Vandre verdig for kallet

Apostelen Paulus sier det slik: «Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet» Ef 4,1–2. 

I et annet brev utfyller han det slik: «Derfor ber vi også alltid for dere at vår Gud må akte dere verdige for sitt kall, og at han må fylle dere med all lyst til det gode og med kraft til troens gjerning» 2. Tess 1,11. 

Vandre verdig som et Guds barn

I begge ordene brukes uttrykket «verdige for kallet». Det betyr at kallet til å være et Guds barn er så stort og ufattelig at det forventes en vandring i samsvar med dette kallet. 

Den gamle dronningmoren Elisabeth, enken etter kong Georg VI, sa til døtrene sine: «Dere er kongelige. Oppfør dere kongelig.» 

Vi er ikke kongelige i jordisk forstand. Men vi hører til et kongelig presteskap, som Peter sier. Da har vi ingen ytre prakt, men i samme grad som vi ser storheten i kallet, i samme grad blir hverdagen lys og innviet. 

Fullt av overraskelser

Det er sollys over den hverdagen som blir levd under nådens åpne himmel. Da er dagen forutsigbar, men likevel så spennende og full av overraskelser. Da kan jeg gå inn i mine daglige oppgaver og vite at Gud har noe med dem å gjøre. Han bruker meg, velsigner meg og fornyer meg akkurat i hverdagsgjerningene. 

Samtidig er livet med Gud fullt av overraskelser. Han sender mennesker i min vei, han gir meg tanker og ideer, han sender konkrete kall og forespørsler. Det er mange som har gleden av å leve et slikt forutsigelig, men likevel så spennende Kristus-liv. 

Det er en stor opplevelse å få øye på dem og se dem i virksomhet, hverdagens glade Kristus-etterfølgere. Et romantisk gammelt vers sier: 

De tør leve det vi andre synger søndagssanger om.
I en grå og glansløs hverdag reiser de en helligdom
Og gjør denne jord vi kaller for en stakkars jammerdal,
til en sommervei som stanser ved en stjernesmyk’t portal. 

Den som vil ha med Gud å gjøre, blir ledet av ham. Men velsignelsen, gleden og oppdragelsen i ledelsen trer så mye nærmere når vi lever i en daglig fornyelse. 

Med nye øyne

«Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble» (2. Pet 1,10). 

Når du lever i fornyelsen, ser du med nye øyne på mennesker omkring deg, på hendelser og opplevelser. Welhaven skrev: 

Vel er den som i Hverdagslivets Sand
ser Perler nok til et Højtidssmykke. 

Men hverdagslivet med Gud, kallets hverdag, er ikke bare perler og glitter. Gud fornyer oss gjennom korset. 

Da Jesus ba sine om å ta opp korset, ba han dem ikke ta opp et veiskilt som viste en ny livsretning. Han ba dem rett og slett om å bære et henrettelsesredskap. Det betyr: Det er noe som må dø. Hver dag legger jeg noe i graven. Jeg følger etter Jesus i hans død og hans oppstandelse. Min egen vilje – i den grad den går på tvers av Guds vilje – legges i grav med Kristus. Det nye Kristus-livet plantes inn når jeg følger etter ham. 

En gammel salme spør slik: «Skulle jeg en kristen være Uten Kristi kors å bære? Jesus har dog i sitt rike Aldri den disippel kjent.» 

Hverdagskorset

Mens vi vandrer, sender Gud oss noe som han ønsker vi skal døde og legge i graven. En dødsprosess er aldri enkel. Å legge noe i en grav strider mot alt i oss. Men dette er å bære korset: Å legge egenviljen og det selvtilstrekkelige livet under korsets perspektiv. Slik kan Kristus ta over og leve i oss. 

Om dette skrev mystikeren Thomas á Kempis: «Bærer du korset villig, da skal det bære deg. Men bærer du det motvillig, gjør du det til en byrde og øker dets vekt, og du må allikevel bære det. Kaster du et kors av deg, får du sikkert et annet i stedet, som kanskje ikke er lettere, men tvert om tyngre.» 

