Jesus ber for sine (Johannes 17,6-11)

Pixabay/CCL (AI)

Jesus og disiplene skal snart skilles. Han er smertelig klar over at lidelse og kors står for døren, samt at Kristi Himmelfart nærmer seg. Disiplene skal fortsatt være i og virke i verden. Jesu venner trenger å bli bevart i den kristne tro. For faren vil absolutt være til stede for å falle fra og trekke seg tilbake når motgang og forfølgelse kommer ubehagelig nær. Derfor kjenner vi tryggheten i og gleden ved at Jesus selv går i forbønn for oss.

Som kristne lærer vi betydningen og nødvendigheten av å be til den treenige Gud. Derfor ber vi i Jesu navn, hengitt til og avhengige av Faderens kjærlighet og Den hellige ånds nærvær og fylde. Samtidig erfarer vi i bønnelivet også trøsten ved å vite at Den hellige ånd selv går i forbønn for oss, ikke minst når vi mangler ord og ikke helt vet hva vi skal be om. (Rom 8,26-27). Videre kan vi også glede oss over og trøste oss med at Jesus, vår bror, selv ber for oss. (Rom 8,34). Denne sannhet kan vi lese om i det som kalles Jesu yppersteprestelige bønn. I fire kapitler – Johannes kap. 14-17 – finner vi undervisning og bønner Mesteren holdt den siste påsken han var sammen med disiplene. Kun evangelisten Johannes har tatt med denne undervisningen og disse bønnene. For disippelen ville fylle ut og ta med det som de andre tre evangelistene ikke tok med i sine evangelier da de skrev om den siste påsken i Jerusalem.

Her skal vi ta med et utdrag (v.6-11) fra kapittel 17 hos Johannes, hvor hovedvekten i Jesu bønn ligger på at hans venner må bli bevarte i troen, at de må bli værende i Faderens beskyttende hender.

⁶Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden. De var dine, og du ga dem til meg, og de har holdt fast på ditt ord. ⁷Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. ⁸For de ordene som du ga meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg. ⁹Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. ¹⁰Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem. ¹¹Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.

Hva Jesus har vist sine etterfølgere
Jesus starter i disse versene med å si at han har åpenbart Guds navn for disiplene. Når vi leser i Det gamle testamentet, ser vi at Gud omtales med mange og ulike navn og betegnelser. Da Gud møtte Moses ved den brennende tornebusken (2 Mos 3), åpenbarte han seg med navnet «Jeg Er» - på hebraisk skrevet med bokstavene JHVH. Kanskje mer trolig er det fader-navnet Jesus her tenker på når han sier at han har åpenbart Guds navn for disiplene. Mesteren lærte sine etterfølgere å tiltale Gud som «Far», bl.a. slik vi lærer det i Herrens bønn – å be til «Vår Far». (Matt 6,9).

Jesus ber om og takker sin Far for at hans disipler er gitt ham av Gud selv. Han ser på sine etterfølgere som en gave fra Faderen gitt til Sønnen. For, hva er det som kjennetegner Jesu venner? Jo, at de holder fast på Guds ord. Vi som kaller oss kristne og Guds barn har fått Faderens vilje forklart av Jesus selv. Vi leser Guds vilje i Bibelen. Derfor har vi valgt å ta imot hans undervisning som nettopp Guds gode vilje. Videre har vi akseptert at Jesus er fra Faderen. Vi har valgt å tro at Mesteren er utsendt fra Gud i Himmelen.

Jesus bruker her i versene 6-8 tre verb og uttrykk for den tillit disiplene viser ham. Han sier at disiplene har «holdt fast» på Guds ord. Videre har de «tatt imot» og de har «trodd» at Jesus er Faderens utsending. På en fin måte forklarer disse tre verbene og uttrykkene hva det vil si å være en Jesu etterfølger. En kristen er en troende som tar imot og holder fast på det gode, sanne og rette som kommer fra himmelens og jordens skaper. Og den største og viktigste gaven Faderen har gitt oss er hans egen Sønn – gitt julenatt, og så gitt i døden på et kors for våre synders skyld.

Dette oppsummerer Jesus på følgende måte her i sin yppersteprestelige bønn: «Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg.» (v.7). Som en troende vet jeg nå følgende: 1) Jesus er utsendt fra og åpenbarer hvem Faderen er. 2) Som en kristen har jeg blitt gitt fra Faderen til Jesus for å følge ham. 3) Når jeg tar imot ordet sendt fra Faderen, så kjenner jeg i sannhet den treenige Gud.

«Verden»?
Jesus går videre i sin bønn til Faderen med å understreke at han ber for sine venner, for oss. Vi blir omsluttet av Jesu forbønn fordi vi som troende har blitt gitt fra Faderen til Sønnen. Og nå gir Mesteren oss tilbake til sin Far. Vi blir lagt i den allmektiges hender av frelseren selv. Ja, denne sannheten kan vi nærmest bokstavelig talt hvile i – at vi av Jesus selv blir lagt i Guds hender. Vi trenger ikke trygle og kjempe oss til en plass inntil Herren Gud, vi blir plassert der av frelseren selv.

Jesus sier videre i disse versene at han ikke ber for verden. Hva mener han med det? Har han ikke selv sagt at han elsker verden? Vi må forstå hva som menes med uttrykket «verden». I Bibelen møter vi ordet «verden» i alle fall brukt på tre ulike måter. For det første brukes «verden» for alt det skapte. Gud er «himmelens og jorden skaper» som det heter i trosbekjennelsen. For det andre står «verden» som et synonym for menneskeheten. I den lille Bibel (Joh 3,16) sier Jesus selv at «Gud elsket verden» - altså menneskeheten. Den tredje betydningen av «verden» er alt vi møter på som står Gud og hans gode vilje imot. Det verdslige og profane står i et motsetningsforhold til det hellige. Det er denne gudløse og mørke verden Jesus her sier at han ikke ber for. For denne «verden» verken kan eller skal bevares og helliges.

