Vennskapsbygging

Bare fra apostelen Paulus har vi mye innsikt å hente. Han var en modig misjonær, en fryktløs forsvarer av troen, en utrettelig reisende evangelist. Men slike karakteristikker kan lett sette ham på armlengdes avstand. Men brevene hans viser en annen side også: At han var en hengiven venn. 

Paulus underviste om hvordan vi kan bli frelst, og hvordan vi kan få håp for livet etter dette. Nøkkelen ligger i troen på Jesus Kristus. Og når det er på plass, blir mye annet i livet nytt. 

Det gjelder blant annet forholdet til andre mennesker. Vi får nye venner. Og vi har alle muligheter til å få oss gode venner. Paulus spør: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» (Rom 8,32). 

Du finner ikke ett avsnitt i Bibelen om hvordan Paulus vant seg venner og vedlikeholdt vennskap. Det kommer frem her og der. Han lignet mange i å holde et høyt tempo med mye reising. Men han hadde det ikke for travelt til å bygge vennskap. 


90 enkeltpersoner nevnt

Dan Schmidt fremhever at Paulus omtaler 90 enkeltpersoner i brevene sine, og mange av dem får betegnelsen «kjære venner». For eksempel Epenetus, den første som ble omvendt til Gud i Asia (Rom 16,5), Stachys og Persis, som bodde i Rom (Rom 16,9 og 12), Epafroditus, en mann fra Filippi som nesten mistet livet da han besøkte Paulus og kom med en vennskapsgave (Fil 2,25–27). Og tenk på Filemon, en rik borger i byen Kollossæ. 

Bare disse vennskapene strakte seg over to verdensdeler. Paulus var opptatt av å holde ved like kontakten. Kan vi si det samme? 

Vennskap kommer ikke tilfeldig rekende på ei fjøl. De krever bevissthet, som igjen krever at vi foretar valg og prioriteringer. Jeg kan velge å investere ledig tid i tv-titting eller shopping eller følge med i aksjemarkedet, eller jeg kan velge å bygge forhold til enkeltmennesker. 

Selv har jeg minner om mennesker som ga tid til meg, gjorde hyggelige ting for meg og sammen med meg, og slik ble kontakt og vennskap bygd. Alle opplever at vennskap kan komme og gå. Men de vennene en vant seg i ungdomsårene, har en ofte glede av gjennom mange tiår. 

Utvidet sitt hjerte

Apostelen Paulus hadde vennskap som krysset mange grenser. Han utvidet sitt hjerte, for å bruke hans eget uttrykk (2. Kor 6,11–13). Han krysset rasemessige grenser ved å bli venn med Rufus, sønn av Kyrene (Mark 15,21 og Rom 16,13). Han arbeidet sammen med slike som sto høyt på samfunnsstigen, og var sammen med helt vanlige mennesker. Han ble venn med Manaen, en fosterbror av Herodes (Apg 13,1) og Onesimus, en romersk slave (Kol 4,9 og Brevet til Filemon). Han vant seg venner blant hardt arbeidende kvinner, som forretningskvinnen Lydia (Apg 16,14 og 40). 

Alle bibellesere kjenner Paulus’ forhold til den unge Timoteus, som han på en spesiell måte lærte opp. Men Paulus hadde også eldre venner. Han hadde et nært forhold til familiemennesker som Andronikus, Junias, Herodion, Jason og Sosipater (Rom 16,7.11.21). De var alle venner som delte det samme kallet til å tjene Herren. 

At man kan være like i temperament og holdninger, er bra, men det er ikke nødvendig for å ha gode vennskap. Vi trenger venner som krysser kulturgrenser for å få utvidede hjerter og et videre utsyn. 

Arbeidet i team

Paulus satte pris på å arbeide i team. Det gjør også misjonsorganisasjoner i dag når de beveger seg inn på nye områder. Denne strategien er altså gammel, Paulus brukte den for lenge siden. Barnabas, Silas, Lukas, Timoteus og andre slo seg sammen med Paulus i team som kunne nå unådde folkegrupper med evangeliet. Dermed kunne de trekke på styrken hos hver enkelt og få større innflytelse samlet sett. 

Paulus var en god lagspiller og samarbeidet med mange forskjellige mennesker. I tillegg til å delta i forskjellige reiseteam, følte han seg ett med medarbeidere som Urbanus, Clemens, Epafroditus, Evodia, Filemon og Aristobulus. 

Noen kalte han medfanger, som Andronikus, Junias, Aristarkus, og en kalte han medstrider, nemlig Arkippus. Alle de greske ordene Paulus brukte, vitner om Paulus’ holdning til vennene sine: Vi står sammen, vi kjemper på samme lag. 

Lagkamerater finner sammen rundt en felles sak eller visjon. De legger sammen ressursene sine. De står sammen om både seire og nederlag, og de oppmuntrer hverandre i alle fall. Når én ligger nede, iler de andre til for å hjelpe. Når én er forvirret, kommer andre med sin ekspertise. Når én kjemper i første rekke, vil andre være med og be. 

Gjensidig avhengighet

Paulus var avhengig av vennskap. Han ga fra sitt eget til andre mennesker og fikk tilbake støtte fra mange. Gaius viste gjestfrihet (Rom 16,23), moren til Rufus stelte for ham (Rom 16,13). Stefanus, Fortunatus og Akaikus ga ham forfriskninger (1. Kor 16,17–18). Epafroditus brakte penger på vegne av misjonsvenner som hadde samlet inn (Fil 2,25), Barnabas ga oppmuntring (Apg 9,27, 11,25–26). Onesimus var en verdifull hjelper (Filem 10–13), og Timoteus var ekte interessert i Paulus’ behov (Fil 2,20–22). Lydia viste gjestfrihet, kanskje som noe merkelig på den tiden, at en enslig forretningskvinne tok imot i sitt hus en ugift apostel, uten at det førte med seg sladder eller noe urent. 

