Navnet over alle navn (Filipperne 2,5-11)

Hva heter du? Ja, slik spør vi ofte når vi møter nye mennesker. Eller, at vi gjerne starter med å presentere oss med vårt navn når vi møter ukjente. For, alle har vi et navn som er sterkt knyttet til vår identitet. Han som er den kristne tros hovedperson kaller vi for Jesus Kristus. Mens «Kristus» betyr frelserkongen, så har også personnavnet «Jesus» en spesiell betydning – nemlig «Herren frelser».

1.januar, 1.nyttårsdag kalles for Jesu navnedag. Åtte dager etter fødselen fikk Guds Sønn navnet Jesus av sine foreldre. (Lukas 2,21). Noen tiår senere skriver apostelen Paulus til de kristne i Filippi om Jesu navn - at Gud Fader har gitt ham navnet over alle andre navn. Men ikke bare Jesu navn vitner om Gud, også hele hans liv var preget av en ydmyk og tjenende holdning – å sette de andre foran seg selv.

«⁵ La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, ⁶ han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, ⁷ men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, ⁸ fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. ⁹ Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, ¹⁰ for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, ¹¹ og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»

Jesus som forbilde
Før vi ser nærmere på hva Jesu navn betyr, så starter dette bibelavsnittet med å understreke hvilke holdninger som preget Jesus Kristus. Apostelen Paulus starter med å snakke om det gode sinnelag som fantes i Jesus, at dette også må få prege hans etterfølgere. Det er som Paulus ber de kristne om å ha det sinnelag overfor hverandre som viser at de har del i Jesu frelsesverk. Vær preget av samme offervilje som Jesus hadde. Jesu sinnelag var preget av ydmykhet, viljen til å ofre seg selv, samt glemme egen komfort.

I versene rett før dette bibelavsnittet skriver Paulus: «Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.» (v.3-4). Med Jesus som det perfekte forbilde bør en kristen søke å løfte opp andre og søke sin nestes beste.

Gud lik?
Versene 6-11 i Filipperne 2 er formet som en hymne. Slik sang de første kristne trosbekjennelsen om Jesus. Muligens var denne hymnen laget av andre før Paulus sin tid. Uansett – Paulus legger sitt hjerte og sin tro i denne sangen.

«Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik» (v.6). Her synges det om Jesu preeksistens, om tiden før han kom til jord. Guds Sønn har fra evighet av vært Gud i Himmelen. Adam og Eva, de første menneskene, ønsket også å være Gud lik. Men de var kun mennesker. Jesus derimot er både sann Gud og sant menneske. Han utstråler Guds person og herlighet. Kristus reflekterer Guds bilde. Adam mistet i syndefallet evnen til å reflektere Guds herlighet. Jesus har denne evnen for alltid. Han trenger ikke røve til seg å være Gud lik, for han er og forblir Gud. Adam prøvde derimot å stjele Guds egenskaper – å bli som Gud å kjenne godt og ondt (Genesis 3). Det gikk som kjent dårlig.

Gi avkall på
Hymnen fortsetter med å løfte fram Jesus som en tjener. «Han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse.» (v.7a). Andre bibeloversettelser bruker uttrykket «gav avkall på» i stedet for «uttømte seg selv». Jesus gav frivillig avkall på sin himmelske herlighet. Han la fra seg herligheten, men ikke guddommeligheten! Han tømte ikke ut guddommeligheten, gav bare avkall på å bruke all Guds kraft og himmelens makt i enhver situasjon.

Uttrykket «kom i menneskers liknelse» sikter til inkarnasjonen - Jesu komme til jord. Guds Sønn var også et menneske av kjøtt og blod. I urkirken, den første kristnes tid, så enkelte det som et «problem» at Jesus også var menneske, og ikke bare Gud. Paulus vil derfor understreke at Jesus ikke er en fjern guddom kommet fra et sted i universet, men fullt og helt et menneske, de troendes bror!

En tjeners skikkelse
Jesus «tok en tjeners skikkelse». I religionenes og filosofiens verden blir guddommen sett på som en opphøyd Herre, og kan på ingen måte samtidig være en tjener. Her skal mennesket tjene guden. Denne tanke at guddommen skal tjene mennesket, finner vi sannsynligvis bare i den kristne tro. I religionenes verden går offeret alltid oppover, fra mennesket til gudene. I kristendommen forholder det seg motsatt. Her blir Gud en tjener. Offeret har retning nedover. Offerets og tjenestens retning går fra himmelen til jorden, fra han med all makt til oss avmektige syndere.

Hos profeten Jesaja i Det gamle testamentet møter vi i fire skriftavsnitt «Herrens lidende tjener». I lys av Det nye testamentet vet vi at denne «tjeneren» er Jesus Kristus. Om denne «Herrens lidende tjener» leser vi bl.a.: «fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han ba for overtredere» (Jes.53,12). «Å uttømme sin sjel» kan vi også oversette med «å gi sitt liv i døden». Nettopp på korset, hvor Jesus gav sitt liv, møter vi Guds Sønn sterkest som en tjener.
Som en tjener var Jesus villig til å gi avkall på himmelens herlighet. Han var villig til å bli som et menneske, skrøpelig og dødelig. Guds Sønn var villig til å tømme ut sitt liv, gi sitt liv i døden for syndere. Og, Jesus var villig til å sette de andre, oss, framfor seg selv sin egen komfort.

