Bare barn kommer til himmelen

Hør hva Jesus sa ifølge Markusevangeliet 10,13-16:

«Og de bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem. Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.»

I dette kapitlet i Markus 10 tar Jesus flere ganger fram hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike. Han snakker om ekteskap og skilsmisse, om den rike unge mannen, hvor farlig det er å bli opptatt av materiell rikdom. Han taler om lidelse og irettesetter disiplene som er opptatt av belønning. Jesus advarer om kamelen og nåløyet. Er det nesten umulig å bli frelst?

Nei, det er ikke umulig. Det gjelder å ta imot på samme måten som den blinde tiggeren Bartimeus, han som omtales i slutten av kapitlet. Dessuten har vi den viktige hendelsen vi leste, der Jesus sier at det gjelder å bli som barn.

Barn får stadig høre: «Du er for liten. Nei, du er ikke flink nok. Vent til du blir større.» Hos Gud er det de voksne som må bli små, og ikke de små som må bli som voksne.

Hva er å være voksen? Det er å tro at alt vi gjør, er viktig. Barna prøver å bli voksne ved å leke at de gjør voksne ting. Det bør heller være motsatt: Voksne bør lære av de holdningene barna har.

Når vi er skapt av Gud, har han satt grensene for livet vårt. Vi kan drømme oss bort til andre tider, steder og ytre forhold. Men vi lever her og nå. Gud er den allmektige og har gitt oss tiden, stedet og forholdene. Han trenger egentlig ikke oss og det arbeidet vi kan gjøre. Alt vi gjør, er noe han gir oss lov til. Oppgavene er gaver. Alt dette peker i retning av at vi har det som barn.

Barnet er begrenset av at det er barn. Alt det gjør, er verken viktig eller høytidelig. Barnet er stort sett fornøyd med å være barn. Det tar villig imot alt, også det som voksne føler er for ydmykende å ta imot. Barnet kan ikke få til noe av virkelig verdi, det klarer ikke å forandre seg, det makter ikke å ta på seg forpliktelser. Barna er glade og takknemlige om de får være til nytte.

Som voksne vil vi ikke innrømme at vi er hjelpeløse barn for Gud. Derfor sier Jesus at vi må ydmyke oss og si: Gud, vår Far, har all makt. Han gir rammene for livet vårt. Vi tar imot alle gode gaver fra hans hånd.

Jeg hørte en kjendis si: «Vårherre og jeg skal nok komme ut av det med hverandre når den tiden kommer.» Men å snakke slik er å stille seg på like linje med Gud. Skal vi gå inn i forhandlinger med himmelens og jordens skaper? Nei, overfor ham er det rett å bøye seg å si: Kan jeg få være et barn?

Foreldrene brakte de små barna til Jesus. Vi leser at Jesus ble sint, det er brukt et sjeldent ord for at han ble hissig. Uviljen er rettet mot de voksne, nemlig disiplene, som ville stenge barna ute. Jesus ble sint – til forsvar for barna.

Guds rike er stengt for de store og stolte. Men den som vet med seg selv at en er hjelpeløs, fattig og enfoldig, kommer inn. Det er ingen annen vei inn i Guds rike enn å få det gratis, av nåde. Det kan sies slik: Mange er for store for Guds rike. Ingen er for liten for Guds rike. Den minste er størst i Guds rike.

Vi møter i denne teksten flere grunnleggende behov:

Barna har behov for foreldre

De brakte de små barna sine til Jesus. Lukas forteller at de brakte barna til Jesus for at han skulle røre ved dem. Dermed gjorde Jesus en tjeneste ikke bare for barna, men også for foreldrene. De stilte seg i kø for å få velsignelsen fra Jesus.

Det var ikke uvanlig på Bibelens tid at foreldre brakte barna til en rabbi for å få en berøring. Men det er noe dypere her. Foreldre vet at det er mye i denne verden som er utenfor deres kontroll. De trengte Gud for å beskytte og velsigne barna. Barna trenger foreldre. Foreldrene trenger Jesus, som vil vise omsorg for barna deres.

Det andre vi kan peke på, er det

Behovet som spedbarn og barn har

Hos Jesus blir de ønsket velkommen, de små som ikke kan ta avgjørelser, som ikke kan diskutere om religion eller gi uttrykk for tro. Jesus rørte ved disse barna for å inkludere dem i sitt store rike og sin nære familie. Overalt i Guds ord blir barn av troende foreldre inkludert helt til de selv kan innse sin synd, sitt behov for Jesus som Frelser, og kan vende seg til ham. Barn av foreldre som tror, kan anses som hellige, skriver Paulus: «For den vantro mannen er helliget ved sin hustru, og den vantro hustruen er helliget ved den kristne broren. Ellers ville jo også deres barn være urene, men nå er de hellige.» (1 Kor 7,14) Barna blir helliget av sine foreldres tro!

Det store og viktige foreldrekallet er summert opp slik av Salomo: «Lær den unge den veien han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.» (Ord 22,6)

Disiplene har behov for å lære noe viktig

Disiplene hadde ikke skjønt særlig mye om barnets plass i Guds rike. Jesus bruker anledningen til å lære dem dette. Et barn er verdifullt i forhold til Gud. Hvis du bare kan nærme deg Gud ved lesning, diskusjon, studier, ved å bestemme deg, ved å prøve deg selv og bruke alle dine indre ressurser, da har barn ingen verdi for Herren. Slik tenkte kanskje disse disiplene. Dermed ble de som et vaktmannskap som så det som en oppgave å holde barn på avstand.

Jesus ble sint og hissig over en slik tankegang og slike holdninger.

Vi skal ikke lage regler for hvem som skal komme til Jesus. Jesus selv har laget slike regler.

