Jeg syndet igjen …

Vi kan tenke på et eksempel. En ung fyr fortalte dette fra livet sitt: «Plutselig kom jeg til å fornærme en arbeidskamerat. Det skjedde uten at jeg tenkte meg om. 

Vi hadde snakket om et problem sjefen ville ha løst. Han hadde tvilt på min måte å ordne det på. Jo mer han syntes å få rett, dess sintere ble jeg. 

Jeg prøvde å ro meg i land. Da kom jeg til å kaste en skarp bemerkning i ansiktet på ham. 

Men da fant jeg ut det som jeg har opplevd i tilsvarende situasjoner. De begynte å snakke om meg. Folk ble bare mer avvisende overfor meg enn før. Det verste var at et fint samarbeidsforhold var ødelagt. 

Jeg hadde prøvd – ja, virkelig prøvd – å hindre at stoltheten min skulle prege handlingene mine. Gud hadde vist meg mange ganger at å gi etter for stoltheten bare er til skade. Og nå tenkte jeg at alt gikk jo bra siden sist gang jeg hadde falt i synd. Jeg hadde sagt til Gud at det var dumt av meg å reagere på en sånn måte. «Jeg skal aldri gjøre dette mer,» sa jeg til Gud. 

Men plutselig var jeg her, tilbake i den samme synden. Hvor ble det av idealet om et seierrikt kristenliv?» 

Så langt denne unge kristne mannen.
 
Det går opp og ned til stadighet

Kanskje du har opplevd noe tilsvarende. Du føler kanskje at det å leve som en kristen er som å kjøre berg- og dalbane. Det går opp og ned til stadighet, men du ender til slutt opp akkurat der du var. 

Når det gjelder dette, kan vi lære av Bibelen, fra en rekke avsnitt og fortellinger. 

Israelsfolket i gammel tid hadde den samme opplevelsen som den unge mannen. Hva de opplevde, kan beskrives som en serie hendelser som stadig gjentok seg selv.
De ble overbevist om at de hadde syndet. Deretter fikk de en periode da det så ut som at de seiret, og så falt de tilbake i synden igjen. 

Nehemjas bok

Det niende kapitlet i Nehemjas bok forteller fra en tidsperiode da israelittene innså at forholdet til Gud stadig gikk i en slik berg- og dalbane. Du må gjerne slå det opp i Bibelen din, Nehemja, kapittel ni. 

De ville gjerne gjøre noe med at det gikk så mye opp og ned. I dette niende kapitlet blir denne syklusen beskrevet i den bønnen de ber. 

Hør først hvordan det foregikk. Første trinn: På grunn av syndene de gjør, lar Gud dem bli bundet og undertrykt av andre nasjoner. Gud gjør dette for å oppdra dem, han vil vekke dem, slik at de ser hvor urettferdige de er, og hvordan de trenger ham. 

Andre trinn: Det virker. Etter at folket er blitt undertrykt en stund, skjønner de at de ikke kan frigjøre seg selv. Dermed vender de om og ydmyker seg. De kaller på Herren, at han må frelse dem. 

Tredje trinn: Gud utfrir folket fra slavestatusen og lidelsen de opplever fra undertrykkernes side. Etter en stund har de fått tilbake sine gode kår. 

Fjerde trinn: Etter at folket en tid har nytt godt av hvilen og friheten, begynner de å se på det som noe selvsagt. Gud skal vær så god vise omsorg og holde dem oppe. Guds lov virker nå mer som en klamp om foten enn som en hjelp til frihet. Da de ble undertrykt, ble de stadig mint om behovet for å få Guds hjelp dem. Nå falt de tilbake i de gamle syndene uten å vise noen negative følelser for det. 

Men så vendte de tilbake til første trinn, slik at syklusen gjentok seg. 

Syklusen som stadig gjentok seg

Se hvordan dette er beskrevet i de enkelte versene. Neh 9,28: «Når de så kom til ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Og du overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem. Men når de så på ny ropte til deg, hørte du det fra himmelen og utfridde dem i din barmhjertighet gang på gang.» 

De var altså klar over at dette hadde vært Israelsfolkets skjebne helt siden Gud kalte dem ut fra Egypt. 

På denne tiden hadde de lært noe om hvor godt det var å være lydige mot Gud. De skjønte hvor tåpelig det var å være ulydige. De ønsket virkelig å være lydige mot Gud.

