Å leve i omvendelsen

Kanskje er grunnen at ord som omvendelse og det å omvende seg skaper inntrykk av kristendommen som en mørk og livsfiendtlig tro. Kreves det for mye av meg? 

Eller kanskje skaper tankene om omvendelse usikkerhet: Er jeg flink nok til å leve i omvendelsen? Er jeg virkelig en sann og ekte kristen? 

Martin Luther skrev en gang at «Den predikant som ikke forkynner omvendelse, river et stort stykke ut av Den hellige Skrift.» 

Jeg har ikke lyst til å rive noe ut av Bibelen. Derfor vil vi prøve å undervise noe om hva Bibelen sier om dette temaet. 

Tema i Det gamle testamente

Omvendelsen er et viktig tema i Det gamle testamente. Profeten Malakias forkynte – som de andre profetene – at folket måtte vende om: «Helt fra deres fedres dager har dere veket av fra mine lover og ikke holdt dem. Vend om til meg, så vil jeg vende meg til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Men dere sier: Hva skal vi vende om fra?» (Mal 3,7). 

Det folket han talte til, hadde ikke noen bevissthet om at de var syndere. Hva skal vi vende om fra? spurte de. De gikk i retning bort fra Gud. De var likevel i villrede om hvilken kurs de skulle følge i livet. 

Sann omvendelse blir det når vi får den rette gudsfrykt, en riktig respekt for Herren. Profeten Hosea sier: «Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss» (Hos 6,1). Gud har makt til både å såre og lege, både ødelegge og reparere. Derfor må vi ha respekt for ham. 

Det nye testamente

I Det nye testamente lyder omvendelsesforkynnelsen fortsatt. Apostelen Peter talte radikalt om omvendelsen på pinsedagen, da så mange som tre tusen mennesker ble frelst. 

Og fra Paulus’ store tale på Areopagos kan vi sitere: «Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg» (Apg 17,30). I grunnteksten lyder det ekstra poengtert: Alle mennesker – alle steder. Det lyder et evig kall til omvendelse – overalt. 

– Ja vel, er det mange som tenker. – Det er greit å tale om omvendelse til ikkekristne. Men er det ikke meningsløst å be kristne leve i omvendelsen? 

Det er ikke meningsløst. For Bibelen sier at også de som tror, trenger å omvende seg. Den gamle kristne språkbruken omtaler «den daglige omvendelsen». Det innebærer å hver dag bekjenne for Gud: – Jeg har syndet. Jeg trenger Jesus som frelser. Nå vil jeg gjerne følge deg, Jesus, og gjøre din vilje. 

Slik står det om den daglige omvendelsen hos profeten Hosea: «Og du – til din Gud skal du vende om. Hold fast ved miskunnhet og rett, og vent stadig på din Gud!» (Hos 12,7). Ordet stadig er knyttet til det å ha et sinn som er vendt mot Herren. Bort fra verden, den onde og meg selv – snudd i retning Gud. 

Hva er det å omvende seg?

Hva er det egentlig å omvende seg? Den åndelige veilederen Carl Olof Rosenius skrev: «Å bekjenne sine synder er det samme som å omvende seg. Da må en først lære å kjenne sin synd og den straffen en har fortjent, og så søke nåde i Kristus. Dette er alt som skal til for å få syndenes forlatelse.» 

Det motsatte av å leve i omvendelsen, er å slå seg til ro med at en er god nok som en er. Mange sier: Jeg er ikke verre enn andre. Jeg gjør mye bra. Feilene jeg har, er små i forhold til hva de fleste har å svare for. 

Denne mangelen på syndsbevissthet er en farlig åndelig tilstand. For Gud ber oss ikke sammenligne oss med alle andre. Spørsmålet er om jeg holder mål for Gud. Jesus Kristus brukte sterke ord for å advare mot en slik åndelig stolthet og selvtilfredshet som bare måler seg med andre, og ikke blir liten for Guds majestet. 

Fariseerne på Jesu tid var religiøse, men uomvendte. De var ikke åpne for at det var noe feil med den åndelige tilstanden deres. Den eldste broren i lignelsen om den bortkomne sønnen, Lukas 15, er eksempel på en fariseer, en ubotferdig kristen, en som ikke ville leve i omvendelsen. 

Den som ikke lever i omvendelsen, har en død tro. Når det blir forkynt en kristendom uten omvendelse, blir det slik Pontoppidan svarer i spørsmål 497 i sin Sannhet til gudfryktighet: 

– Hva er en død tro? spør han, og svarer: 

– Den døde tro er en falsk innbilning som ubotferdige syndere gjør seg selv om å få nåde, enda de ikke vil omvende seg og søke nåden på den rette måten, men bli uforandret. Men troens art er å forandre mennesket. 

Ønske om forandring

Et nøkkelord er her: Viljen til å bli forandret. Svenskenes ord for bot er Bättring. Når jeg omvender meg, sørger jeg over syndene mine og skulle ønske at jeg ble bedre. 

Synden er ikke bare at jeg gjør noe galt nå og da. Synden sitter i viljen. Jeg vil ofte ikke det Gud vil. Derfor vil jeg omvende meg og be om «en vilje ny og god», som det heter i sangen. 

