Ta imot Guds kjærlighet

Det var en gang en ungdom som satt på toget. Han hadde det ikke godt, det kunne alle se. En mann som satt i nærheten av ham, fikk kontakt med gutten. Det viste seg at den unge hadde såret og skuffet foreldrene sine. Først hadde han vært en vanskelig fyr hjemme. Senere hadde han sviktet foreldrenes tillit etter at han var reist hjemmefra.

Nå hadde han skrevet et brev til mor og far og fortalt at han denne dagen kom til å passere der de bodde, for huset lå ikke så langt fra toglinjen.

«Er jeg velkommen hjem, så heng et hvitt håndkle i det gamle epletreet. Hvis jeg ikke ser et hvitt håndkle der, reiser jeg bare videre,» hadde han skrevet.

Gutten turte nesten ikke se opp da de nærmet seg huset, men mannen ved siden av ham ropte, mens han både lo og gråt: «Det er ikke bare ett håndkle der – hele treet er fullt av håndklær!»

Du er elsket av Gud

– Ta imot Guds kjærlighet! Bli elsket! Jesus elsker deg. Han som kjenner deg best, elsker deg mest. Jeg skulle ønske jeg kunne si det med all den varme og inderlighet jeg kan få til: Jesus er veldig glad i deg. Bli elsket av Ham!

Kanskje du av og til tviler på om mor og far virkelig er glad i deg. Kanskje du har opplevd noe sårende – at du følte du ble skjøvet til side av dem. Så tror du at Gud ligner dem. Uberegnelig. Ikke til å stole på. Blid om morgenen – sur om kvelden. Ja i dag, nei i morgen. Er Gud slik?

Nei, han henger hele epletreet fullt av håndklær. Han vil si deg så sterkt han kan: Du er elsket av Gud. Ta imot Guds kjærlighet!

Hvorfor?

Hvordan kan vi vite at Gud har elsket oss med en evig kjærlighet?

Svaret står i Den lille bibel: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Eller for å si det med et annet bibelord: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1. Joh 4,10).

Ja, Jesus sa det selv: «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet» (Joh 15,9).

Inne i hytta til en ung misjonær sto en afrikaner og så på et par bilder. «Hvem er den kvinnen?» spurte han. Det var moren til misjonæren. Forbauset hørte høvdingen at den hvite mannen ikke hadde noen brødre. «Da må moren din elske oss høyt, når hun vil sende oss sin eneste sønn,» sa afrikaneren.

Det andre bildet viste det vakre hjemmet til misjonæren, og afrikaneren undret seg over at den hvite hadde kunnet reise av sted og slå seg ned under enkle forhold. «Jeg har gjort det fordi jeg elsker dere, og jeg vil at dere skal ta imot Jesus Kristus som Frelser,» sa misjonæren. «Du må virkelig være glad i oss når du har kunnet forlate alt dette for et fattig, lite folk som vårt,» sa afrikaneren.

Ja, slik er kjærligheten. Den viser seg i handling. Gud elsker, som sendte sin sønn. Gud elsker, som har pyntet et epletre med håndklær.

Tar vi imot? Det er ikke slik at Gud elsker alle automatisk. Det gjelder «hver den som tror på ham», altså Jesus. Å tro er å ta imot. Tar du imot kjærligheten, så tror du. Bli elsket av Jesus! Det gjelder deg.

En korrupt fyr

En gang bodde det en korrupt fyr i det gamle jødeland. Han samarbeidet med dem som okkuperte landet, derfor kunne han innkreve skatt. Ingen kontrollerte hvor mye han ga videre til myndighetene, og hvor mye han beholdt selv. Han het Matteus. Han var toller. Ikke mange ville være venn med ham. Mange rett ut sagt hatet ham.

Men en dag kom Jesus forbi og sa: «Følg meg!»

En kunstner har malt akkurat denne scenen. Der sitter Matteus ved bordet sitt, omgitt av penger og mennesker. Så ser du Jesus bakfra, og så ser du rett inn i blikket til Matteus. Han er forbauset og peker på seg selv og vil liksom si: «Sier du ’følg meg’ – til meg?» «Mener du virkelig meg?» Kan du, Jesus, ha noe med en upopulær bedrager å gjøre? Elsker du meg, som ingen andre vil elske?

Jesus sa ikke: Matteus må først forandre seg og bli et helt annet menneske, først da kan jeg elske ham! Nei, motsatt: Matteus er Matteus, og ham elsker jeg. Min kjærlighet – og noe annet nytter ikke – skal hjelpe ham til å bli et annet menneske.

Gud elsker sine barn, som han har utvalgt seg, ikke på grunn av hvem de er, men på grunn av hvem han er. Gud elsker oss ikke fordi vi er så verdifulle. Vi er verdifulle fordi Gud elsker oss. Gud elsker oss slik som vi er, men han elsker oss for mye til å la oss være slik som vi er.

Disipler

Derfor sier han til Matteus, til Peter og til deg og meg: «Følg meg! Bli min disippel. Bli eleven min. Nå vil jeg ta deg opp som elev i himmelrikets skole.» Paulus sier det på sin måte: «Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn» (Ef 5,1).

I dag blir de unge sendt til skoler, og de får undervisning i et fellesskap. En lærer kan ha opptil 25–30 elever å ta seg av. Det blir effektivt, men kanskje mister en noe likevel.

I gammel tid var det et mer begrenset antall som fikk undervisning av den samme mesteren. Ja, det ble til dels mye opplæring av en og en om gangen.

Vi har det samme i dag når en stor musiker eller maler underviser elevene sine. Da underordner disippelen seg helt under mesteren. Det blir en nøyaktig innøving av teknikkene, av det som mesteren legger vekt på, og den kloke og gode eleven ser det som sin fremste plikt å adlyde.