Fornedret krosdød
«Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.» (v.7b-8). Jesus ønsket det selv, både å komme til jorden og å dø på et kors.
I disse versene møter vi ordet «fornedre». For mange framstår dette ordet nærmest som et museumsord. Men, en definisjon av ordet kan være: «en tilstand, handling eller prosess som medfører at noen taper sosial anseelse og blir sett ned på.» Den som fornedrer seg, han gjør noe ingen forventer ut fra den posisjon personen har. Nærmest som om kongen står på kjøkkenet og lager middag til gjestene, eller bedriftslederen som tar gulvvasken etter de andre har gått for dagen.

Ingen kunne forvente at Kongens Konge skulle dø en så simpel død som å bli korsfestet. Korsdøden innebar mye smerte og langsom død. Han hang offentlig fram til spott og spe. Men enda verre for Jesus – overfor Gud innebar korsdøden å være under forbannelse (Gal.3,13; 5.Mos.21,22-23). Så – ikke bare ble Jesus lydig til å dø, men til og med en så fornedrende død som å dø på et forbannet kors.
Jesu sinnelag innebar å være «lydig». Han fulgte Guds plan. Jesus hadde ingen «plan B», kun korsveien. Jesus ba «skje ikke min vilje, men din.» Som menneske ville naturlig nok Jesus ikke lide. Men, Guds vilje overvant Jesu menneskelige frykt for smerte og død.

Korsdøden var for det første frivillig fra Jesu side. For det andre viser korset oss Guds oppgjør med synden. Og, for det tredje dør Jesus en stedfortredende død, for andre mennesker, for syndere.

Navnet over alle navn
«Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» (v.9-11).

Med ordet «derfor» vises det tilbake på korsdøden. Fordi Jesus tjente oss ved å dø på korset, så har Gud høyt opphøyet ham over alt og alle. For det første ble Jesus opphøyet da han stod opp. Oppstandelsen var Guds «ja» til Jesu forsoningsverk. For det andre ble Jesus 40 dager senere opphøyet til Himmelen, tilbake til hans egentlige hjem. Jesus ble opphøyet til å sitte «ved Gud Faders høyre hånd» som det heter i Trosbekjennelsen.

Gud gir så Jesus «navnet over alle navn». Her tenkes det ikke primært på navnet «Jesus», men navnet «Herren». Flere kunne også på Jesu tid hete «Jesus», men bare Gud bar navnet «Herren». Fra nå av kan vi derfor omtale Jesus med det samme navnet som vi tiltaler himmelens og jordens skaper med. Jesus er ikke bare en av mange herrer, han er selve «Herren». Slik bekjenner vi at Jesus er Gud, med samme egenskaper som Faderen selv.

På dommens dag
Hymnen, sangen, trosbekjennelsen avsluttes med å se fram i tid. En dag, ved dommen skal alle mennesker bekjenne og forstå hvem Jesus virkelig er. Også de vantro må den dagen innse og uttrykke hvem han var han som de avviste.

Ut fra disse to siste versene i Kristus-hymnen i Filipperbrevet kap.2 mener noen at Paulus her lærer «universalisme»; altså at til slutt vil alle bli frelst og komme til Himmelen. Tanken er at til slutt vil også de vantro bekjenne at Jesus er Herre og dermed bli frelst. Men en slik tanke stemmer ikke med hva vi ellers leser i Bibelen. Bibelen lærer ikke alles frelse, men frelse og himmel kun for de som her i tiden bekjenner Jesus Kristus som Herre.

Han vi som kristne bekjenner oss til og ber til, han kan frelse oss fra syndens skyld og makt, nettopp fordi han heter «Jesus». Han kan fullkomment frelse oss helt hjem til evigheten i Himmelen. Jesus Kristus kan vi nå også kalle for «Herre», fordi han ved sin oppstandelse fra de døde har vist oss at han er fullkommen Gud.

«Navnet Jesus må jeg elske, Det har satt min sjel i brann. Ved det navnet fant jeg frelse, Intet annet frelse kan.»

BS 2252

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva er betyr og hva er likheten mellom navnene «Jesus», «Herren» og «Kristus»?
• Prøv med egne ord å sette ord på hvilke verdier og holdninger som preget Jesu sinnelag.
• Hvordan står Adam og Jesus som motsatser til hverandre?
• «I religionenes verden går offeret alltid oppover, fra mennesket til gudene. I kristendommen forholder det seg motsatt. Her blir Gud en tjener. Offeret har retning nedover.» På hvilken måte møter vi evangeliet i disse setningene?
• Hvorfor var det å dø på et kors så fornedrende for Jesus?
• Hvilke(t) navn liker du å bruke når du snakker om Jesus og ber til ham?

Svein Anton Hansen, Jesu navnedag, nyttårsdag, publ. 28.des. -22