Det nye Jerusalem – åpent for oss

Av Asbjørn Kvalbein

Apostelen Peter tenkte nok på den andre betydningen av ordet da han skrev om himmelen og hva som skal skje i de siste tider. Han minner i 2Pet 3 om at på Noahs tid gikk verden under i en vannflom, og at de som kom jeg inn i arken, ble spart. I den siste tid skal himmelen og jorden gå under i ild, skriver han. Noen i vår tid har da tenkt at Peter skrev om atombomber. Men kanskje vi skal se i en annen retning. Jordkloden inneholder innerst inne en sterk varme, som av og til bryter ut i vulkaner. Dessuten kan brennende kometer fra verdensrommet skape katastrofer. Det er nifst å tenke på og snakke om. Peters poeng går ut på at det skjer en slags av-skapelse ved ild innenfra eller utenfra. Vi vet ikke hvordan.

For Peter er det viktigst å peke på det håpet som alle levende kristne har. De som tror på Jesus, skal bli frelst: «Etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2Pet 3:13) I denne bibelgjennomgåelsen vil vi ikke si mye om jordens avslutning, men peke på den nye himmelen og den nye jorden.

Gammelt håp

Håpet om denne nye virkeligheten hadde de lenge før Peters tid. Om Abraham står det at han i tro levde «som fremmed i det landet Gud hadde lovet ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.» (Hebr 11:9-10) Abraham så altså med glede og håp fram til noe mer enn et landområde i Midtøsten. Han så noe som hørte evigheten til: En by, skapt av Gud, med fast basis, ikke et slags luftslott.

Profeten Jesaja ble også glad da han fikk innblikk i Guds kosmiske nyskaping: «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem. Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede. Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen.» (Jes 65:17-19)

Legg merke til at i det nye universet vil Jerusalem komme i sentrum for alt. Alt gammelt vil blekne i forhold til storheten og gleden ved det nye.

Åpenbaringsboken

I Åpenbaringsbokens 21 kapittel får vi videreføringen av Jesajas løfte. Her gjengis Bibelens mest detaljerte beskrivelse av den nye himmelen og den nye jorden. Johannes skriver: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.» (Åp 21:1)

Her står ikke ordet «ny» bare som en motsetning til gammel. Det handler om en ny og annerledes kvalitet. Mye vil kunne kjennes igjen, med gater og porter, fjell, vann, elver og trær. Det største er at byen vil bli fylt av personer, Guds folk.

Det vil ikke være noe hav der. Havet danner grenser mellom folkegrupper. For mange har havet betydd en ond og brå død. I den nye tilværelsen skal ikke noe skape avstand eller frykt.

Ned fra himmelen

Vi leser videre: «Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.»

Vi kan merke oss viktige detaljer i det Johannes så. Den hellige byen Jerusalem steg ned fra himmelen. Den var gjort i stand, forberedt, av Gud selv. Den nye tilværelsen skal ikke ha en utvikling eller historie bak seg. Den er i evigheten komplett og fullkommen slik Gud vil ha den. Det var denne byen Jesus snakket om da han sa til disiplene at han skulle gå bort og gjøre i stand et sted for dem. (Joh 14:3)

Det sies at det nye Jerusalem er «vakkert pyntet som en brud for sin brudgom.» Jesus har brukt lang tid på å gjøre klart en så praktfull by at den knapt kan beskrives med menneskelige ord og bilder.

Vi leser videre fra Åp 21:

«Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn.» (Åp 21:2-7)

Et fullkomment sted

Himmelen vil bli et fullkomment sted, leser vi her. Tårer, smerte, sorg og gråt fins ikke mer i denne nye tilværelsen. Vi vil ikke se noen spor av synd og ondskap. Døden er helt og fullt beseiret. Det vil ikke finnes sykdom, sult, ingen problemer eller ulykker. Bare fullstendig glede og evig velsignelse. Det står så vakkert at Gud personlig vil tørke bort tårene fra øynene til dem han har frelst.