Det er dette som ofte gjør Guds ledelse så merkelig. Av og til berger Herren oss fra et kors. Andre ganger berger han oss med et kors. I hverdagskallet og i helliggjørelsens perspektiv kan vi lære oss å synge: 

«Under korset vil jeg trede, Bære det med stille glede, Korset, Frelser, som er ditt. Går min vei i mørke daler, Dog mitt mål i himlens saler Ser mitt øye glad og fritt.» 

Lønnkammeret

Ta vare på ditt lønnkammer! sa de gamle. Hverdagens himmel blir så mye lysere og høyere når de stille stundene innfor Bibel og bønn får en fast plass på dagens program. 

Den klassiske bibeltolkeren F.B. Meyer skrev en gang: «Lykkelige er de som har et observatorium i sitt hjertehus, som de kan trekke seg tilbake til, under evighetens store hvelving, og vende sine teleskop mot de mektige konstellasjoner som beveger seg bortenfor livets jag, og når regioner hvor lyden av menneskelig applaus eller kritikk ikke kan følge etter.» 

«Kraft og ro over hverdagslivet får du bare dersom du gir deg tid til å være ensom med Gud. Gud har sine lover. Vil du jage gjennom dagen, blir du jaget.» 

Lønnkammertjenesten vil sette sitt preg på hele dagen din. Det blir en indre fred som de merker, de som vandrer sammen med deg. Nye prioriteringer blir viktige. Nye måter å takle vanskelige situasjoner og mennesker på. Nye måter å se takkeemner på, der andre bare ser søppel. 

Lønnkammerbønnen som rager høyt for meg, lyder slik: «La meg alltid stille være, Du tålmodige Guds Lam, Stille midt i verdens ære, Stille midt i spott og skam. Så jeg deg i gjerning priser Mere rik på kraft enn ord, Og i kristen vandel viser At du i mitt hjerte bor!» 

Et stille liv

Så blir det kan hende et kall for deg å leve et stille liv. Det gjør ikke noe om ikke mennesker blir imponert av livet ditt, at de ikke snakker så mye om deg. 

Paulus oppmuntret oss nettopp til å leve slik som en surdeig i samfunnet: «Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting, og arbeid med deres hender, slik vi bød dere» (1. Tess 4,11). 

Han sier det samme et annet sted: «... leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet» (1. Tim 2,2). 

Nils Bolander har skrevet: «Kall – ordet er det vakreste i språket vårt. Strengt og frostfullt som en midtvintermorgen og samtidig varmt som en muslingblå julinatt. Glem aldri at du har et kall. Det kan kjennes så trist iblant. Jeg har kommet på feil plass i livet. Mannen kan sukke slik, han som alltid dagdrømmer om det han ikke eier. Kvinnen like ofte. Glem aldri at det ikke er noen tilfeldighet hvor du er satt. Gud kalte deg! Gud ville det! Hold ut på din plass!» 

Hverdagskallet

Så kan han bruke det enkleste arbeid slik at du blir mer helliggjort, og slik at du tjener din neste. Martin Luther har skrevet: «Langt større helgen enn en munk i sin kåpe Er min gamle Lena med sin kvast og sin såpe.» 

Jeg har understreket mye hvordan hverdagskallet er Guds konkrete ledelse. Men selvsagt kan Herren gi oss konkrete påminnelser. I stillheten over en åpen Bibel vil han lede og gi oss hellige innskytelser. Da gjelder det at vi blir så åpne og stille at han virkelig kan nå gjennom til oss. 

En mann sto i en telefonkiosk og prøvde å snakke med en annen, men kunne ikke høre noe. «Jeg hører ikke!» ropte han gang på gang. Da sa den andre: «Om du stenger døren, kan du høre.» 

Ja, steng din dør når du ber, så kan du høre Guds røst. «Guds mektigste verk er en frukt av stillhet,» sa F.B. Meyer. 