Regel nummer én er at evangeliet er for alle. Vi må ikke lage gjerder og stengsler.

I et større perspektiv skal vi tenke på en rett måte om barnet ut fra Jesu ord og handlinger. Barn og barndom er kristne begreper som må bli beskyttet og oppvurdert. Både her og ellers i evangeliene ser vi at Jesus står opp for de minste i samfunnet. Samfunnet på den tiden hadde laget seg regler for skilsmisse og gjengifte som skadet kvinner og barn. Jesus setter ting på plass. Her hører vi at han sier sannheten til disiplene sine om barna.

Den amerikanske forfatteren og forskeren Neil Postman har skrevet viktige bøker. Den mest berømte er: «Vi morer oss til døde», om farene ved det grenseløse underholdningssamfunnet. Postman, som selv ikke er en troende, men en ikke-praktiserende jøde, har også skrevet en bok om «Den tapte barndommen». Han hevder at barndommen, slik vi kjenner den i dag, ikke eksisterte før Jesus. Han mener at barndom er et kristent begrep som for alvor kom inn i Vesten da Martin Luthers bibel på morsmålet ble publisert. Utenom Jesus og Bibelens lære er barn annenrangs individer, om ikke enda verre.

Historien og antropologien støtter ham. Postman mente at det sanne tegnet på barndom er at barna blir beskyttet fra bilder og tanker som er de voksnes hemmeligheter, som han kaller dem. Men den ordsentrerte verden som ble skapt ved reformasjonen, ble senere erstattet av en billedfokusert verden som forteller barna hemmelighetene for tidlig. Derfor vokser barna våre inn i de voksnes verden altfor fort. Derfor tittelen: Den tapte barndommen.

Den første kirken brøt ned menneskelige skiller. Det var revolusjonerende. Det ble et fellesskap som du ikke fant ellers i samfunnet på den tiden. Menn og kvinner kunne møtes fritt, også om de ikke var gift. Jøder og grekere, innfødte og fremmede møttes på like fot. Det var typisk på den tiden å hate den fremmede, ikke ha noe med dem å gjøre. Slaver og frie, menn og kvinner – naturligvis hadde de ikke noe å gjøre med hverandre i et hedensk samfunn. Men den kristne forsamlingen skapte likhet. Les mer om det i brevene fra Paulus, spesielt Galaterbrevet.

I denne enhetsprosessen kan vi også ta med barna. Barna var velkommen i menigheten. Derfor var det selvsagt å praktisere dåp av barn. De hadde nok spesielt Jesu ord i tanke: La de små barna komme til meg …

Dette positive synet på barna fikk ringvirkninger også ut over menighetens grenser. De plukket opp barn på gatene som var blitt forlatt fordi familiene ikke lenger kunne vise omsorg for dem, eller fordi barna var uønsket. Å forlate barn var den tids fødselskontroll. Fordi den kristne forsamlingen var bedt om å være vennlige mot barna, viste de kjærlighet og omsorg. De adopterte dem, bygde barnehjem og så videre.

Sammenhengen i kapittel ti hos Markus er at Jesus pekte på verdien av to sider ved menneskelivet som samfunnet foraktet. Det ene var ekteskapet, som han pekte på som noe guddommelig innstiftet. Det er Guds ordning for samlivet mellom mann og kvinne. Dernest oppvurderte Jesus barndommens rolle og status.

Det er alltid noen i menigheten som aldri har vært gift, og som aldri har vært foreldre. Dere må ikke tenke at dere er annenrangs. Men hver og en av oss har vært et barn. Barnestatus opplever vi alle.

Jesus har oppvurdert og helliggjort barndommen. Han gjorde den til noe himmelsk. På den tiden så de de første leveårene som meningsløse eller uviktige. Jesus plasserer barneårene tett til Guds rike.

Et poeng til slutt:

Jesus lærer oss også noe viktig om det evige livet

Når barnet settes i sentrum, lærer vi stadig noe viktig om hvordan et menneske blir frelst. Ikke på grunn av uskyld, for enhver som har vært i nærheten av en smårolling i trassalderen, kan se arvesynden i praksis. Det handler heller ikke bare om subjektive sider ved barndommen som tillit og naivitet. Men det er ett enkelt aspekt ved barn som Jesus peker på som nødvendig for å komme inn i hans rike. Dette ene, viktige er hjelpeløs avhengighet. Det fins ingen annen måte å komme inn i Guds rike på.

Jesus sa at du må bli født på ny for å komme inn i riket, du kan ikke komme med noe som du tilbyr Gud. Du må komme hjelpeløs og avhengig som en liten baby og si: «Jeg kommer bare i ditt navn, Herre Jesus, i kraft av ditt blod og din rettferdighet. Kan du tilgi meg? Kan jeg få være ditt barn?»

Jesus tok barna i armene sine og velsignet dem. Han lot noe guddommelig, noe vakkert komme inn i livet deres. Dermed ga han et løfte til alle som vil komme til ham som barn. Løftet er at hvis du kommer til ham som et barn, som hjelpeløs og helt avhengig av Ham, vil også du bli løftet opp av din hjelpeløshet og bli velsignet i armene til en kjærlig Gud.

Som godt voksen og eldre føler vi ofte at vi ikke er så mye til nytte lenger. Men det er feil. For vi kan vise verden hva kristendom er: Å gå i barndommen, å leve i barneforholdet, å lengte hjem til vår himmelske Far.

Et barns ånd, sjel og hjerte er vårt fremste forbilde når vi tenker oss et rett forhold til Gud. Ta vare på barnesinnet og barnetryggheten! Og glem ikke hva Jesus sa: «La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.»

OPL292