Vi klarer ikke å se dette for oss. For vi vil spørre: Kan vi være glade i evigheten når vi vet at det fins et helvete for dem som går fortapt? Noen av våre kjære kom seg aldri bort fra syndens vei. Kan vi være glade når de mangler i den nye verden?

Bibelen gir ikke noe klart svar på dette. Noen antyder at minnene fra jorden har blitt borte. Jesaja skrev da også: «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem.» (Jes 65:17)

Men betyr det at vi har glemt alt om hvorfor vi ble frelst, og om de gode relasjonene vi har hatt? Poenget er vel at vi vil ha en dypere forståelse for alt som hendte i livet vårt. Her og nå ser vi alt som i et speil av dårlig kvalitet. «Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut,» skrev Paulus (1Kor 13:12). Da vil vi forstå hvordan Guds rettferdighet er fullkommen. Dermed skal vi oppleve en «fryd uten ende,» som det står i Sal 16:11.

Guds ord er sant, så når Gud sier at han gjør alle ting nye, er det et løfte vi kan holde fast ved. Dette gjelder selv om vi ikke her og nå forstår hvordan alt som er vanskelig, kan få gode svar.

Fjellet Sion

Abraham så fram til denne byen, som «har Gud til byggmester og skaper». (Hebr 11:10) De som er frelst ved troen på Jesus, skal få høre: «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen» (Hebr 12:22-23).

Fjellet Sion er nært knyttet til stedet der templet lå fra Salomos tid. Det himmelske Sion vil bli det evige hjemmet for alle som har navnene sine «oppskrevet i himmelen».

I Åp 21, fra vers 10, får vi en enda mer levende beskrivelse av den hellige byen, slik Johannes fikk se den: «I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. Byen hadde Guds herlighet og strålte som den kosteligste edelsten, som krystallklar jaspis.»

Guds herlighet

Himmelen er som et evig, uendelig uttrykk for Den allmektiges herlighet. Jesaja så det klart mange hundre år tidligere: «Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet.» (Jes 60:19) I sin Åpenbaringsbok ser Johannes det samme: «Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys.» (Åp 21:23)

Johannes oppdager i det nye Jerusalem «en stor og høy mur» (v. 12) Er det som en forsvarsmur? Nei, for den nye byen har ingen fiender. De er kastet i ildsjøen, som er beskrevet i kapitlet før, kapittel 20. Nei, denne muren skal vise Guds herlighet ved at den åpner for de frelste. Portene i muren er viktige. Det ser vi utlagt i kapittel 22, vers 14-15: «Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn.»

Navn på portene

Vender vi tilbake til kapittel 21, leser vi fra vers 12 at bymuren «hadde en stor og høy mur med tolv porter, og ved dem sto tolv engler. På portene var det skrevet navn, det var navnene til Israelsfolkets tolv stammer. Tre porter vendte mot øst, tre mot nord, tre mot sør og tre mot vest. Bymuren hadde tolv grunnsteiner, og på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler.»

Portene har altså navn etter Israels tolv stammer, og grunnsteinene navn etter de tolv apostlene. Dermed skal alt Guds folk til alle tider komme inn og bo i det nye Jerusalem. De skal være ett folk i all evighet.

Ufattelig store mål

Ikke tenk at den nye byen stenger oss inne. Vi har et uendelig univers å bevege oss i. Dessuten har byen selv ufattelig store mål. Da leser vi noe som ikke ofte blir tatt fram. Johannes forteller: «Han som talte med meg, hadde en målestang av gull. Med den skulle han måle byen og dens porter og murer. Byen var bygd som en firkant, og den var like lang som den var bred. Med målestangen målte han byen: Den var 12 000 stadier lang og like bred og høy.» (Åp 21:15-16) Regner vi at en stadie er ca. 185 meter, får vi en kubeformet by med en bredde, lengde og høyde på 2.220 kilometer, eller en flate på omtrent 5000 kvadratkilometer.

