Blås i bagatellene

Kan begge deler være sant? Ja, for det handler i alle fall om prioritering, og om hva som virkelig er verdifullt. 

Jesus fortalte oss lignelser, fortellinger, for å lære oss viktige sannheter. En gang sa han: 

«Himlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han så bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter vakre perler. Da han så fant en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den» (Matt 13,44–46). 

Her er snakk om to menn. Den ene fant tilfeldigvis et skrin med noe verdifullt i en åker. Han håpte at ingen hadde sett hva han hadde funnet. Hoppende glad gikk han hjem, solgte leiligheten og sykkelen, rulleskøytene og soveposen. 

Faktisk fikk han skrapt sammen nok penger til å kjøpe jordlappen. Så snart tinglysingen var i orden, kunne han grave opp skatten fra egen jord. Den var hans. Og med den fikk han alt annet. 

Den andre var forretningsmann. Han dumpet ikke tilfeldig borti skatten. Han lette sent og tidlig etter vakre perler. Til slutt kom han over et prakteksemplar av en perle. Dermed solgte han hamburgerrestauranten og videobutikken og alt han ellers eide. Én ting var viktig: Å bli eier av den fine perlen. 

Var de dumme eller kloke, de to? Jeg vet ikke riktig. Noen lo nok av dem. Men Jesus, som fortalte historien, bare smilte. Han ville nok si: Dumt eller ikke dumt – når noen blir begeistret for Guds rike, blir alt annet mindre viktig. Slik er det, og slik skal det være. 

Det handler om prioritering. 

Blås i bagatellene, la småting være småting. 

Men hva skal vi prioritere? Hva er virkelig verdifullt? 

Jeg har lest om en liten gutt som skrek høyt og sårt fordi han hadde puttet hånden sin inn i en meget kostbar kinesisk vase, og så kunne han ikke få den ut igjen. Foreldre og naboer prøvde alt de kunne å få trukket hånden ut, men ungen skrek og bar seg hele tiden. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å knuse den vakre, kostbare vasen. Og da alle bitene lå der, ble det klart hvorfor gutten ikke kunne komme løs. Hånden hadde et fast grep om en liten mynt som han hadde funnet på bunnen av vasen. Og den ville han for alt i verden ikke slippe. For mynten kunne han kjøpe sukkertøy, og hva er en gammel, antikk, kinesisk vase i forhold til det? 

Én har sagt at den verden vi lever i, ligner et varehus der en ondsinnet person har kommet seg inn om natten og byttet om på alle prislappene. De billige tingene har fått høy pris, og de virkelig dyrebare tingene er blitt billige. 

Spør du Jesus om hva som er virkelig viktig, svarer han: Guds rike. Eller han svarer: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh 17,3). Å kjenne Gud og kjenne Jesus på en personlig måte, det er det viktigste. For det innebærer å få evig liv. 

Pluss i regnskapet

Apostelen Paulus gjør opp livsregnskapet sitt på denne måten: «Det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap.» Det er som om han vil si: Det jeg hadde satt opp som et pluss i livsregnskapet mitt, måtte jeg lære å avskrive, ja, se på som en utgiftspost, noe som tappet meg for kapital. Jeg hadde kalkulert i pluss en masse forhold og egenskaper ved meg selv, slike ting som alle mennesker ville verdsette. Men det var Kristus som lærte meg å vurdere på en ny måte, vil han si. «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd ... jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus» (Fil 3,7–12). 

Blås i bagatellene – la småting være småting. Det virkelig viktige er å høre Jesus til. Det tror jeg og vet jeg og mener jeg – ikke når jeg leser avisene og ser på tv, men når jeg leser Bibelen, hører kristen forkynnelse og ber til Gud. Da vet jeg og kan synge det med sangeren: «Og jeg kjente at her hører jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hus.» 

«Men er vi barn, da er vi også arvinger,» skriver Paulus. «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham» (Rom 8,17). Et Guds barn skal arve alle ting sammen med Jesus. 

Så gjelder det altså å sette riktig prislapp på livsverdiene. «Bare de som tar med ro det folk ellers i verden er opptatt av, kan være opptatt av det folk ellers tar med ro.» 

Slike mennesker får nye holdninger. 

Nye holdninger

– Hva betyr det egentlig? Reisen er så kort likevel, sa damen som måtte sitte sammen med noen bråkete ungdommer på toget. Hun tok det med ro, for hun visste at bråket tok slutt etter få minutter, når alle skulle gå av toget. 

– Jeg lar ikke den fornærmelsen gå inn på meg, tenkte en annen. – Jeg lar Gud ordne opp og dømme når den tiden kommer. Jeg blåser i bagatellene, jeg lar småting være småting. 

Den blir fri, den som setter Jesus Kristus i sentrum og lar smått være smått, kortvarig være ufarlig, og lett være lett.
 
– Alt som ikke er evig, er evig gammeldags, sa C.S. Lewis. 

Verden er likevel full av mennesker som ikke skjønner hva som er viktig. 

En kordirigent ble etter hvert mer og mer desperat. For ved hver eneste øvelse var noen viktige sangere fraværende.
 
Endelig var de kommet til generalprøven, og dirigenten sa: – Jeg vil si en personlig takk til pianisten fordi han er den eneste i dette store koret som har vært til stede på alle øvelsene de to siste månedene. 

Da reiste pianisten seg, bukket og sa: – Å, det var da det minste jeg kunne gjøre. For jeg kan ikke være med på konserten i kveld. 

Hvor var det blitt av vettet til den fyren? Trofasthet på alle øvelsene, men ikke møte frem når det virkelig gjelder? Hva slags prioritering hadde han? 