Leve i omvendelsen

Peter trengte omvendelse, enda han hadde vært disippel av Jesus i flere år. Jesus sa: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre» (Luk 22,32). Han hadde altfor stor tillit til seg selv, at han ikke ville komme til å svikte sin Mester. Men det skulle ikke store prøvelsen til før han bannet på at han ikke kjente Jesus. 

Blir den som lever i omvendelsen en større og bedre kristen personlighet? 

Nei, vi omvender oss ikke til en imponerende og praktfull kristendom, men til å bli som hjelpeløse barn, bli som umyndige, som den hjelpeløse nådetiggeren for Gud. Jesus understreker dette: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike» (Matt 18,3). 

Korsfeste kjødet

Jeg vil gjerne innby deg til å bli med meg enda lenger inn i Bibelens dype bildespråk. Paulus skriver: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal 5,24). 

Bak en slik måte å si det på ligger den tanken, erfaringen og overbevisningen at en kristen har to naturer: Kjødet, den onde lyst, den slavebundne viljen. Og på den annen siden har vi det nye mennesket, Kristuslivet, livet i dåpens tegn, i omvendelsens tegn. 

At jeg har korsfestet kjødet med de onde lystene, betyr at jeg har utlevert det til en dødsdom. Spikret til korset kunne forbryterne leve flere timer. Men det var ingen vei tilbake til livet. Slik også med den synden som er korsfestet. Den er utlevert til å dø. 

En gammel salme av dansken Kingo ble ofte sitert av vår norske vekkelsesforkynner Hans Nielsen Hauge:

Nå bør ei synden mere med makt og herredom
i kropp og sjel regjere, men daglig kastes om!
For jeg i dåpen er av Gud til nåde taget,
har djevelen forsaget og hele helveds hær.

Vil jeg på dåpen lite og på min Jesu død,
da må jeg også vite hva Jesus Kristus bød:
Å kaste bolt og bånd på synden når den fødes,
så den må daglig dødes ved Herrens Hellig Ånd!

Hva trøst er det å lære at Jesus Krist oppstod,
om stadig jeg vil være en synder uten bot,
om jeg ei selv oppstår og med all hjertens glede
vil synden undertrede ved ham som alt formår.

Ja, hjelp at jeg korsfester den gamle Adam så
at aldri han blir mester, og hjelp meg at jeg må
i live være død fra synd, fra skam, fra laster,
som meg i døden kaster, hjelp, Jesus, av den nød! 

Lever ikke lenger selv

Paulus skildrer hva det innebærer å leve i omvendelseslivet: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg» (Gal 2,20). 

Jeg følger etter Jesus også i det å være korsfestet. Det vil si min onde natur er dødsdømt. Så får jeg til gjengjeld del i livet med Jesus. Han lever i meg. 

Apostlene henter gjerne et bilde fra ekteskapet. Er en gift, er en ferdig med gamlekjæresten. Din tidligere beundrer vil stadig gjøre krav på deg. Men du må skarpt avvise ham. Synden blir da sett på som gamlekjæresten, men nå er Kristus blitt min brudgom. 

Peter sier det slik: «Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i kjødet» (1. Pet 4,1–2). 

Paulus skriver om at en kristen har fått en ny herre: «Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden» (Rom 6,6). 

Gleden i omvendelsen

Det skjer lett at den daglige bot og omvendelse blir et liv i mørke farger. Helmut Thielicke gir et annet perspektiv når han sier: 

«Overalt hvor det i Det nye testamente snakkes om å gjøre bot, lyser gleden bakom. Det heter ikke: ’Omvend dere, ellers blir dere oppslukt av helvete.’ Det heter: ’Omvend dere, for Himlenes rike er nær.’» 

Omvendelse innebærer at jeg legger fra meg det gamle livet. Jeg skal slippe å slave under en ond herre. I stedet får jeg tjene ham som bare er god, og som vil meg det aller beste. Det innebærer en stor og rik og ny glede. 

Da eier jeg ikke bare en vilje til å snu, men får en livslang innstilling: La meg lære av ditt ord, Herre! Forvandle min mislykkethet til noe du kan bruke! 

Romerbrevet, kapittel 6 taler om den daglige omvendelsen. Romerbrevet 7 handler om hvordan vi kjører oss fast. Men Romerbrevet 8 taler om hvordan vi kan få visshet når vi svikter i den daglige omvendelsen. 

Paulus tar kraftig i ved slutten av det kapitlet, og det er gode trøsteord til alle som ikke synes de er flinke nok til å omvende seg: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,38–39). 

Paulus uttaler seg med stor sikkerhet og visshet. Kan noe tenkes å komme i veien for at Kristi kjærlighet når oss og bevarer oss? 

Døden kan ikke skille oss, for Kristus er oppstandelsen og livet. Onde makter kan ikke sette en sperre, for Kristus har seiret over dem på Golgata. Verken noe i fortiden eller fremtiden kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus. 

Dermed kan heller ikke min manglende evne til å leve i en daglig omvendelse skille meg fra Guds kjærlighet. 

Er jeg som det hjelpeløse barnet som ber ham ta over styringen, rydde opp i fortiden og legge til rette for fremtiden min, da lever jeg i omvendelsen. 

Siden Gud «ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» (Rom 8,32).

OPL013