En venn høyt plassert

Kan en slik definisjon bli bedre? Det er akkurat hva Kristus gjorde på Golgata. Han bar våre synder og sorger på sine skuldre. Vi har en venn som er høyt plassert.

Advokat, talsmann og venn

I Hebreerne 7 leser vi om prester som i gammel tid måtte bære fram offer til stadighet på vegne av folket sitt. Men vi har en venn som var i stand til å bære ett offer for oss alle. Vi har en advokat, talsmann og venn hos Far i himmelen. Dette er hovedtanken i Hebr. 7, og vi leser fra vers 22 til 26:

«Derfor er det også en så meget bedre pakt, den som Jesus er blitt garantist for. Og av disse andre prestene er det blitt mange, på grunn av at de ved døden hindres fra å fortsette. Men han [Jesus] har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem. For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene.»

Prestene i GT

Dette kapittel 7 er ikke det enkleste i Bibelen. Det kreves litt innsikt i bibelhistorien for å forstå det.

Hva gjorde prestene i Det gamle testamente? De var mellommenn mellom Gud og mennesker. De ba til Gud på vegne av folket. De talte til folket på vegne av Gud. De bar fram ofre for å sone for syndene de selv og alle hadde gjort.

Hvilke kvalifikasjoner hadde de? De var alle menn av Levi stamme. For øvrig kunne de være både kloke og dumme, veltalende og tause. Det var til enhver tid i Israels historie antakelig tusenvis av prester.

Men det skulle være bare én yppersteprest, som en gang i året gikk inn i det aller helligste i templet. Han bar fram de største ofrene på den store forsoningsdagen. Da var hele folket grepet av alvoret.

Hvilke svakheter hadde de tidligere prestene? I det gamle levittiske templet bar prestene hver dag fram ofre for å sone både for sine egne synder og folkets synder. Dessverre måtte prestene gjenta disse ofringene fordi både de selv og folket fortsatte å synde. De gamle prestene var mange, for de var underlagt døden og hadde en kort virketid.

Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus hadde det vært 83 yppersteprester fra Arons tid og inntil det andre templet ble ødelagt i år 70 etter Kristus. Men det nye embetet som Hebreerbrevet underviser oss om, oppfylles av bare én person, Jesus. Jesu nye tjeneste bygger på hans eget enestående sonoffer, og det varer til evig tid.

Jeg har sett en amerikansk kalender som presenterer et navn på Jesus, Gud, eller en karakteristikk av ham, for hver dag i året. Det vil si 365 Guds og Jesu navn. Du finner dem alle hvis du går systematisk gjennom Bibelen. Gjenløser, Ordet som ble kjød, Messias, Frelser, Guds Sønn, Fredsfyrste, Kristus, Den gode hyrden. Da oppdager du: Jesus er ingen endimensjonal person. Du kan ikke karakterisere ham med ett eneste stikkord.

Den store og egentlige ypperstepresten

Forfatteren av Hebreerbrevet har sine spesielle måter å beskrive hvem Jesus var og er. Han er den eneste i Bibelen som karakteriserer Jesus som den store og egentlige ypperstepresten.

For jøder som leste dette, ville det synes helt galt. For det første hadde det noe med familie å gjøre. Bare menn av Levi stamme kunne bli prester og yppersteprester. Jesus var ingen levitt. Hebreerbrevets forfatter svarer på denne innvendingen med å si at Jesus var prest, ikke på grunn av avstamming, men på samme måte som Aron ble prest – fordi han ble valgt av Gud til det.

I begynnelsen av kapitlet omtales en person som heter Melkisedek. Jesus må sammenlignes med Melkisedek, som også på et tidlig trinn i historien ble utvalgt av Gud. Selv om Melkesedek var av ikkejødisk avstamming, tilba han Den høyeste Gud, og ble utvalgt av Den høyeste Gud, som på hebraisk kaltes El Shaddai.

Han var dessuten en kongeskikkelse. Melki kommer av det hebraiske ordet Malak, som betyr konge. Sedek er det hebraiske ordet for rettferdig. Han bodde i Salem, som betyr fred, og som nå kalles Jerusalem. Vi skjønner det er en dyp symbolikk og klare pekere mot Jesus Messias i disse navnene.

