringer, er et trekk ved en personlig kristen. 

Ferdiglagte gjerninger

Så kommer et ord som jeg synes er en viktig rettledning for en Taddeuskristen: «Når du ser at disse tegn inntreffer, da skal du gjøre det som ligger deg for hånden! For Gud er med deg» (v. 7). Med andre ord, når du begynner på en ny livsvandring og merker hvordan Guds Ånd skaper i deg en interesse for Bibelen og å dele med andre hva du finner, da er du kommet under en ny ledelse. Da skal du «gjøre hva du får anledning til», som heter i en annen bibeloversettelse. Eller som det også er sagt: «... gjøre det som faller deg inn.» 

En kristen trenger ikke reise over hav og fjell for å finne Guds vilje. Herren legger ferdig gjerninger rett foran oss. Det er ofte bare å ta dem opp. Her er jobber som skal gjøres, medmennesker som melder om behov, medkristne som kommer med spørsmål og utfordringer. Hvis ikke slike oppgaver strider imot Guds bud og vilje, kan du tvert imot se dem som kallsoppgaver tilrettelagt for nettopp deg. «Da skal jeg la deg få hva du skal gjøre,» sa Samuel. Med andre ord: Gud viser deg ikke på forhånd hele veien fremover og alle oppgavene, men når du er kommet lenger frem på vandringen, kan du gjøre det som da «ligger deg for hånden. For Gud er med deg.» 

Slike ord avdramatiserer det å være en kristen. De hjelper oss til ikke å bli overåndelige og livsfjerne, men se på hverdagstjenestene som et kall fra Gud. 

Saul ble en god ungdomsleder i sine første år. Det står at «en flokk av stridsmenn fulgte ham. Gud hadde rørt ved hjertene deres» (v. 26). Slik har jeg selv, fra jeg var ung, ønsket å være en som er hjerteberørt av Gud, og som følger de lederne som selv lar seg lede av Gud. 

En Taddeuskristen er, som det står i Ef 2,10, «hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». 

Det allmenne prestedømme

Apostelen Peter sier dette på en måte som forutsetter litt mer bibelsk innsikt. Han skriver til de vanlige kristne som leser brevet hans: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys» (1. Pet 2,9). 

Her brukes store ord om Taddeuskristne. I eldre tider var en mer enn i dag opptatt av å tenke fine slekter og eksklusive ættetavler. Peter skriver at kristne hører til en utvalgt og fin slekt, ikke sosialt, politisk eller økonomisk, men velsett fra Guds synsvinkel. En kristen er ikke bare av utvalgt ætt, men hører til et kongelig presteskap, sier Peter. I gammel tid kunne presten bære frem offer for Gud på vegne av folket, og tale Guds ord til folket. Nå har alle kristne i prinsippet fått den myndigheten og den retten, sier Peter. En er kongelig fordi en har Jesus til konge. 

En kristen hører til et nytt folk som Gud eier. Han har gitt oss i oppgave å «forkynne hans storhet». Ikke alle skal være heltids forkynnere, men på forskjellige måter kan vi si gode ord om Jesus, som kalte oss «fra mørket til sitt underfulle lys». 

Denne måten å se det på kalles «det allmenne prestedømme», at vi alle som kristne er prester for Gud. 

Lemmer og organer i kroppen

Et annet bilde Bibelen bruker om de kristne, er at de er lemmer på Kristi legeme. En kropp har et stort antall spesialiserte organer. Bildet Bibelen bruker, innebærer at Jesus er selve kroppen, men at disiplene hans er forskjellige legemsdeler og funksjoner på kroppen. Et øye har sin oppgave, hånden har sin, foten har sin, og øret har sin funksjon. Vi blir funksjonshemmet om ikke alle er på plass og tar sitt ansvar. 

Derfor gjør en kristen sin gjerning best ved nettopp å ikke ligne på alle andre, men se betydningen av sin egen spesialitet. Vi har fått forskjellige nådegaver til å være gode i noe spesielt, og alle er like viktige. Ikke alle er like synlige, og man får ikke alltid anerkjennelse og ære. Men Gud ser og vet og har skapt oss slik han ønsker å ha oss. 

Til tjeneste for de hellige

La meg avslutte med på peke på noen Taddeuskristne som Paulus omtaler i brevene sine, altså kristne som vi ikke vet stort om, men som var viktige, hver på sin plass. 

Det står om to kvinner med de velklingende navnene Tryfena og Tryfosa, at de «arbeidet i Herren». Paulus verdsatte dem for nettopp det. Han skriver om en «søster», Føbe, som hadde vært «til hjelp for mange, også for meg». 

Så omtaler han med glede Epafras, «en som alltid strider for dere i sine bønner». Om Stefanas’ hus, altså han og familien hans, står det at de hadde «stilt seg til tjeneste for de hellige». 

Og Paulus forteller at Fortunatus, Akaikus og Stefanas var kommet til ham, at «de har styrket både min og deres ånd». Noe så enkelt som å være den gode oppmuntrer og den villige hjelper, har stor betydning for det Guds rike som Herren bygger her på jorden – og for evigheten. 

Ikke glemt av Gud

Noen føler seg som en Taddeus, en person som er nevnt, men ellers ser ut til å være glemt. Men du er ikke glemt av Gud. Gud har store tanker om deg og store planer for deg. Det som er lavt vurdert av andre mennesker, kan ha stor betydning for Gud. 

Vær trofast i det som ligger deg for hånden, ta opp de ferdiglagte gjerningene Herren legger i din vei, og vær forberedt på at han kan overraske deg med nye, spennende utfordringer og hverdagsoppgaver der du virkelig føler du får bruke dine gaver. 

I slutten av sine lengste brev har Paulus en rekke hilsener til enkeltpersoner. Han omtaler omtrent 90 Taddeuskristne i brevene sine. 

Til en som heter Arkippus sendte han en hilsen, og jeg sender den med glede videre til deg: 

«Si til Arkippus: Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den!» (Kol 4,17)

OPL025