I starten av dette bibelavsnittet og bønnen sier Jesus at disiplene er gitt ham «av verden» (v.6). Og, mot slutten understreker Mesteren at hans etterfølgere er «i verden» (v.11). Da vi kom til tro på Jesus gikk vi fra mørket til lyset, fra døden til livet. Vi ble i åndelig forstand flyttet «fra verden» over «til Guds rike». Vi fikk en ny adresse og et nytt hjemland. Fortsatt befinner vi oss åpenbart og fysisk i verden. Men samtidig er jeg med Jesus i åndelig forstand satt i himmelen. (Ef 2,6). En kristen er slik borger av to riker. Vi hører – heldigvis – ikke bare hjemme her på jorden.

En herlig frelser
I dette utdraget av Jesu yppersteprestelige bønn sier han til Faderen: «Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem.» (v.10). Jesus og Faderen deler alt, for de er den ene og samme Gud. Men hva mener frelseren når han sier at han «er herliggjort i dem», altså i disiplene? For det første kan det bety at Jesus har blitt herliggjort i disiplenes indre, i den enkeltes hjerte. Noe vi kan kjenne igjen i denne tanken vi kan få at: «Jesus ble stor for meg.» Vi kjente i vårt indre hvor viktig og avgjørende det er å tilhøre Jesus. For det andre kan dette uttrykket «er herliggjort i dem» også bety at gjennom etterfølgernes liv og vitnesbyrd blir Jesus stor for verden, for de mennesker som ennå ikke kjenner og tror på ham.

Begge disse betydningene utfyller hverandre. Når det virkelig går opp for meg som en kristen hvor stor og herlig Jesu person, gjerning og frelse er, ja, så ønsker jeg å bruke mitt liv, min tid og mine krefter til å være med å herliggjøre Jesus for andre mennesker. Misjon består egentlig i at Jesu navn og frelsesgjerninger skal bli kjent for, herlig er stor for nye mennesker, for en verden som ennå ikke kjenner ham og dermed heller ikke Faderen. For frelse og fellesskap med Herren Gud finnes bare i og gjennom hans Sønn – Jesus Kristus.

Bevart hos Jesus
Helt til slutt i disse versene fra Johannes 17 ber Jesus: «Jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.» (v.11).

Jesus og disiplene skal skilles. Selv sier Mesteren at han er i ferd med å forlate verden og dra tilbake til Himmelen. Han er smertelig klar over at lidelse og kors står for døren, samt at Kristi Himmelfart nærmer seg. Det er i alle fall slik vi i ettertid kan forstå ordene om at han «ikke lenger er i verden» og «jeg kommer til deg.» Disiplene skal fortsatt være i og virke i verden. Derfor trenger Jesu venner å bli bevart i den kristne tro. For faren vil absolutt være til stede for å falle fra og trekke seg tilbake når motgang og forfølgelse kommer ubehagelig nær. Selv med Den hellige ånd boende i hjertet, vil verden fortsatt være et farlig og krevende sted å forholde seg til.

Ikke bare fristes jeg som en kristen av verden til å velge minste motstands vei. Også i mitt indre har jeg – og alle kristne – en menneskenatur som ikke vil elske Gud, men i stedet vil la seg friste av verdens såkalte goder. Alle kristne vil så lenge vi lever stå i en kontinuerlig kamp mellom det nye livet med Den hellige ånd i hjertet, og en iboende menneskenatur som ikke søker Gud og et liv i etterfølgelse av Jesus. Nettopp derfor trenger jeg Jesu forbønn. Ja, tenk hvilket evangelium at både Sønnen og Ånden går i forbønn for oss – at vi må bli bevart i troen på Jesu frelsesverk!

I troen på Jesus tilhører vi den treenige Gud. Og dermed tilhører vi som kristne hverandre. Vi har blitt Guds barn og søsken i troen. Derfor ber Jesus om at «de kan være ett, likesom vi er ett.» En ny enhet har oppstått troende mennesker imellom. Ulike som vi kan være, har vi likevel i troen på Jesus blitt knyttet sammen i en ny enhet. Her gjelder ikke lenger mann eller kvinne, fri eller trell. Vår identitet er ikke lenger knyttet til hvilken nasjonalitet vi har eller hvilken slekt og stamme vi tilhører. Vi har blitt del av et nytt folk – Jesus-folket – hvor vi alle har del i den samme frelse, har fått den samme Ånd i våre hjerter og har himmelens og jordens skaper til Far.

BS 2520

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

Jesus har lært sine etterfølgere å henvende oss til Gud som vår Far. Hva betyr det for deg/dere at Gud er din Far?
Vi møter følgende tre verb og uttrykk: «holdt fast», «tatt imot» og «trodd». Tenk over/samtal om hva som menes med disse ordene.
Ordet «verden» brukes i alle fall på tre ulike måter i Bibelen. Hvilke? Og hva mener Jesus her når han sier at han ikke ber for verden?
«Jeg er herliggjort i dem» sier Jesus i denne bønnen. Hvordan kan vi tro og erfare at Jesus er herliggjort i våre liv?
Jesus ber om at vi må bli bevarte i troen. Tenk over/snakk sammen om hva som kan dra oss bort fra Jesus og hvilke valg vi selv må gjøre for å bli bevarte som kristne.