I dag setter vi stor pris på å være selvhjulpne. Da kan en bli noe overrasket over hvordan Paulus ikke satte uavhengigheten høyt som en verdi. Han var klar over at han hadde mange behov, og han var villig til å gjøre dem kjent. Da han fikk hjelp til å fylle behovene, var han raskt ute med å takke og gi ros. 

Paulus viser at det å stole på andre ikke skaper en usunn avhengighet. Vi skal heller se det positive ved det. Gjensidig avhengighet bygger vennskap og gir noe som er til nytte for mange. 

Mange kan ha det vanskelig og kjenne seg ensomme. Da er det ikke galt å be om hjelp og kontakt. I et kristent fellesskap bør alle være med og støtte og oppmuntre hverandre. Noen kan ofte finne kreative løsninger og spennende veier som en aldri hadde kommet på selv. 

Mye i samfunnet driver oss inn i ensomhet og konkurranseforhold til andre. Noen er lært opp til at de aldri skal bli til bry for noen. Det ser ut til at enkelte setter sin ære i å ikke ta imot gaver og hjelp som Gud selv har lagt til rette. 

Apostelen Paulus forsto hvor livsviktig det var med gode relasjoner. Han prioriterte vennskap og hentet styrke fra vennskapsforholdene – både for livet og for tjenesten. 

Ikke bare smertefritt

Ikke alle relasjoner var smertefrie for Paulus heller. Demas, som en gang hadde vært en medarbeider (Kol 4,14), Aleksander, Hermogenes og Fygelus vendte alle sammen ryggen til Paulus. De såret ham rent personlig, og kanskje de også spredte tvil om apostelens troverdighet (2. Tim 4,14). Paulus innrømmer åpent at dette ble en smerte, men han sto imot fristelsen til å snakke stygt om dem som skapte vansker. Tvert imot holdt han hjertet åpent mot dem: «Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg – må det ikke bli tilregnet dem!» (2. Tim 4,16). Paulus la saken i Guds hender, akkurat som Jesus, som overlot det til ham som dømmer rettferdig (1. Pet 2,23). 

Ikke alle Paulus sine konflikter med venner endte på en trist måte. Minst én vanske med en venn ble løst på en lykkelig måte. Tidlig i tjenesten sin tok Paulus Peter for seg. Vanskene dem imellom er beskrevet på en forsiktig måte i Galaterbrevet (Gal 2,11–14). En slik kollisjon mellom toppfolkene i den første kristne menigheten kunne ha gjort Peter bitter. I stedet gjenopprettet de to et vennskap som fikk små skrammer. Peter skrev i et av sine brev om bror Paulus på en varm måte (2. Pet 3,15). Naturligvis var det temmelig tøft for Peter å få hengt ut sitt hykleri offentlig. Hvem som helst hadde ikke taklet den situasjonen. 

Nå kan det skje for noen og enhver av oss at vi møter veggen på grunn av konflikter og skuffelser i forhold til andre troende. De som en gang sto oss nær, glir bort. De som en gang støttet oss, er blitt kritiske. De som vi en gang regnet med, blir upålitelige. 

I slike tider kan vi vende oss til vår Far i himmelen, «han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud» (2. Kor 1,4). Vi kan lære av Paulus at vi ikke trekker oss tilbake fra scenen, at vi ikke søker å hevne oss, at vi ikke lister oss rundt med bittert snakk og med bitre tanker. Vi bør også legge merke til at Paulus kunne alltids ta et oppgjør, men så visste han også hvordan han kunne forlike seg med folk og gjøre det godt igjen. 

Vennskapsbånd

Paulus hadde en brann i sitt hjerte. Det slo blant annet ut i at han bygde varme og sterke vennskapsbånd. Vi får et glimt av dette hvis vi blir med Paulus på en strand nær Milet (Apg 20). Han hadde dårlig tid, for han skulle rekke frem til Jerusalem innen en viss tid. Men han tok seg tid til et siste møte med vennene og lederne fra menigheten i Efesus. 

Paulus minte dem om hvordan de hadde vært sammen, og han fortalte dem om det som lå foran. Han kalte dem til fornyet entusiasme for misjonsarbeidet som de hadde vært aktive i gjennom flere år. Så ba han for dem, så omfavnet han dem, og han sørget når han tenkte på at de antakelig ikke ville se hverandre igjen i dette livet. Paulus og reisekameratene hans måtte rive seg løs fra dem som ble igjen (Apg 21,1). 

Det er en scene som gjør inntrykk når vi tenker på venner som tar avskjed fordi de har et enda høyere kall. Når dette glimtet er tatt med i Apostelgjerningene, hjelper det oss til å forstå hvor verdifulle vennskap er, og vi ser hvilken innflytelse Paulus hadde på vennene sine. 

Paulus skrev brev, plantet menigheter og forsvarte troen. Han var en uvanlig mann på alle måter. Likevel prioriterte han enkeltmennesker. Han kunne ha operert selvstendig, helt opphengt i arbeidet sitt, eller travel med å pleie sin teologiske forskning. I stedet valgte han å ta tid med mennesker i mange forskjellige sammenhenger. Av og til førte dette smerte med seg. Men det hendte enda oftere at når Paulus hadde gitt seg helt til vennene sine, så fikk han frukter av det i sitt eget liv. 

Og han skapte frukter i livet til dem som han kom i kontakt med. På den måten kunne de gjøre en enda større gjerning, hver i sin egen sammenheng.

OPL023