Men ikke nok med det, byen har jo en kubikkform. Regner vi i etasjer, og gjetter vi at hver etasje har en takhøyde på 1000 meter, kommer vi til et Jerusalem med godt over to tusen etasjer. Da bør det være godt med boltreplass for uendelig mange mennesker.

Er alle tallene symbolsk ment? Kanskje. Men jeg vil ikke påstå det. Poenget er at himmelen skal bestå av «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål». (Åp 7:9) Det nye Jerusalem er et sted med enorm størrelse og med overjordisk skjønnhet og majestet.

Skjønnheten

Jeg nevnte at muren rundt byen er viktig, fordi den har porter som viser åpenhet for Guds folk. Muren er også viktig som feste for skjønnheten i det nye Jerusalem. Vi leser i Åp 21:19-20 at «Grunnsteinene i bymuren var prydet med edelstener av alle slag. Den første grunnsteinen var av jaspis, den andre var av safir, den tredje av kalsedon, den fjerde av smaragd, den femte av sardonyks, den sjette av karneol, den sjuende av krysolitt, den åttende av beryll, den niende av topas, den tiende av krysopras, den ellevte av hyasint, den tolvte av ametyst.»

Kjenner du disse edelsteinene? Jeg går ut fra at du blir kjent med dem i det nye Jerusalem.

Vil noe mangle i himmelen? Ja, det vil ikke være noe tempel der. Johannes skrev: «Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel.» (Åp 21:22) Bibelen gir oss den læren at hele livet vårt skal være en gudstjeneste. Derfor skal evighetslivet ikke bestå av en evig allsang med løftede hender, svingende palmegrener og et mareritt for de umusikalske. Nei, vi skal være i en allsidig tjeneste «Hans tjenere skal tjene ham» står det i Åp 22:3. Vi skal jobbe for ham, som vi sier nå for tiden.

Det skal ikke være behov for noen kosmiske lyskilder i det nye Jerusalem. «Byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys.» (Åp 21:23) Her ser vi igjen sporene av Jesajas profeti: «Da skal månen bli til spott og solen til skamme. For Herren over hærskarene er konge på Sion-fjellet og i Jerusalem. Hans eldste skal se hans herlighet.» (Jes 24:23) Ved siden av Guds herlige lys blir solen og månen som små, flakkende stearinlys.

Ikke noe vakthold

Det trengs ikke noe vakthold, ingen sikkerhetssystemer eller beskyttelse i himmelen. «Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den.» (Åp 21:25-26) Enorme verdier står der uten vakthold. Alt ondt er utestengt.

Det fins ikke uoppfylte behov i det nye Jerusalem. I Åpenbaringen, kapittel 22, fortelles det at «Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene.» (Åp 22:1-2)

Fruktene skal spises av ren glede, ikke fordi vi i det nye livet skal føle sult. Nei, heller: «– Hei, kom og smak på månedens frukt!» Det tales om blader som er til legedom, grunnteksten bruker ordet terapi. De skal på en måte berike det himmelske livet, for sykdom fins ikke lenger.

«Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt, og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.» (Åp 22:3-5)

Fant ikke ord

Bibelens forfattere fant ikke ord for å beskrive himmelens herlighet. Paulus skrev: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.» (1Kor 2:9-10) Og Ånden er gitt oss i Guds dyrebare ord.

Himmelen, Det nye Jerusalem, har Jesustroende mennesker en forsmak på allerede her og nå. «Vi har smakt den himmelske gave, står det i Hebr 6:4. Paulus skrev at vi ved oppstandelsens kraft er satt i himmelen sammen med Kristus (Ef 2:6). Det nye som vi venter på, er at vi skal se ham ansikt til ansikt (1Kor 13:12).

Gled deg, kjære venn som holder deg til Jesus og tror på ham. Du skal få leve evig for den hellige Guds ansikt. Du skal få leve i et nært fellesskap med din frelser Jesus Kristus gjennom alle evigheter. Alt dette ville være frekt å påstå hvis vi ikke hadde Guds egne ord og løfter i Bibelen å holde oss til. Men så er det faktisk evige sannheter vi bærer fram.

OPL384