Hva måtte da til for å bryte ut av den onde sirkelen og oppnå den rettferdighet og den lydighet som Gud krevde? 

Dette er mer enn et akademisk eller et historisk spørsmål. Tenk på dine egne forsøk på å si nei til de forskjellige syndene som stadig plager deg. Ser du poenget? Den kampen som israelittene kjempet på dette området, svarer til den kampen du og jeg står overfor.
Hvordan kan vi bryte ut av syklusen? 

Svaret ligger i fortellingen. Etter at folkets bønn hadde skildret berg- og dalbanen, den stadige vekslingen mellom seier og nederlag, blir de nå mer opptatt av hva de skal gjøre i dag. 

Folket sa først noe om hva stilling de sto i nå. Vers 33–34: «Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige. Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre har ikke levd etter din lov. De har ikke hørt på dine bud og på de advarsler du gav dem.» De var altså nå i første trinn. Vers 36–37: «Se, i dag er vi treller – vi er treller i det land du gav våre fedre ... Vi er i stor nød.» De hadde hva vi fra gammelt av kaller syndserkjennelse. De var fullstendig klar over at de lå under for synden. 

Neste reaksjon var å vende om og bestemme seg for å adlyde Gud. Vers 38: «På grunn av alt dette gjør vi en fast pakt og skriver den ned,» sa de. Folket bandt seg selv, vers 29, ved at de «sverget en dyr ed på at de ville vandre etter Guds lov, som var gitt ved Guds tjener Moses, og at de ville holde og gjøre etter alle Herrens, vår Herres bud og lover og forskrifter.» Dette kaller vi fra gammelt av boten eller omvendelsen. 

Men hva hendte så? Israel syntes å lykkes for en stund i å oppfylle disse forpliktelsene, vers 44–47, men folket begynte snart å overse det de hadde lovt. Det kommer frem i Nehemja, kapittel Neh 13. De hengte seg bare på den gamle syklusen og fortsatte som før. 

Dette er da ikke mye til hjelp for deg og meg, som strever med å bryte ut av makten hos den synden som gjentar seg stadig? 

Den åndelige, den indre dimensjonen

Det som israelittene på den tiden ikke så, var det åndelige, den indre dimensjonen i det som foregikk. De så ikke forskjellen på den fysiske undertrykkelsen under andre folk, og deres åndelige undertrykkelse under synden. De syntes det var hardt å oppleve hvilke følger synden fikk. Men de så ikke ondskapen i selve synden. 

Folket var ikke i stand til å fri seg selv fra det ytre slaveriet, men Gud var i stand til det. På samme måten kunne bare Gud fri dem fra syndens slaveri. 

Gud underviser oss om dette i dag også. Han legger opp forholdene i livet vårt slik at vi ikke kan finne en trygg vei på egen hånd. Dermed lærer vi å stole på ham.
I en slik situasjon var israelittene villige – når de ble tvunget til det – å godta sin hjelpeløshet på det ytre plan. Men det satt langt inne å innrømme sin åndelige hjelpeløshet. 

Åndelig hjelpeløshet

Her har vi det viktige stikkordet: Folkets overlegne holdninger, ja, rett og slett deres stolthet. De innså ikke at de ikke på noen måte var bedre enn sine fedre. De ville ikke innrømme at det ikke var noe de kunne gjøre for å oppnå et hellig liv. De var veldig ydmykende å si at de var avhengige av Guds verk for dem og i dem. 

Er det urimelig å vente at Israel hadde forstått dette? Er ikke dette en tankegang som blir gjort klar bare i Det nye testamente? 

Nei. Frelse og et hellig liv av bare nåde ble åpenbart også i Det gamle testamente. Hør på Davids bønn i Salme 51, og slå gjerne opp den salmen. På samme måte som israelittene i Neh. 9, ba David etter at han var blitt overbevist om sin syndighet. Han tenkte både på fortid og nåtid. David bekjente sin synd, og han uttrykte et ønske om å vende seg fra den. Men legg merke til hvor han plasserte ansvaret for denne fremtidige lydigheten og rettferdigheten. 

Se nå enkeltvers i Salme 51: 

Vers 2: «Tvett meg [vask meg] vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd!» 

Hopp ned til vers 12: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!»
Vers 14: «Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd!» 

Vers 17: «Herre, lat opp mine lepper! Så skal min munn kunngjøre din pris.» 