Johanna og Susanna

Nå vil jeg peke på noen i Bibelen som vandret i sitt hverdagskall. Har du lest om Johanna og Susanna? De var to av dem som fulgte Jesus og hjalp ham og disiplene. Lukas forteller at Jesus dro rundt «og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med ham, og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer, Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, embetsmann hos Herodes, Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide» (Luk 8,1–3). 

Legg merke til hva det står: De tjente med det de eide. Johanna var embetsmannsfrue og hadde det sikkert ikke trangt økonomisk. Men det står om noen andre der også. Maria Magdalena – hadde hun rukket å få seg greit arbeid, eller blitt godt gift, når hun store deler av livet hadde vært i djevelens vold? 

Poenget er ikke pengene, det fine hjemmet, de glatte sponsormidlene. Poenget er å dele med andre av det du har. Så kan det hende at Gud rett og slett gir deg mer for at du skal få mer å dele. 

For en velsignelse å få gi! Det gir en indre glede å få overlate noe til andre som du kan klare deg foruten. Kanskje det er smått, det du kan bidra med. Men Jesus så en fattig enke som ga noen småmynter. Den som er kristen i småting, er ingen liten kristen. Han eller hun er en stor kristen, og en nyttig kristen. 

Onesiforus

En annen interessant person er Onesiforus, som Paulus forteller om: «Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus’ hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over mine lenker. Da han kom til Rom, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg og fant meg. Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen!» (2. Tim 1,16–18). 

Hvordan viste Onesiforus sitt Kristus-kall, hvordan vandret han verdig? 

1. Han styrket Paulus. Kanskje var det med oppmuntring, et måltid mat, med en vennetjeneste. Noen er satt til lærere og forkynnere. Onesiforus hadde ikke en slik oppgave. Han var en støttespiller for dem som sto i fremste rekke. 

2. Han skammet seg ikke over Paulus. Det var nok hardt nok for apostelen å møte forakten fra verden, «få overskrifter mot seg i avisene», merke avstand og kulde blant religiøst interesserte. Han satt jo i fengsel, ble sett på som en kriminell. Hvor mange ville identifisere seg med en slik mann? 

3. Onesiforus anstrengte seg virkelig å finne Paulus da han kom til Rom. Vi setter stor pris på om noen er så glad i oss at de vil oppsøke oss. Det er godt at noen setter noe inn på å få være sammen med oss. Det ble en kraftig oppmuntring for Paulus, som var kommet som fremmed og fange til Rom. 

Er det noen du kan oppsøke, om ikke annet ved et brev eller en telefon? 

Kristus-fantasi

Bolander sier: «Til hverdagskristendommen hører noe vi kan kalle ’Kristus-fantasi’. Det er evnen til å kunne leve seg inn i andre menneskers forhold. Evnen til i enhver situasjon der ute i samhørighetens og samarbeidets kronglete livsforhold prøvende å kunne holde dette ord fremfor seg som et speil: ’Alt hva dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem.’» 

Apostelen Peter skriver: «Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde» (1. Pet 4,10). Enhver har fått en nådegave. Kanskje er det nådegaven til å hjelpe. Eller gaven til å tjene. Eller oppgaven å be, formane eller oppmuntre. 

Herren vil unne deg å unngå stresset ved å tenke på alt som skulle vært gjort. Herren lesser oss ikke ned i arbeid. Han velsigner oss med arbeid. 

Du har fått din nådegave. Du skal få slippe å sammenligne deg med alle andre. Du er et lem på Herrens legeme. At de er annerledes enn du, hører med til legemets allsidige funksjonsdyktighet. At du er spesiell, gir deg en særskilt tjeneste. «Det fins ikke et eneste menneske som ikke kan gjøre noe bedre enn alle andre,» blir det påstått. 

Fullfør din tjeneste

«Si til Arkippus: Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den!» står det i Kol 4,17. 

Misjonær David Livingstone skrev i dagboken sin 1. januar 1871: «Livet er en kort dag, men det er en arbeidsdag. Å, min Far, hjelp meg til å fullføre mitt arbeid til din ære!» 

Jeg ønsker også for deg at du får vandre verdig det kallet du har fått – så lenge Herren gir deg tiden og dagen.

OPL019