Hvilke sterke sider hadde forbildet Melkisedek? Melkisedek var prest for Den høyeste Gud, som tok imot og velsignet Abraham, han sto dermed høyere enn Abraham i rang. For den høyere velsigner den lavere. Han var uten far og mor, dermed uten stamtavle. Det står ikke noe i Bibelen om hans død. Han sto utenfor den tradisjonelle slektslinjen av prester. Likevel fikk han innta en opphøyd og enestående posisjon, et evig prestedømme.

Det er dette prestedømmet forfatteren av Hebreerbrevet knytter til. Altså: Hvordan kan Jesus, som er av Juda stamme, være yppersteprest, som alltid skal være av Levis stamme? Fordi Jesus stammer fra en større: Melkisedek, som til og med Abraham ga tiende til.

Forfatteren er opptatt av alt i Skriften som peker mot Kristus.

Her står å lese at det levittiske prestedømmet er svakt og er blitt unyttig. Et bedre håp er ført inn – vi kan alle nærme oss Gud i et nytt prestedømme.

Garantist for en bedre pakt

Jesus er blitt garantist for en bedre pakt. Borgsmann ble han kalt i tidligere oversettelser. Den evige frelsen er der, ikke bare fordi Jesus lever for evig, men også fordi hans offer har gyldighet til evig tid. Han er «en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv.» (v. 27)

Jesus er den fullkomne mellommannen fordi han kombinerer det menneskelige og det guddommelige i én person. Han taler til oss på vegne av Gud. Når vi nærmer oss Gud ved ham, vet vi at Jesus lever for å be for oss til enhver tid. Han taler på vegne av oss for Gud. Men vi må ikke dermed tenke for smått om Jesus. Han er både yppersteprest og konge som sitter ved Faderens høyre hånd og ber om hva han vil fra ham. Faderen nekter aldri noe som Sønnen ber om.

Vi kan tenke på Jesus som vår yppersteprest. Men vi kan like gjerne tenke på ham som en venn, høyt plassert. Det blir kanskje lettere å gripe.

Alle trenger venner.

Vi trenger det av psykologiske årsaker. Ensomme mennesker har et vanskeligere liv og holder seg mindre friske.

Åndelig sett trenger vi også venner. En kristen forfatter har pekt på at vi trenger en Paulus, en Barnabas og en Timoteus i livet vårt.

En Paulus er en eldre venn som er villig til å være en mentor for deg, som vil bygge verdier inn i livet ditt. Han eller hun trenger ikke være mer begavet enn deg, men en som har vandret lenger på veien. En som er villig til å dele sine sterke og svake sider og alt de har funnet ut i livets store laboratorium. En som har en tro du gjerne vil etterfølge.

En Barnabas er en åndelig bror, som er glad i deg, men som ikke lar seg imponere av deg. En som du kan være ansvarlig for. En som er villig til å bevare deg ærlig, som er villig til å si: Hei, nå glemmer du noe viktig, nå bør du skjerpe deg på dette området!

En Timoteus er en yngre person som du er med på å bygge opp. Som et forbilde i en slik tjeneste kan du lese 1. og 2. Timoteus brev. Paulus bygde opp Timoteus ved å bekrefte, oppmuntre, undervise, korrigere, lede og be for ham.

Kristus er en venn du trenger. Du kan betro deg til ham. Han ser på deg slik du virkelig er og går likevel ikke sin vei. Han elsker deg mer enn din nærmeste venn her i verden.

Har du en venn som vil legge ned sitt liv for deg? Venner kan gjøre mye forskjellig for oss, men det er sjelden at noen av dem vil gi sitt liv for oss. Jesus sa: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine.» (Joh 15,13)

Augustus og Klaudius

Keiser Augustus sendte en gang sin venn Klaudius på reise rundt om i verden for at han kunne melde tilbake til keiseren det han så og opplevde. Klaudius skulle reise også utenom det romerske imperiet, blant ville, barbariske folkeslag. Livet hans ville være i fare. Augustus sendte med ham en liten gruppe personer, og et dokument som bar romerrikets segl, en ørn. Klaudius skulle vise for seg dette tegnet overfor enhver høvding han møtte. Der sto det på flere språk: «Ikke tenk på å gjøre noen skade mot Klaudius hvis du ikke er sikker på at du kan vinne over Keiseren.»