Vendte seg hele tiden til Gud

Legg merke til retningen i disse versene. David vendte seg til Gud, og bare til Gud. Bare Herren kunne gi ham en ytre og en indre rettferdighet. David så seg selv som en passiv part. Han skulle bare ta imot fra Gud eller handle i et svar til Gud. David tok ikke initiativet til å korrigere synden sin. Han ba om at Gud måtte ta initiativet. 

Hvor annerledes var ikke dette – i forhold til israelittene som vi leste om, som sa at de tok dette ansvaret på seg selv. 

Her har vi å gjøre med en Gud som både frelser og holder oppe. Det er bare Gud som rettferdiggjør, og det er han som helliggjør. Det er dette lovens krav peker frem mot. Det var dette hele Israels historie skulle gi et bilde av. Og dette hadde Den Hellige Ånd åpenbart for David. 

Oppvekke døde

Gud frelser oss ikke fra det rotet vi har havnet i, bare for så å avvise oss og overlate oss til oss selv. Selve hensikten med denne redningsoperasjonen er, ifølge 2. Kor 1,9, «at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som oppvekker de døde». Det er et radikalt ord: Når Gud frelser oss, så oppvekker han døde. 

Stoltheten vår vil ut og lufte seg. Vi vil helst få seier ved å ta oss sammen på egen hånd. 

Da kommer problemet til syne: Jeg stoler på mine egne forsøk, ikke Guds. Det er som om jeg sier: «Takk, Gud, for at du peker på synden min. Men nå skal jeg takle dette videre selv.» Vi trenger å lære at når Den Hellige Ånd overbeviser om synd, er dette et utgangspunkt, ikke sluttpunktet for at Gud arbeider med den synden. 

Menneskelige forsøk er ikke i stand til å få til en varig stans i våre syndige holdninger og handlinger. Det er tilfelle selv om vi gjør dem som en reaksjon på Den Hellige Ånds overbevisningsarbeid. 

Vi kan lett se hvorfor det er slik. For hvordan kan vi stadig holde på å streve med å bli rene og rettferdige, når vi ikke engang kan ønske fullt og helt å bli rettferdige? 

Alt dette koker ned til dette: Gud ønsker at vi skal bli fornyet, bli mer hellige, seire over synden. Men menneskelige anstrengelser for å få det til, har ikke noen virkning. 

Det er Gud som virker i oss. Som Paulus skriver i Rom 8,3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.» Med andre ord: Budene fra Gud kunne ikke få skikk på oss. De var maktesløse fordi vi har en så ond natur. Dermed tok Gud saken i egne hender. Han lot Jesus komme som et menneske, og da ble synden forsonet. 

De gode nyhetene ved å være en kristen

Dette er de gode nyhetene ved det å være en kristen. Ved Jesus Kristus vil Gud arbeide i våre liv. Kristus døde for å gi oss del i sin rettferdighet. 

Det betyr ikke at du blir syndfri. Bibelen lærer at en kristen er samtidig rettferdig og synder. I samvittigheten skal vi gripe tak i Guds tilgivelse. 

Bibelen sier at Guds lov stadig peker på synden i livet vårt. En våken samvittighet minner oss om at vi faller gang på gang. Vi blir ikke noe annet enn syndere innfor Gud. 

De første versene av Romerbrevets åttende kapittel har betydd mye for mange, slik at de blir frigjort fra den åndelige berg- og dalbane-kristendommen: 

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» Og vi gjentar vers 3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn.» 

Det er ingen fordømmelse for dem som tror på Kristus Jesus. Derfor gjelder det å være opptatt av hva han er, og hva han har gitt. 

Ikke stole på deg selv

Det er ingen grunn til å stole på meg selv når det gjelder å vinne seier over synden.
Men ved evangeliet er jeg rettferdig for Gud. Og ved sin nåde og kraft kan han gi meg seier over synder jeg stadig har ligget under for. 

Vers 11 i Rom 8 sier at det nye livet for en kristen går ut på å leve i Jesu oppstandelseskraft. Slik står det: «Dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.» 

Faller jeg likevel, har han ikke stengt døren for meg. Han tar imot oss når vi kommer fra nederlaget. 

Tar da imot Guds nåde som en gave? Stoler du på at han som begynte, også vil fullføre? 

Han sa: «Uten meg kan dere intet gjøre.» 

OPL001