Eller hva skal vi si om dem som hører om kristen tro, som synes det er riktig å tro på Gud, men som aldri våger å bestemme seg? 

Baby eller bilvindu

Når vi snakker om prioritering: Hva skal vi si om dette som kunne leses i en amerikansk avis: 

Det var en brennhet dag i San Antonio i Texas. Ved et uhell hadde en tante låst inne en ti måneder gammel baby i en bil. Tanten og moren løp hysterisk rundt bilen. Det var nesten førti varmegrader, en nabo prøvde å åpne døren med en ståltråd, og barnet så helt sløvt ut. Situasjonen var blitt livsfarlig. 

Da dukket en skraphandler opp. Han grep en hammer, knuste et vindu og fikk åpnet bilen. 

Ble han dagens helt? – Nei, fortalte han til lokalavisen. – Tanten var rasende på meg fordi jeg hadde knust vinduet. Og jeg måtte tenke for meg selv: Hva er viktigst – en baby eller et bilvindu? 

Av og til mister vi sansen for hva som er viktig. Hvorfor får vi så lite sans for skatten og perlen som var så verdifull? Fordi det er noe galt med vår innstilling. 

En mann fikk brev om at han hadde arvet et flott piano. Han skrev tilbake og sa nei takk, for han hadde ikke plass til noe piano. Men hadde pianospill hatt en plass i hjertet hans, ville han nok også funnet plass til et godt piano. 

Har du fått sans for Jesus, så finner du nok plass for ham. Blås i bagatellene – la småting være småting. Gi plass for den aller største. 

Småting kan være store ting

Men det er også en annen sannhet: Se stort på bagatellene – småting kan være store ting. 

Å være en kristen er på mange måter som å ha kommet inn i et bakvendtland. For ikke sjelden gjør Jesus det bitte lille til noe virkelig stort. 

«Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort,» sier han (Luk 16,10). 

Nobelprisvinneren Mor Teresa i Calcutta ble en gang spurt: – Hvordan kan du måle om du har lykkes i arbeidet ditt? Hun så forvirret ut et øyeblikk og svarte: – Jeg kan ikke huske at Herren noen gang talte om å lykkes eller å ha suksess. Han talte bare om å være trofast i kjærligheten. Det er den eneste suksess som teller. 

Trofasthet i småting er en stor ting. For det store består som regel av masse smått. Fjell består av millioner og milliarder av stein og sandkorn. Øyeblikk skaper år. Bagateller utgjør et liv. 

Se stort på bagatellene. Småting kan være store ting. 

Troskap

Det viktigste er ikke om du har fått en stor og betydningsfull plass. Det viktigste er troskapen mot ham som plasserte deg der du er. 

To frelsesarmésoldater var ute på gaten en kald desemberkveld for å ha friluftsmøte. Ingen kom for å høre på, men den ene sa til den andre: «Gud trenger ikke ha noen mennesker her for å høre på oss, han vil bare at vi skal være trofaste.» 

Dermed sang de noen sanger, og den ene offiseren bar frem et enkelt vitnesbyrd om Jesus. 

Et par uker senere ble den ene frelsesarmésoldaten stanset av en kvinne som spurte om han hadde stått på det gatehjørnet for to uker siden. Hun forklarte: «Faren min hadde ligget i koma i seks måneder. Vi gruet oss til jul, siden far var nesten død, men likevel ikke død. Men da vi hørte sangen fra gaten, så vi til vår overraskelse at far satte seg opp og sa: ’Det der er Guds musikk.’ Og med det døde han.» For et oppmuntrende bevis på at Gud er trofast mot dem som er trofaste. Småting kan være store ting. 

Jesus forteller en lignelse om den avsluttende regnskapsdagen. Da regnes det ikke etter evner og muligheter, men etter trofasthet. «Hans herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!» (Matt 25,21). Trofasthet i småting er ikke noe smått. 

Med forbehold

En skoleelev kom inn i en fotobutikk med et innrammet bilde av kjæresten sin. Han ville ha en ekstra kopi av bildet. Da måtte bildet tas ut av rammen, og da la ekspeditøren merke til at det var skrevet noe på baksiden av bildet. «Kjæreste Tom. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg elsker deg mer og mer for hver dag som går. Jeg vil elske deg for alltid. Jeg tilhører deg for evigheten.» Det var undertegnet Susanne. Men under sto et PS: «Hvis vi slår opp, vil jeg har igjen dette bildet.» 

Er det slik vi tenker i forholdet til Gud? Har vi et lite forbehold? Det blir et spørsmål om prioritering. Hva er viktig for meg i livet? 

En mann skulle skrive en biografi om krigshelten hertugen av Wellington. Han mente at han kunne skrive en mye bedre bok enn alle andre som hadde skrevet om hertugen før. For han hadde nemlig funnet en regnskapsbok som viste hva hertugen hadde brukt penger på. Den ga et mye bedre bilde av hva krigshelten prioriterte, enn å lese brevene og talene hans. 

Har du tenkt på det? Hvis noen skulle skrive en bok om deg på grunnlag av kontoutskriftene dine, hva ville de fortelle om hva som var viktig for deg, hva du prioriterte, og hvem du sto i tjeneste hos? 

Tenker jeg på slike spørsmålsstillinger, får jeg lyst til å si: Blås i bagatellene, la småting være småting. Kjøp skatten, slå til på perlen, sett Jesus først! Så ber han meg til gjengjeld å se stort på det som regnes som bagateller i verdens øyne, de småtingene som likevel er viktige for ham: Trofastheten i det små.

OPL024