Da Jesus Kristus kalte disipler mens han gikk omkring her i verden, ønsket han et slikt forhold. Han kalte til seg elever som lot Jesus overøse dem med sin kjærlighet, som helhjertet henga seg til hans ledelse, som bøyde seg under hans autoritet. Og det ønsker Herren seg også i dag.

Elever i himmelrikets skole

Mange kan ha sans for kristne verdier. Noen sier de lever i sin barnetro. Andre vil høre til i et kristent fellesskap. Men Jesus Kristus ønsker seg noe mer: Elever i himmelrikets skole, disipler som helhjertet vil følge etter ham som kristne i hverdagen. En disippel er en som vil ta imot Jesu kjærlighet. Som ønsker å være sammen med Jesus. En disippel er en som vil følge etter Jesus. Derfor vil jeg minne om det viktige ved å være en disippel.

Mange vil være kristne, men de står fremmede overfor det å være en disippel. For Jesus la noe radikalt på disippelen.

Det fortelles i Bibelen at «så kalte han til seg folket sammen med sine disipler, og han sa til dem: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg».

Akkurat som malereleven eller musikerdisippelen bøyer seg under mesterens rettledning, ønsker Jesus som den store Mesteren en tilsvarende overgivelse av oss selv. Her har vi disippelholdningen i et nøtteskall: å fornekte seg selv, det vil si at en sier nei til sine egne innfall og lettvinte ønsker, for å tjene Mesteren og lære av Mesteren.

Bære korset

Jesus tok på seg korset for vår skyld. Vi kan ikke bære et tilsvarende forsoningskors. Men å følge Jesus innebærer viljen til å bære Kristi fornedrelse i denne verden. Korset innebærer et nei til min egen vilje.

Som en følge av det blir vi bundet sammen i et inderlig fellesskap. Jesus sa til elevene sine: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» Den nære, gjensidige omsorgen blir et kjennetegn på dem som hører hjemme i disippelflokken.

Biskop Bo Giertz skrev en gang at «det går en grense mellom menighetsmedlemmene som iblant kan være ganske tydelig markert. Alle er døpt. Alle er innvidd av Gud og forpliktet til et kristent liv. Men bare en del av dem bruker Guds ord. Det er bare disse, som står under Åndens oppdragelse og Ordets ledelse, som kan kalles disipler.»

Gud overlot ikke budskapet sitt til et reklamebyrå. Han overlot det til disipler, slike som er forundret over at Jesus kunne bruke dem. «Mener du virkelig meg?»

Jentedisippel

Å være en Jesu disippel i denne verden er det største kall vi kan ha.

Nå er det ikke bare gutter og menn som kan være disipler. I Apostlenes gjerninger 9,36 fortelles det om ei ung jente som het Tabita. Har du hørt om henne?

«I Joppe [Jaffa] var det en kvinne som var disippel, hun hette Tabita, på gresk Dorkas. Hun var rik på gode gjerninger, og hun gav mange almisser.» (En parentes her: Hun var disippel, elsket av Jesus, hadde valgt å følge ham. Men dermed slapp hun ikke unna mørke daler i livet.) Bibelen fortsetter:

«Men det skjedde nettopp i disse dagene at hun ble syk og døde. De vasket henne og la henne på en sal ovenpå.

Da Lydda ligger i nærheten av Joppe, og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham og bad: Kom hit til oss uten å nøle!

Peter stod da opp og gikk med dem. Da han kom fram, førte de ham opp på salen, der alle enkene stod gråtende rundt ham. De viste ham kjortler og kapper som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem.

Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og bad. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp.

Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende fram for dem.»

Frk. Rådyr

Tabita, eller Dorkas, betyr hind, eller rådyr. Moren så for seg en vakker pike da hun ga henne det navnet. Kanskje hun også hadde den indre skjønnheten som 1. Pet 3,3–5 beskriver:

«Deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud.»

Tabita var rik på gode gjerninger, står det. Hun bodde i en fiskerby. Var det mange enker og farløse der? Tabita var flittig med nål og tråd. Dyktig med hendene. Brukte hun evnene til å sy plagg til dem som trengte det?

Tabita ble syk, hun døde, men ble reist opp igjen. I Joppe, eller som den også kalles: Jaffa Der flyktet Jonas fra misjonskallet. Der døpte Peter den første hedningen. En skikkelig disippelby.

Du trenger ikke være flink til å sy. Du trenger ikke være spesielt vakker. Jesus vil også ha deg til disippel, til elev, også du som er jente.

Guds elskede og utvalgte

Felles for oss alle, enten vi er menn eller kvinner, unge eller gamle, disipler her eller der: «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1. Joh 4,19).

Da sier Bibelen om oss og til oss: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet» (Kol 3,12).

Vi får begynne med å være glad i hverandre – elske dem som er nærmest. «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35).

De første disiplene hadde: Hengivelse til Kristus. Et enestående fellesskap med Kristus, til tross for forskjellig temperament.

Tenk på Peter og Johannes. De hadde forskjellig politisk syn: Simon seloten og Matteus. De kunne ha drept hverandre før de lærte Jesus å kjenne! For det tredje hadde de et klart oppdrag for Kristus.

Bli overvunnet

En romersk feltherre meldte om sin seier på følgende måte: «Veni – vidi – vici: Jeg kom, jeg så, jeg vant!»

Det motsatte skjer for den som blir en disippel av Jesus: Han kommer, ser, og blir overvunnet! Å bli overvunnet på den måten er opphav til all velsignelse i verden.

Ta imot Guds kjærlighet! «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham» (1. Joh 4,9).

OPL017