Klaudius vendte uskadd tilbake til Roma. Hvorfor? Fordi han hadde en venn høyt plassert. Han hadde kontakter. Han var beskyttet. Den som han hadde forbindelse med, hadde all makt til å overvåke, skjerme og vokte ham.

Slik er det med dem som følger Jesus. Vi har en venn som aldri vil svikte oss. Vi har en venn som har gitt sitt liv for oss. Vi har en venn som taler på vegne av oss innfor Faderen.

En bedre pakt

Jesus har kommet med «en bedre pakt» (v. 22). Etter at han er oppstanden og opphøyd over himlene (v. 26), har han seiret over alle de svakhetene som hang ved andre prester. Som Guds sønn er han hellig, uten feil, uten svakhet, utskilt fra alle syndere. Bare han kan stå for Gud i himmelen. Det er ikke mer behov for noen reparasjoner eller vedlikehold. Vi trenger ikke se etter noen form for selvhjelp i forhold til frelsen, for Jesus har gitt seg selv som det endelige offeret en gang for alle. Jesus har berget oss fra en uunngåelig død. Vi som tror, dør som de som ikke dør.

Det som gjør evangeliet til godt nytt, er ikke bare sunn fornuft, en god handel, gode gjerninger, et godt råd, et godt fellesskap, god smak og så videre. Den gode nyheten er ett ord: Nåde. Og hva er nåde? Det er at Gud forsonet skaperverket og menneskeheten i Kristus – for alle og over alle som tar imot. Vi trenger ikke forstå det. Vi kan være som barn og ta imot uten å forstå.

Klarhet og tillit

En mann sa til en eldre kristen: «Be for meg, at jeg må få klarhet.» Den eldre kvinnen sa til ham: «Nei, det vil jeg ikke be om.» På spørsmålet hvorfor ikke, svarte hun: «Klarhet er det siste du må klynge deg til, det bør du slippe aller først. Jeg for min del har aldri opplevd virkelig klarhet. Men jeg har alltid hatt tillit. Så jeg vil be om at du får beholde tilliten til Gud.»

Den evige ypperstepresten har ingen begrensninger. Det trenger vi ikke forstå, men vi kan ha tillit til det. Han fortsetter til evig tid. Jesus er i stand til å tjene som yppersteprest for bestandig, hans tjeneste for oss og vår frelse får ingen avbrytelser – han lever alltid for å gå i forbønn for oss.

Sverget inn

Jesus er «sverget inn» med en ed som yppersteprest for evig tid. Ingen mennesker kunne oppleve det. Forskjellen mellom hva som har vært, og den nye virkelighet som nå tilfaller disiplene, er forskjellen mellom lovens tidsalder og løftet gitt ved en ed (v. 28). Loven kunne ingen, ikke en gang de utpekte prestene, holde fullkomment. Den hørte med i den gamle pakten. Eden, Guds løfte at Jesus er vår yppersteprest for evig, og Jesu offer en gang for alle, har for bestandig forandret grunnlaget for alle som vil ha et ordnet forhold til Gud.

Ordene om Jesus som den evige ypperstepresten minner om ordene om den lidende tjeneren i Jes. 53,10, om ham som ga sitt liv som et offer for synd: «Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd.» (Jes 53,10)

Tenk også på ordet Jesus selv uttalte: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.» (Mark 10,45)

Vi trenger ikke forstå alt.

Vi trenger ikke full klarhet. Men i bønn og takk kan vi gripe fatt i Jesus som den store ypperstepresten.

Har du sett på småfuglene og lært av dem? Hvor kvikke de er, så nysgjerrige, alltid på leting etter mat, i stand til å bli bevart fra angrep fra rovfugler. Om natten sover noen av dem i høye trær. Har du tenkt over hvordan de kan sove mens de hviler på en kvist? Hemmeligheten ligger i føttene til fuglen. De er formet slik at når benet er bøyd ved kneet, trekker klørne seg sammen og griper fast som om de er laget av stål. Klørne nekter å slippe taket før knærne er rettet ut igjen. Det bøyde kneet gir fuglen evnen til å holde fast ved kvisten.

Slik kan vi lære å henge fast ved Gud. Hemmeligheten er et kne bøyd i bønn. Det er bare når vi bøyer kne i ydmykhet for Gud i bønn at vi kan henge fast i et liv med ham.

OPL294